oss 150 kroner!
Stenger laksefisket i tre elver i Midt-Norge. Lite fisk gjør at Miljødirektoratet så seg nødt til å stenge for laksefiske i elvene Gaula, Orkla og Verdalselva fra 1. august. Norske Lakseelver er uenige i vedtaket.
Når Miljødirektoratet går ut og stenger Gaula, Orkla og Verdalselva fra 1. august 2026 under påskudd av at «situasjonen er kritisk for villaksen», driver de med symptombehandling av grovste sort.
Media unnlater som vanlig å koble den katastrofalt lave vannstanden i elvene til den massive tappingen av våre vannmagasiner.
Saken om tradisjonsrike Storstuu Winsnes ved Gaula i Midtre Gauldal viser med all tydelighet at maktelitens overnasjonale politikk nå slår ut i ren økonomisk og økologisk rasering av distriktene.
Etter flere tiår med utleie av laksefiske til gjester fra hele verden, tvinges nå Anne Marit Winsnes-Hayes og hennes familie til å omstille hele driften.
Årsaken?
Miljødirektoratet har stengt laksefisket midt i sesongen fordi innsiget av villaks har nådd et kritisk bunnivå. Media rapporterer pliktoppfyllende at det «finnes laks i elva», men at det er den ekstremt lave vannstanden som gjør det umulig å fiske.
Likevel nekter pressen å stille det åpenbare, kritiske spørsmålet:
Hvorfor er elvene og vannmagasinene våre tørrlagte…?
Dette henger uløselig sammen med EØS-regimet vi utsettes for, men som norsk media fortsatt unnlater å fokusere på!
Parallelt med at lakseelvene tørker ut, tappes norske vannmagasiner hensynsløst for å maksimere eksporten til kontinentet via utenlandskablene og ACER/RME-systemet. EØS-avtalen tvinger oss til å behandle fellesressursene våre som rene handelsvarer.
Når profitten fra eksporten, og de pr nå 116 utenlandske datasentrene i strømkøen i Norge krever milliarder av kilowattimer, må vannet vike.
Disse nye data- og batterianleggene krever ikke bare uante mengder strøm; de sluker millioner av liter rent ferskvann til kontinuerlig kjøling og kjemiske prosesser også.
Det er denne enorme industriutbyggingen som har en direkte, fysisk sammenheng med den lave vannstanden du ser i regionen akkurat nå.
For mens vannet i elvene forsvinner, fordampes ferskvannet bokstavelig talt rett ut i atmosfæren for å drifte utenlandske teknologigiganter, mens lokale vannøkosystemer kollapser og vannstrengen tørker inn.
Ser man på det geografiske kartet over Midt-Norge, oppdager man raskt den rykende pistolen bak det stengte fisket.
De tre elvene som nå er tørrlagte og stengte – Gaula, Orkla og Verdalselva – er i praksis omringet av tre gigantiske, kraftintensive industriprosjekter som i sanntid støvsuger hele regionen for både strøm og ferskvann.
1. Bitdeer i Tydal og ranet av Gaula:
AI- og kryptosenteret i Tydal kjører enorme maskinhaller døgnet rundt. Med sin nylige AI-kontrakt til 55 milliamperes, beslaglegger dette operative anlegget kolossale mengder av regionens stabile vannkraft.
Det er for å holde tritt med dette umettelige, løpende kraftbehovet at TrønderEnergi har fått dispensasjoner til å tømme Samsjøen og sidevassdragene ut oktober 2026.
Vannet holdes tilbake i fjellet for å maksimere profitten, i stedet for å sikre en stabil minstevannføring.
Samtidig slår dette direkte ned i dalføret via det styrte Sokna kraftverk på Lundamo. Det er her, ved inntaksmagasinet på Lundamo, at NVE har tillatt en ekstrem nedtapping på hele 16 meter under laveste regulerte vannstand. Når kraftverket på Lundamo kjøres på denne måten for å mette kraftbehovet, forsvinner det hydrauliske trykket og minstevannføringen som skal holde hovedelva stabil. Resultatet er at store områder av elvebunnen i Gaula tørker ut på kort tid, og lakseyngelen dør i tusenvis.
Tydal og Lundamo er to sider av samme raserings-pakke.
2. Eiktyr i Orkland og ranet av Orkla.
Det massive, planlagte industriområdet på Ustmarka i Orkland skal etter planen huse både store datasentre og en enorm battericellefabrikk. Dette er prosjekter som krever en historisk stor mengde energi og prosessvann for å fungere. Fordi det integrerte europeiske markedet krever konstant og maksimal kraftflyt via EØS-nettet, kjøres kraftverkene i det regulerte Orklavassdraget drakonisk.
Når det i tillegg skal hentes ut store mengder ferskvann til den planlagte prosessindustrien, strupes livsgrunnlaget til villaksen i Orkla i sanntid.
