Arbeiderklassen og Ukraina-krigen

Det er en kjent sak at under presidentvalget i Ukraina i 2010, som er det siste valget der hele landet fikk stemme, var Ukraina djupt splittet mellom det russisktalende øst og sør og det ukrainsktalende vest.

Det som ikke har vært mye i søkelyset var klassekarakteren til velgermassen. Det gir et interessant bilde.

Donbass var (og er) Ukrainas tyngste industriregion – kullgruver, stålverk og tungindustri. Gruvearbeidere og fabrikkansatte stemte massivt på Janukovytsj. Partiet for regionene posisjonerte seg som forsvarer av lokale arbeidsplasser, subsidier til kullindustrien og økonomiske bånd til Russland (marked for eksport og billig energi).

Vi fikk følgende tall fra Grok:

Resultater i presidentvalget 2010

Donbass (Donetsk + Luhansk) var Janukovytsjs klart sterkeste bastion.

Første runde (17. januar 2010):

• Donetsk: Janukovytsj 76,0%, Serhij Tihipko 7,2%, Julija Tymosjenko 4,3%, Petro Symonenko (kommunist) 4,1%.
• Luhansk: Janukovytsj 71,1%, Tihipko 9,5%, Tymosjenko 6,5%, Symonenko 5,1%.

Andre runde (7. februar 2010):

• Donetsk: Janukovytsj ca. 90,4–91,2%, Tymosjenko ca. 6,5%.
• Luhansk: Janukovytsj ca. 88,96–89%, Tymosjenko ca. 7,7–7,8%.

Valgdeltakelsen var høy (ca. 70–77%). Dette var blant de høyeste tallene for en enkelt kandidat i noen region i Ukraina på den tiden. Mønsteret var nesten identisk med 2004-valget (da Janukovytsj også fikk over 90% i Donbass i andre runde).

Så langt Grok.

Donbass har alltid vært industriarbeiderklassens bastion. Det er der du finner de store industribedriftene og gruvene. I vest er det landbruket, småbyene og middelklassen som dominerer det politiske landskapet.

Under det såkalte Euro-Maidan i 2014 var kravet om assosiering med EU det sentrale kravet.

Industriarbeiderne så på assosierigsavtalen som en direkte trussel mot deres klasseinteresser og mot deres framtid. Bare 15–18% støttet EU.

Samtidige intervjuer med gruvearbeidere og fabrikkansatte i Donetsk og Luhansk gjenspeiler dette: Mange sa eksplisitt at EU-avtalen ville «drepe industrien» eller gjøre dem arbeidsledige, mens Tollunionen med Russland ble sett på som tryggere for arbeidsplassene.

Hovedparolen om EU-assosiering på Euromaidan traff dårlig i Donbass’ industriarbeiderklasse. Motstanden var primært økonomisk (arbeidsplasser, markeder, stabilitet), forsterket av regional identitet, russiskspråklig kultur og lokal politisk mobilisering.

Tilslutning til EU var noe som opptok det urbane småborgerskapet og de ble fyrt opp av massiv propaganda og finansiering fra Soros Foundation, USAID, NED og andre vestlige aktører.

Dette er noe å tenke over for de norske sosialistene som bruker den klassiske ukrainske fascistparolen Slava Ukraini. Det er ikke bare geopolitisk og i forhold til imperialismen de har gått seg vill. De har også vendt ryggen til den ukrainske industriarbeiderklassen.