Hjem Energi

Høyre oppdager EU-jussen: En studie i villet politisk blindhet

0
Distrikts-Høyre oppdager plutselig konsekvensen av sitt eget partis politikk. Det er nesten rørende å se på. KI-generert illustrasjon.

Det er nesten rørende å se på.

I skrivende stund ruller et massivt grasrotopprør gjennom Høyre, der hele 62 kommunelag står med lua i hånda og bønnfaller sin egen partiledelse om å forlenge avgiftskuttene på drivstoff.

Siri Hermo.

Lokalpolitikerne i distriktene har plutselig oppdaget at hverdagsøkonomien til folk og næringsliv utarmes av hensynsløse pumpepriser.

Men midt i sin egen avmakt og sinne har de visst glemt det største og mest komiske paradokset i hele situasjonen:

Din støtte holder oss gående!

Steigan.no er en av de svært få norske nettavisene med daglig publisering som drives 100 % av frivillige leserbidrag, uten pressestøtte, uten annonser og uten betalingsmur. Takk for at du gjør det mulig.

Støtt oss her

De står og hamrer løs på en dør de selv har vært med på å låse.

Dette drivstoffopprøret er forøvrig en blåkopi av det fabelaktige skog-stuntet Høyre-grasrota prøvde seg på for ikke så lenge siden.

For de som har glemt det:

Skogen ble formelt en del av EUs overnasjonale klimaregnskap via EØS-avtalens Protokoll 31 helt tilbake i 2019.

Da innførte EU sin drakoniske LULUCF-forordning, som krever at landene måles etter en fiktiv, skrivebordskonstruert «referansebane» fra Brussel, framfor skogens faktiske, naturlige CO₂-opptak.

(LULUCF står for Land Use, Land-Use Change, and Forestry (arealbruk, endret arealbruk og skogbruk), og er EUs klimaregelverk for hvordan opptak og utslipp av klimagasser fra denne sektoren skal bokføres og regnes inn i klimamålene.
Forordningen omtales gjerne som «drakonisk» av kritikere fordi den setter svært strenge og bindende krav til medlemslandene (og EØS-land som Norge) om å vedlikeholde eller øke karbonopptaket i skog og mark, noe som kan gi store økonomiske eller politiske konsekvenser om målene ikke nås. Red.)

Resultatet?

Skogen tilfaller i praksis ikke bonden eller den private skogeieren.

Den har blitt konfiskert av staten og gjort om til et overnasjonalt klimapant for at Norge skal fremstå som den flinkeste eleven i EU-klassen.

Bonden sitter igjen med restriksjonene på hogst og areal, mens staten tar all æren.

Da Høyre-politikerne på grasrota omsider skjønte hva dette betydde for kommunenes arealer, våknet de til live på landsmøtet i 2023 og vedtok i full entusiasme at Norge bare skulle ignorere EUs krav og særegne regnemåte, og istedet innføre sin egen særnorske rabatt.

Det var et fantastisk politisk stunt, helt til Erna Solberg måtte rykke ut som Brussels vaktbikkje, fordi grasrota ikke forsto rammene av den politikken de nettopp hadde vært med på å vedta.

En forferdet Erna Solberg skjønte umiddelbart at landsmøtet akkurat hadde vedtatt noe som krasjet med EUs internasjonale bokføringsregler.

Hun måtte haste opp på talerstolen, refse sine egne delegater fordi de sov i timen, og tvinge frem en ny votering for å overkjøre sitt eget partiflertall. Hvorfor?

Fordi Norge i et overnasjonalt EU/EØS-system ikke bare kan vedta sine egne regler når jussen svir og skaper uønskede resultater….

Og her er vi altså igjen.

De samme lokalpolitikerne som natt og dag argumenterer for at Norge må integreres enda tettere inn i EU, sitter nå i dyp avmakt og skjønner ingenting når partiledelsen igjen setter foten ned, denne gangen for drivstoffkutt.

En kan jo virkelig undre seg over hva slags magisk forestilling disse lokalpolitikerne har om det EU-medlemskapet de så sårt ønsker seg.

Tror de oppriktig at Brussel er et koselig diskusjonsforum der lille Norge kan stemme over sine egne unntak på bensinstasjonen?

Sannheten – som snart burde demre for lokalpolitikerne – er at de har stemt lojalt ja til hver eneste rettsakt og pakke siden EØS avtalen ble vedtatt i 1992.

Høyre har gladelig stemt på Energipakkene, EUs klimapolitikk via Protokoll 31 og Fit for 55, – i den tro at de stemte for «forutsigbarhet», uten å skjønne at det alltid handler om forutsigbarhet for EU.

Nå når denne forutsigbarheten betyr at ETS2-kvotesystemet i 2028 vil presse bensinprisen ytterligere opp mot 35 kroner literen uansett hva et norsk landsmøte mener, krever de plutselig nasjonalt selvstyre, slik de prøvde seg med skog-stuntet.

Det utspiller seg et herlig politisk teater der Høyre-opprørerne skriker over konsekvensene av den politikken de selv har ropt på i mange tiår.

De krever plutselig handlingsrom av en partiledelse som de selv har hjulpet med å binde til masten i Brussel.

Velkommen til den brutale virkeligheten av å miste både lokal og nasjonal selvråderett – det er tross alt akkurat dette dere har bestilt.

Siri Hermo

Forrige artikkelArbeiderklassen og Ukraina-krigen
Neste artikkelDa Norge bombet Libya sønder og sammen