3. Krypto-aksen på Innherred og ranet av Verdalselva.
Datasenter-etableringene i Åsen (Levanger) og de tilknyttede industrikreftene i Verdalsområdet trekker enorme veksler på den felles, regionale nettkapasiteten. Mens lokale rørleggerfirmaer fra Verdal spennes foran vognen til gigantanlegget i Tydal for å bygge ut kjølesystemene.
Samtidig som fisket stenges, presses det på for å fylle opp og bygge ned det biologisk viktige elvedeltaet på Ørin Nord til industri- og lagerformål, noe som raserer laksens og sjøfuglens siste trygge rasteplass.
Hvorfor nekter NRK, Trønderbladet, Gauldalsposten, Adresseavisen, Avisa Sør-Trøndelag, Trønder-Avisa, Miljødirektoratet og politikerne å se denne åpenbare koblingen?
Fordi sannheten krever at de utfordrer EØS-avtalen.
Under EØS lovverket – vår alltid førende lojalitetsplikt, EØS-lovens § 2 og reglene om fri etableringsrett har utenlandsk teknologikapital en juridisk rett til å kreve både strømmen og vannet vårt.
Statnett og kommunene har ikke lov til å si nei eller prioritere naturen.
For å skjule dette gigantiske suverenitetstapet, bruker myndighetene Miljødirektoratet til å straffe sportsfiskerne og grunneierne, mens de glatt freder de tre store strøm- og vannslukerne i Tydal, Orkland og Verdal.
Mens Miljødirektoratet skylder på «klimasvingninger» og stenger elva for å straffe elveeiere og lokalt næringsliv, sitter den virkelige synderen med NVE-godkjente konsesjoner i bakhånden. Tidligere i år klagde jeg formelt på forholdene ved kraftverksdriften i Lundesokna i Melhus, der inntaksmagasinet skulle tappes ned hele 16 meter under anbefalt laveste regulerte vannstand.
Når inntaksmagasinene tømmes til bunnivå, forsvinner det hydrauliske trykket og minstevannføringen som skal holde Gaula stabil. Slik ekstremkjøring av kraftverkene fører til at store områder av elvebunnen tørker ut på kort tid. Lakseyngelen og den sårbare smolten som skal oppover og nedover elva, blir fanget i grusen, isolert i tørrlagte kulper og dør i tusenvis.
Hvorfor tillater så NVE og staten denne rovdriften midt i laksens mest kritiske vandringsperiode? Svaret er at kraften må frem.
Det integrerte europeiske markedet krever konstant balanse, og data og batterisentrene i Trøndelag tvinger systemet til å tyne hver eneste dråpe ut av norske sideelver – uansett om det utrydder villaksen på veien.
Dette er nok også grunnen til at klagen min ble ignorert av systemet.
Innenfor EØS-avtalens rammeverk er elva vår redusert fra å være et nasjonalt natur- og kulturfond til å bli et industrialisert produksjonsbånd for utenlandsk kraftflyt.
Det er nok også grunnen til at den avgrensede tidsperioden på Lundamo nå er utvidet med omfattende anleggsarbeid i vassdraget helt ut oktober 2026, -mens lokalpressen fortsatt er tyst.
Når Miljødirektoratet og staten reagerer med å stenge elvene, bruker de store ord for å dramatisere situasjonen uten å peke på de bakenforliggende årsakene.
De sier konkret at innsiget av villaks til elvene i Midt-Norge er historisk lavt, at det ikke er et «høstbart overskudd», og at de må beskytte gytebestanden. De skylder på generelle faktorer som lakselus, oppdrett og «klimaendringer» – som er det perfekte universal-argumentet når man vil unngå å snakke om vassdragsregulering og kraftproduksjon for fremmed makt.
Det de ikke sier, men som jussen og realitetene viser, er at når magasinene kjøres hardt for å eksportere strøm til kontinentet, og når store industriprosjekter krever ferskvann på toppen, så endres hele hydrologien og vanntemperaturen i elvesystemene. Laksen går ikke opp i en elv som er for varm og har for lite vann – den blir stående ute i fjorden og dør, eller gytingen mislykkes.
Så har du dette da:
1. juni 2026 ble Settefiskanlegget Lundamo AS lagt ned for godt, og de ansatte mistet jobben etter nesten 70 års drift. Anlegget ble i sin tid opprettet fordi kraftselskapene hadde et lovpålagt pålegg om å sette ut laksesmolt for å kompensere for skadene vannkraften påførte elva gjennom redusert vannføring.
Men i et kynisk samspill har Miljødirektoratet nå fjernet dette utsettingspålegget og fritatt kraftselskapene for ansvar, under det hule påskuddet om at «laksestammen ordner seg best selv»…..
