oss 150 kroner!
«Boye Ullmann skriver på Facebook: Det er interessant at Oljefondet har investert 120 milliarder til havvind prosjekter i 8 land mens Norge og regjeringen egentlig ikke har kommet igang. Oljefondet skal raskt investere 400 milliarder til havvindprosjekter da til land rundt oss. Mest til danske prosjekter der også Fred Olsen satser. …
Det er likegyldighet og enda verre industri fiendtlighet ikke satse på flytende havvind rundt olje og gassinstallasjoner som ble vedtatt i 2021 i Hurdal – og tida løper fra oss».
Siri Hermo kommenterer:
Dette innlegget er et klassisk eksempel på hvordan deler av fagbevegelsen har latt seg blende av den «grønne» planøkonomien.
De ser ikke at de argumenterer for å sløse bort hundrevis av milliarder av fellesskapets midler på et prosjekt som er dømt til å tape penger, og som vil binde oss enda tettere til EUs energimarked.
– Alternativt løper de globalistenes ærend under dekke av å forsvare norske arbeidsplasser.
Statens pensjonsfond utland (Oljefondet) har et krystallklart, lovfestet forbud mot å investere i infrastruktur eller noe som helst annet i Norge.
Lov om Statens pensjonsfond § 2 slår ubestridelig fast at fondets kapital kun skal plasseres i utlandet.
Årsaken til dette er todelt:
– Hvis man sluser hundrevis av milliarder av oljekroner direkte inn i det norske fastlandsmarkedet, vil det sprenge den norske økonomien, drive opp inflasjonen og rasere rentenivået for vanlige folk.
– Fondet skal være en sparekonto i utenlandsk valuta for fremtidige generasjoner, uavhengig av hvordan det går med norsk økonomi og fastlandsindustri.
Når Norges Bank i 2021 gjorde sin aller første investering i fornybar infrastruktur, skjedde det i et havvindprosjekt i Nederland, nettopp fordi mandatet krever at det skjer utenfor Norges grenser.
Her må man ikke la seg forvirre av at Norge som nasjon, via statseide selskaper som Statoil og Equinor, har investert i havvind tidligere – helt tilbake til 2009. Kommersiell industrisatsing fra et statlig aksjeselskap er noe helt annet enn forvaltningen av pensjonspengene våre i Oljefondet.
Boye Ullmann prøver å fremstille det som en politisk svakhet eller «industrifiendtlighet» at Oljefondet spytter milliarder inn i havvind i utlandet, mens regjeringen ikke bruker de samme pengene på flytende havvind her hjemme.
Men jussen og loven gjør dette til en ren og skjær umulighet.
Oljefondet kan ikke røre norske prosjekter.
Det skal kun investere i infrastruktur for fornybar energi i utlandet dersom prosjektene gir en forventet finansiell avkastning over tid.
Oljefondet investerer i ferdige, bunnfaste prosjekter i land som Danmark, Tyskland og Storbritannia fordi de har helt andre vindforhold, grunnere vann og et gigantisk marked rett i nærheten.
Hvis staten skal finansiere havvind i Nordsjøen, må det tas direkte over det vanlige statsbudsjettet – og da er det snakk om rene, skattefinansierte subsidier som tas direkte fra velferden til norske innbyggere, ikke kommersielle fondsplasseringer i utlandet.
Her slår dessuten EØS-avtalens hensynsløse regler om statsstøtte inn med full tyngde:
Staten har overhodet ikke lov til å dele ut milliardsubsidier eller gi nasjonale særfordeler uten at det forhandles og godkjennes på nåde av ESA i Brussel.
Når ja-siden og fagtoppene jubler over at EU faktisk tillater og ønsker at vi skal subsidiere havvind, forteller de bare halve sannheten.
Selvfølgelig godkjenner ESA og Brussel at vi bruker hundrevis av milliarder av norske skattepenger på å bygge vindturbiner i Nordsjøen.
Hvorfor skulle de ikke det?
Det er jo EU som desperat trenger fornybar kraft inn i sitt eget marked.
Det makteliten derimot tåkelegger, er betingelsene EU setter for å godkjenne subsidiene.
EØS-jussens strenge diskrimineringsforbud og krav til internasjonale anbud gjør det strengt ulovlig å sikre at milliardene går til norske verft eller norske arbeidsplasser. Det må lyses ut i hele EØS-området.
