Absurd teater i Trondheim om «karbonregnskapet»

Etter flere år med planlegging og flere millioner kroner brukt, bestemte kommunen å ta tilbake tomten – utbygger får 0 kroner tilbake. For at kommunene skal bevare naturen bedre, har mange kommuner satt seg mål om «arealnøytralitet». Dette innebærer at prosjekter hvor naturen blir brutt ned, må det også legges til rette for å restaurere natur et annet sted.

For å nå dette målet har kommunene juridisk adgang til å gjennomføre en såkalt «planvask», der de tar tilbake ubygd område som egentlig er ment som boligområder, og gjør det om til natur-områder. 

Dette skjedde med prosjektet til TOBB og Reppe Bolig. Dette skriver Nettavisen.

Siri Hermo kommenter.

Saken fra Trondheim og NBBL om såkalt «planvask» er det endelige beviset på at det overnasjonale karbonregnskapet ikke lenger bare er en fjern teori i Brussel, men en juridisk og økonomisk giljotin som nå ruller over norske kommuner og sletter private verdier med et pennestrøk.

Gjennom Protokoll 31 og EUs forsterkede LULUCF-forordning er staten Norge underlagt knallharde, årlige karbonbudsjetter. Norge har opparbeidet seg en enorm klimagjeld overfor EU fordi det biologiske opptaket i skog og mark faller.

(LULUCF er en internasjonal forkortelse for Land Use, Land-Use Change and Forestry (på norsk: arealbruk, arealbruksendringer og skogbruk). Red.)

For å tvinge dette regnskapet i balanse overfor Brussel, har staten veltet kravene direkte ned på kommunene.

Klima- og miljødepartementet og statsforvalterne krever nå at norske kommuner skal praktisere streng «arealnøytralitet» og «planvask».

Loven krever at hvis et areal bygges ned ett sted i kommunen (f.eks. til en næringspark eller boliger), må et annet areal omdefineres og «låses» for å pynte på statistikken

Prosjektlederen i TOBB treffer spikeren på hodet når hun sier:

«Her er det kun snakk om tekniske tall som skal gå opp».

Det er nøyaktig slik EUs LULUCF-regnskap fungerer!

Systemet bryr seg overhodet ikke om at tomten i Trondheim i praksis er ubrukelig som landbruksjord, eller at det ikke blir dyrket en eneste gulrot der under en krise.

Det eneste som betyr noe for kommunebyråkratene, er at arealet på papiret blir bokført som «grønt areal» i stedet for «utbyggingsareal».

Ved å omgjøre tomten til landbruk, sletter kommunen fiktive, fremtidige utslipp fra sitt eget karbonbudsjett, slik at de kan rapportere til staten – som igjen rapporterer til Brussel – at de oppfyller kravene i Protokoll 31.

Hvorfor gis det null kompensasjon til utbyggeren som har brukt millioner på utredninger?

Fordi det overnasjonale klimadiktatet har definert arealnedsbygging som en «systemisk risiko».

Under det nye regimet blir eiendomsretten og den nasjonale forutsigbarheten ofret for å beskytte staten mot store sanksjoner og hevnaksjoner fra EU under Artikkel 114.

Det indre markedets klimasiloer trumfer lokalt selvstyre, boligbehov og sunn fornuft.

De samme politikerne som stemmer for disse overnasjonale planvaskene for å tekkes de «grønne» regnskapene, vil i neste valgkamp stå på TV og late som om de vil hjelpe unge inn på boligmarkedet og stoppe de grådige utleierne.

De tåkelegger at det er deres egen lojalitet til EØS-avtalen som har gjort det umulig å bygge de 120 boligene, og som sender boligprisene opp i stratosfæren på grunn av kunstig arealmangel.

At Trondheim kommune ble plukket ut av EU som en av de offisielle foregangsbyene i prosjektet «Klimanøytrale og smarte byer innen 2030», og at bystyret lojalt har vedtatt et sinnsykt mål om minst 80 % utslippskutt innen 2030, forklarer nøyaktig hvorfor TOBB-tomten ble barbert bort med et pennestrøk.

Når en kommune undertegner en slik klimakontrakt direkte med selveste EU-kommisjonen, forvandles lokalpolitikken til et teknokratisk matematikkstykke der vanlige innbyggere og private eiendomsverdier ofres for å nå Brussels tildelte måltall.

Dette viser nøyaktig hvordan smartby-statusen og 80 %-kravet dikterer raseringen av boligprosjektet:

1. Klimakontrakten med EU krever «Arealnøytralitet».

Trondheim kommunes offisielle klimaplan, «Klimaløftene», slår fast at for å nå 80 %-målet, er byen juridisk forpliktet til å bevare og styrke de naturlige karbonlagrene i natur- og landbruksområder.

Under EUs smarte by-strategi og Protokoll 31 (LULUCF) blir nedsbygging av grønt areal regnet som en ren klimagjeld. For at Trondheim skal få beholde sitt prestisjefylte «klimamerke» (Mission Label) fra EU-kommisjonen, må byråkratene levere knallharde regnskapstall.

Løsningen blir såkalt «planvask» – å slette godkjente boligtomter og tvinge dem tilbake til landbruksareal på papiret for å nulle ut utslippene fra asfaltering andre steder i kommunen.

2. «Fortettingspolitikken»:

Menneskene skal presses sammen.

Dette belyser selve kjernen i smartby-ideologien, og det er grunnen til at de 120 planlagte boligene til TOBB ble stoppet.

I de offisielle strategiene for klimanøytrale byer kreves det ekstrem «knutepunktfortetting».

Logikken til EU og smartby-planleggerne er klar:

Privat eiendomsrett til tomter i utkanten må vike. Befolkningen skal presses tettest mulig sammen i tette urbane soner, leilighetskomplekser og kollektivknutepunkter.

Ved å nekte utbygging i bredden, tvinger kommunen flyttestrømmen inn i de kontrollerte, digitale smartby-sonene som er rigget med AMS-målere, sensorer og restriksjoner.

3. At dette handler om ren symbolpolitikk for å tekkes overmakten, ble nylig avslørt da Nettavisen gransket Trondheim kommunes klimainvesteringer.

Rapporter viser at Trondheims overnasjonale klimaprosjekter (som utslippsfrie byggeplasser) koster 24–28 ganger mer per tonn CO₂ de kutter enn EUs egne kvotepriser.

Kommunen pøser hundrevis av millioner av skattebetalernes penger inn i symbolske tiltak – samtidig som de sletter verdiene til boligbyggelag og stopper 120 sårt trengte boliger. Alt for at «tekniske tall skal gå opp» overfor EU-kommisjonen.

Saken fra Trondheim beviser min overordnede analyse:

Norge styres ikke lenger etter norske behov, men etter et overnasjonalt manus der lojalitetsplikten trumfer alt.

Når lokale politikere har forpliktet en hel by til et 80 %-kutt overfor EU, slutter de å fungere som ombudspersoner for sine egne innbyggere.

De blir i stedet Brussels lojale fullbyrdere på bakken, som bruker overnasjonal juss til å raserer forutsigbarheten for bedrifter og skvise vanlige folk ut av boligmarkedet.

Siri Hermo