Utsetting av fisk fra Lundamo ville hjulpet massivt, fordi det var det eneste tiltaket som holdt bestanden kunstig oppe i et vassdrag som ofres for kraft-eksport og utenlandsk datasenter-kapital. Ved å legge ned anlegget 1. juni 2026, har makteliten fjernet det siste beviset på kraftindustriens skadevirkninger, slik at de etterpå kan gi «klimaendringene» skylden for at elva dør.
Sammenhengen er krystallklar for de som tør å se:
Samtidig som staten fjerner det biologiske sikkerhetsnettet og lar Lundamo-anlegget raderes bort, opprettholdes den massive og råførte tappingen av våre vannmagasiner for å maksimere eksporten til kontinentet via utenlandskablene og ACER-systemet. EØS-avtalen tvinger oss til å behandle fellesressursene våre som rene handelsvarer, og når profitten fra eksporten og de utenlandske datasentrene i trøndelag krever milliarder av kilowattimer, må vannet vike.
Miljødirektoratet fungerer – igjen – som maktelitens biologiske lensmenn:
De går inn og straffer lokalbefolkningen og elveeierne (symptomet), mens de freder systemet som skaper krisen (årsaken).
Jussen i EØS-avtalens frie etableringsrett gjør at norske myndigheter ikke har lov til å prioritere villaksens livsgrunnlag eller lokale elveeiere foran de multinasjonale selskapenes krav på vann og strøm.
Først mistet vi råderetten over kraftprisen via Energimarkedspakkene og ACER/RME. Når staten og de overnasjonale markedskreftene krever sitt, skyver de skylden over på naturen for å skjule sin egen politiske kapitulasjon.
Prisen for det overnasjonale sviket betales i dag kontant av familiene langs Gaula, Orkla og Verdal, mens makteliten og deres lydige medieundersåtter ser en annen vei.
Hva mer ligger bak og lurer?
Det handler som alltid om penger, makt og hvem som fôrer statskassa. Koblingen mellom oppdrettsindustrien, statens milliardinntekter og ofringen av lokalt eide ressurser er viktig å tenke over.
Oppdrettsindustrien er en av statens absolutte favoritter fordi den fungerer som en gigantisk melkeku for makteliten.
Staten har rigget et system der pengene flommer inn til fellesskapet via grunnrenteskatt (lakseskatten), Havbruksfondet som kjøper lokal politisk goodwill for å ofre fjorder til flere merder, og auksjoner av produksjonskapasitet (MTB) til laksegigantene.
Når en industri spytter så enormt mye penger direkte inn i statens og kommunenes budsjetter, får den i praksis politisk immunitet.
Da ser Miljødirektoratet og regjeringen en annen vei, selv om lakselus og rømt oppdrettslaks fra merdene i realiteten raserer villakselvene og ødelegger den genetiske stammen til villaksen.
Villaksen, derimot, gir ikke penger til statens sentrale byråkrati.
Inntektene fra laksefisket, overnatting og turisme – slik som hos Anne-Marit Winsnes-Hayes i Midtre Gauldal – tilfaller lokale grunneiere, elveeiere og distriktsnæringslivet.
For makteliten i Oslo og Brussel er villaksen og dens vernebestemmelser i realiteten bare en irriterende brems på den industrielle veksten de ønsker.
Villaksen krever stabilt, kaldt og tilstrekkelig vann i elvene – noe som krasjer med maktens krav om å tappe magasinene maksimalt for eksport og levere milliarder av liter ferskvann til de utenlandske datasentrene.
Den krever lusefrie fjorder – noe som krasjer med oppdrettsindustriens krav om stadig vekst for å fylle Havbruksfondet.
Staten via Miljødirektoratet plasserer skylden og byrden på distriktene og de lokale elveeierne, som mister inntektsgrunnlaget sitt over natten.
Miljødirektoratet beskytter statens egne melkekuer:
– Kraftselskapene (Anleggs- og eksportvirksomheten som tømmer magasiner som Samsjøen til utlandet) og
– oppdrettsgigantene (som får fortsette å forurense fjordene).
Når staten kan tjene milliarder på å selge krafta til kontinentet og oppdrettskonsesjoner i fjordene, ofres gjerne villaksen og livsgrunnlaget til grunneierne langs Gaula, Orkla og Verdalselva.
Den lokale katastrofen i Lundesokna er ikke en ulykke – det er EØS-jussen satt ut i fysisk praksis.
Det er det ultimate eksempelet på moderne føydalisme under EØS-paraplyen:
Ressursene og næringsgrunnlaget tas fra folket og distriktene i form av tørrlagte elver og stengt fiske, mens staten og multinasjonale selskaper sitter igjen med milliardprofitten.
De midtnorske elvene blir ofret i sanntid for å drifte EUs digitale «grønne» skifte, og den bitre sannheten står igjen krystallklar:
Skal vi redde folkestyret, lokaldemokratiet og ressursene våre, må EØS-avtalen sies opp.
Siri Hermo