EU tillater oss velvillig å ta hele den økonomiske risikoen og kaste skattepenger inn i prosjektet, mot at de får rammene, kontrollen og den fysiske energien.
Når Boye Ullmann og fagtoppene bruker «arbeidsplasser» som det ultimate argumentet for havvindsatsingen, driver de med et farlig retorisk spill. De lover norske verftsarbeidere et nytt industrieventyr, men på grunn av EØS-avtalens strenge regler om offentlige anskaffelser og fri konkurranse har Norge strengt forbud mot å kreve at kontraktene skal gå til norske verft eller sikre norske arbeidsplasser. Milliardene vi subsidierer med må lyses ut i hele EØS-området, og store utenlandske giganter kan fritt stikke av med ordrene mens norske skattebetalere sitter igjen med regningen.
Det virkelige sviket mot norske arbeidsplasser ligger imidlertid på fastlandet.
Den tradisjonelle, kraftforedlende industrien i distriktene våre er fullstendig avhengig av billig, stabil og særnorsk vannkraft for å overleve. Ved å tvinge havvinden inn under ACERs markedsmekanismer og hybride kabler, sementerer makteliten det skyhøye europeiske prisnivået i Norge. Da raderer man i praksis ut tusenvis av trygge, varige arbeidsplasser i hjørnesteinsbedrifter over hele landet, i bytte mot noen få, subsidie-avhengige prosjekter i Nordsjøen.
Det offisielle brevet fra 20. mai 2022, som Jonas Gahr Støre sendte til EU-kommisjonens leder Ursula von der Leyen, ble bevisst unndratt den norske offentligheten og aldri publisert på regjeringens nettsider. Da Dagbladet avslørte og publiserte brevet i 2023, kom det politiske knefallet for dagen.
Med den håndskrevne innledningen «Dear Ursula» satt statsministeren i realiteten og ga EU et skriftlig løfte om at en betydelig del («a significant portion») av den norske havvindsatsingen skal eksporteres direkte til Europa.
Mens regjeringen her hjemme altså solgte det inn som et nasjonalt industrieventyr, var det i virkeligheten en ren leveranseavtale for å dekke EUs energibehov.
Dette brevet bekrefter det kyniske spillet i sin helhet:
Det handler overhodet ikke om norske arbeidsplasser, men om å dekke EUs enorme energibehov i deres egen «grønne» og digitale omstilling.
Ullmann krever massiv utbygging av flytende havvind rundt olje- og gassinstallasjoner (som Troll og Johan Sverdrup) for å gi «nettokraft» til land. Flytende havvind er imidlertid ekstremt dyrt og teknologisk umodent. Utsira Nord- og Sørlige Nordsjø II-prosjektene har vist at kostnadene er astronomiske, og staten må inn med enorme subsidiepakker bare for å få aktører til å vurdere det.
Her møter vi også kraftbløffen.
Havvind produserer strøm kun når det blåser sånn passelig.
For å elektrifisere plattformer med havvind, må man uansett ha gasskraft i bakhånd på sokkelen eller kabler fra land som kan levere strøm når det er vindstille. Det blir ikke noe «nettokraft inn til land» av dette. Det blir en ekstremt dyr, ustabil strømprodusent som vil kreve milliarder i subsidier for hver eneste kilowattime som produseres.
Når Industriaksjonen og Fellesforbundet krever milliarder til flytende havvind på Utsira Nord, løper de i realiteten ærendet til gigantiske industrikonserner og utbyggere som Aker Solutions, Aibel og Equinor.
Disse selskapene nekter å bygge ut havvind for egne penger fordi det er kommersielt bunnskrap.
De krever at staten – altså norske skattebetalere – skal ta all den økonomiske risikoen.
Fagbevegelsen og LO fungerer her som et nyttig verktøy for milliardærene og kapitalen, ved at de bruker arbeidernes fremtid som et følelsesmessig pressmiddel for å åpne statskassa for de store konsernene.
Industriaksjonen samarbeider tett med tenketanker som Manifest Analyse, som jevnlig spyr ut rapporter om hvordan flytende havvind skal redde oss.
Disse rapportene finansieres direkte av fagforeningskontingenten til vanlige norske arbeidere. Det har blitt en hel liten industri av rådgivere, lobbyister og utredere som lever fete liv på å produsere «grønne» visjoner som jussen og økonomien for lengst har innhentet.
