oss 150 kroner!
Heldigvis fantes det ikke PC-er og regneark da Norge fant petroleum rundt 1970.
Trygve Tamburstuen (født 1946) er en norsk forretningsmann og tidligere Arbeiderparti-politiker og idrettsleder. Han har arbeidet innen telekom, media, olje, jernbane, reiseliv og industri. Her forteller han historien om hvordan Oljefondet ble til og hva som var hensikten med det. Tamburstuen skal tale på Mot Dag-konferansen i Oslo 17. oktober.
Tidligere statssekretær (Ap) og næringslivsleder.
Din støtte holder oss gående!
Steigan.no er en av de svært få norske nettavisene med daglig publisering som drives 100 % av frivillige leserbidrag, uten pressestøtte, uten annonser og uten betalingsmur. Takk for at du gjør det mulig.
Støtt oss herHistorien om hvordan Norge har klart å gjøre om flyktige verdier fra olje- og gassproduksjon til en nasjonalformue som er ett av verdens største statlige finansfond, er en historie om framsyn.
Heldigvis fantes det ikke PC-er og regneark da Norge fant petroleum rundt 1970. Økonomer ville aldri ha kunnet regne hjem at petroleum fra Nordsjøen ville bli lønnsom da. Oljeprisen lå på 3–4 dollar fatet og en visste at det ville koste minst 15 dollar å utvinne petroleum på dypt vann og under røffe forhold i Nordsjøen.
Men gjennom 1970-tallet gjorde norske politikere, i stor enighet, en rekke vedtak som etter hvert viste at vi kom til å få noen ganske enorme inntekter fra denne virksomheten.
Det er all grunn til å diskutere hvordan Norge skal ta vare på nasjonalformuen til beste for dagens og kommende generasjoner
Det ene var selve skattleggingen og ordningen med at Statoil ble båret i letefasen. Et annet var insisteringen på at gassen skulle tas vare på og brukes både for industriell utvikling og for eksport. Dette har ikke bare gjort at gassen i dag utgjør en betydelig større inntekt enn råolje. Det er også det største klimatiltaket som er gjennomført i kongeriket.
Med Lars Skytøen som industriminister og Ulf Sand (begge Ap) som finansminister ble en skjellsettende stortingsmelding om industripolitikk lagt fram i 1981. I denne meldingen tok en regjering for første gang i et stortingsdokument opp tanken om hvordan en offensiv bruk av deler av valutareservene fra petroleumsvirksomheten kunne organiseres. Og vi (jeg var med som statssekretær i Industridepartementet) antydet faktisk etableringen av en felles institusjon med Staten og private kredittinstitusjoner som eiere.
Oppgavene som da ble pekt ut var å støtte internasjonaliseringen av norsk næringsliv, gjennom at bedriftene ble tilført reell risikokapital for å kunne skaffe seg tilgang til nye markeder, ny teknologi og nye råvarer.
I diskusjonene som fulgte, ble det understreket at deler av petroleumsinntektene måtte brukes for videre bygging av landet, gjennom satsing på infrastruktur, Forskning og utdanning og så videre.
Tempoutvalget som ble ledet av sentralbanksjef Hermod Skånland, avga sin innstilling i 1983, under Kåre Willochs (Høyre) regjeringstid. Her ble etablering av et statlig pensjonsfond for første gang lansert, som et bufferfond for å frikoble statens løpende inntekter fra petroleumsvirksomheten fra den årlige pengebruken i statsbudsjettet. Utvalget ga uttrykk for betydelig skepsis til om politikerne ville klare å holde fingrene fra fatet i sin løpende budsjettering.
Tanken om et statlig fond modnet gjennom resten av Willochs regjeringstid og gjennom Gro Harlem Brundtlands (Ap) regjeringstid. Først i 1990 ble det konkrete forslaget om etablering av Statens Pensjonsfond Utland lagt fram, av Jan Syses (Høyre) regjering. Første innskudd i fondet ble gjort i 1996, og i 2001 kom Jens Stoltenberg med handlingsregelen som sa at 4 prosent, senere redusert til 3 prosent, av avkastningen kunne brukes til saldering av løpende budsjetter. I 2001 var fondet verdt litt over 600 milliarder, og dette året var avkastningen faktisk negativ.
25 år senere er det grunn til å ta en grunnleggende debatt om disponeringen og bruken av Oljefondet. Verdien er akkurat nå nesten 22.000 milliarder kroner, ned nesten 1000 milliarder tidligere fra en topp tidligere i år, eller tilsvarende 10 årlige statsbudsjett. Men i statsbudsjettet for 2026 utgjør investeringen kun 100 milliarder, eller mindre enn 5 prosent av det totale statsbudsjettet. Resten brukes til drift.
Fondet er i dag plassert i aksjer og andre verdipapirer og i eiendom utenlands. Med en verdensøkonomi som skaker i grunnvollene og med et Norge som skriker av forsømmelser på framtidsrettede investeringer, er det all grunn til å diskutere hvordan Norge på en best mulig måte skal ta vare på denne nasjonalformuen til beste for dagens og kommende generasjoner.
Kjøp billett her.
