oss 150 kroner!
På Museumsplass i Trondheim sitter bronsestatuen av Cissi Klein, den 13 år gamle jenta som ble revet ut av klasserommet på Kalvskinnet skole og sendt til gasskamrene i Auschwitz. Bildet av to små gutter som uoppfordret legger hendene sine på den kalde bronsen – en berøring full av nysgjerrighet, omsorg og ufiltrert empati – viser hva det vil si å være menneske før den voksne kynismen setter inn. Barn forstår intuitivt urett og sårbarhet. De spør hvem hun var, hvorfor hun sitter der alene, og hvorfor noen ville henne vondt.
Kontrasten til vår tids voksne maktutøvelse kunne knapt vært mer brutal.
Språket som muliggjør massedrap
Når israelske toppolitikere og militære ledere skal legitimere utslettelsen av Gaza, må empatien først kveles ved roten. Det skjer gjennom en systematisk dehumanisering: Palestinere reduseres til «menneskedyr» eller «dyr som kan snakke». Når en hel folkegruppe fratas menneskeverdet og defineres som biologisk mindreverdige, blir enhver forbrytelse tillatt.
Det er i denne logikken man finner Israels nasjonale sikkerhetsminister Itamar Ben-Gvirs nylige krav om å likvidere 30 til 40 palestinere hver natt: «De fortjener ikke å leve. De er ikke engang mennesker». Dette er ikke bare ekstremistisk retorikk fra en politisk provokatør; det er den operasjonelle doktrinen som utspiller seg på bakken når sykehus bombes, barn skytes i hodet og flyktningleirer legges i grus.
Etterretningsregi og mediale sidespor
For at et slikt prosjekt skal kunne fortsette for åpen scene, må det internasjonale medieløpet styres med jernhånd. Israelsk etterretning og militærapparat har mestret kunsten å produsere sensasjonelle sidespor som avleder opinionens oppmerksomhet og låser vestlige allierte til egen konfrontasjonskurs.
Episoden under NATO-toppmøtet i Ankara i juli – der en påstått iransk trussel lekket fra israelske kilder førte til at Donald Trump ble smuglet ut av Air Force One via en cateringbil og fløyet i et avledningsfly – er et lærebokeksempel på strategisk regi. Slike dramatiske overskrifter stjeler all oksygen i nyhetsbildet, sementerer narrativet om Iran som den altoverskyggende faren, og lar eskaleringen i Libanon og den systematiske raseringen av Gaza fortsette under radaren.
Norsk unnfallenhet og moralsk kollaps
Midt i denne forbrytelsen står det offisielle Norge handlingslammet. Mens titusener av barn lemlestes og drepes, nekter regjeringen og Stortinget å innføre reelle sanksjoner mot Israel. Gjennom Statens pensjonsfond utland (Oljefondet) forblir fellesskapets milliarder investert i selskaper som produserer våpnene og opprettholder okkupasjonsinfrastrukturen.
For å døyve ubehaget over denne passive medskyldigheten, fylles den norske offentligheten med innøvde avledningsdebatter der fokuset flyttes til hjemlige krenkelser og symbolsaker. Slik slipper man å forholde seg til at vi i sanntid er vitne til et moderne folkemord – finansiert med vestlig teknologi og smurt med norske oljepenger.
Hvem skal fortelle barna våre om barna i Gaza? Hvis vi lærer dem å minnes Cissi Klein, men tier om dagens ofre fordi overgriperen er en alliert stat som kaller sine ofre for «dyr som kan snakke», har vi tømt «aldri mer» for enhver moralsk verdi.
Steven Crozier