Sammenligningen med oljehistorien faller også på sin egen urimelighet. Ullmann hevder at fordi det tok 25 år før oljen gikk med overskudd, må vi satse milliarder på havvind som ny infrastruktur i dag.
Dette er den største historiske og juridiske bløffen i innlegget. Da Norge satset på olje på 1970-tallet, hadde vi full nasjonal kontroll og selvråderett.
Vi kunne opprette Statoil, kreve at utenlandske selskaper brukte norsk leverandørindustri, og beholde 100% av styringsretten og verdiene selv.
I dag er situasjonen snudd på hodet på grunn av EØS-avtalens integreringskrav.
Makteliten har lenge prøvd å berolige folket med at havområdene våre var en særnorsk frisone, men den illusjonen ble fullstendig knust 19. februar 2026.
I den historiske Saga Subsea-dommen (sak E-6/25) konkluderte EFTA-domstolen med at EU-retten og EØS-avtalen også gjelder på den norske kontinentalsokkelen og i havområdene våre. Dermed har EU formelt slått fast at også havet er underlagt EØS-jussen.
Dette åpner også døren på vidt gap for EUs prinsipper om Twin Transition og overstyrende allmenninteresse ute på sokkelen vår.
Havvindsatsingen brukes nå som et verktøy i denne tvillingomstillingen, der ustabil strøm til havs skal liksom-dekke opp for den digitale overvåkingen og de utenlandske datasentrene som støvsuger fastlandet for kraft og ferskvann.
For å tvinge dette gjennom i ekspressfart under parolen «Mer av alt – raskere», opphøyes havvinden til en overstyrende allmenninteresse.
Det betyr at EØS-retten lar hensynet til fornybar energi overstyre alt annet på havet, som det gjør på land.
Sårbare marine økosystemer ofres, og norske fiskeriorganisasjoner settes fullstendig sjakkmatt når de tradisjonelle fiskefeltene eksproprieres til fordel for utenlandske energigiganter.
I praksis betyr dette at dersom Norge bygger ut havvind, er vi gjennom EUs energimarkedspakker og ACER forpliktet til å koble dette opp mot det europeiske nettet via såkalte hybride kabler. Jussen i EØS-avtalens regler om felles konkurranse og fri etableringsrett gjør at vi overhodet ikke har lov til å gi særfordeler til norsk leverandørindustri eller holde strømmen for oss selv.
Jussen i Energimarkedspakke 4 krever at kraften skal flyte fritt dit prisen er høyest.
Her er det nemlig ACER som sitter med fullstendig styringsrett over strømmen via de hybride forbindelsene.
ACER og EU-kommisjonen krever at havvinden skal organiseres i egne overnasjonale prisområder til havs (Offshore Bidding Zones), der de datastyrte algoritmene automatisk sender kraften til det europeiske markedet. Samtidig tvinger ACER gjennom sin drakoniske 70-prosentregel, som gjør det strengt ulovlig for norske myndigheter å strupe eksporten på hybridkablene for å verne om vår egen fastlandsindustri.
Den subsidierte havvindstrømmen vil dermed bli sugd rett ut på det europeiske markedet, mens norske strømkunder må betale den astronomiske nettleien for kablene i havet.
Det er skuffende å se at Industriaksjonen og Boye Ullmann har svelget maktelitens «grønne» subsidie-agitasjon.
Ved å kreve at vi skal bygge subsidiert havvind som kobles til Europa, bidrar Industriaksjonen og Fellesforbundet paradoksalt nok til å gjøre det europeiske prisnivået i Norge permanent.
De forsøker å løse en politisk skapt strømkrise ved å bygge mer ulønnsom naturrasering, i stedet for å kreve det eneste som faktisk hjelper industrien:
At vi tar tilbake den nasjonale kontrollen over vannkraften vår.
Det som faktisk er industrifiendtlig, er å støtte et regime som lar EU via EØS, ACER og utenlandskablene importere europeiske strømpriser til fastlandsindustrien vår.
Å tro at vi redder norske arbeidsplasser ved å bygge astronomisk dyr, ustabil flytende havvind som tvinges inn under EUs markedsregler, er en farlig illusjon.
Den eneste måten å redde norsk industri på er ikke mer subsidie-galskap, men å sikre billig, stabil og nasjonalt styrt vannkraft – og det krever at EØS-avtalen sies opp.
Siri Hermo
