oss 150 kroner!
i likhet med Norge og de fleste andre NATO-landene.
Utgangspunktet for denne artikkelen er 1) at NATO ble dannet av kolonimakter: USA, Storbritannia, Frankrike, Belgia, Nederland, Italia og Portugal. 2) Antagelsen om at disse landene hadde en felles interesse av å beholde koloniene sine, og/eller muligens erverve nye.
Kampene/krigene for å beholde koloniene var for det meste mislykkede, til tross for at størsteparten av disse NATO-landenes militærressurser de første tiårene ble brukt i forsøk på å beholde koloniene.
Norge og Danmark med flere valgte i 1949 å alliere seg med disse kolonimaktene. Vi har så lenge jeg har levd blitt fortalt at det skyldtes frykt for Sovjetrussland, men var det kun det? Eller for å spørre på en annen måte: Hvorfor allierte Norge og Danmark seg mot det landet som mer enn noe annet frigjorde dem fra Nazi-Tysklands okkupasjon? Hva skulle til for å få til en slik 180 graders snuoperasjon?1 Min påstand er at frykten ble produsert gjennom massemedia inkludert filmer, etter mønsteret «Manufacturing consent». Da som nå.
Hvorfor ble fienden, dvs. Vest-Tyskland (deretter hele Tyskland) så fort tatt inn i kolonimaktenes varme? Svaret kan være at også Tyskland var en kolonimakt som ble antatt å bli en god alliert mot Russland. Både Tyskland og andre NATO-land hadde da ført krig mot Russland tidligere, opptil flere ganger.
Hvorfor ble allierte under krigen fiender så raskt? Hvorfor ble Vestens forhold til fienden, dvs. Vest-Tyskland (senere hele Tyskland), så raskt, fra 1947/48, normalisert og utviklet til en militær allianse i 1955? Svaret kan være at Tyskland også pleide å være en kolonimakt. Både Tyskland og andre NATO-land hadde tidligere ført krig mot Russland, opptil flere ganger. De hadde felles interesser. Og Tyskland viste seg faktisk å være en god alliert mot Russland.
«Etter første verdenskrig mistet Tyskland alle koloniene sine gjennom Versaillestraktaten i 1919. Koloniene ble deretter fordelt som mandatområder under Folkeforbundet og administrert av blant annet Storbritannia, Frankrike, Belgia, Japan, Australia, New Zealand og Sør-Afrika» – ChatGPT.
I Norges tilfelle ble det brukt mange tricks for å få Norge inn, som kort kan oppsummeres med udemokratiske prosesser2 og skremselspropaganda3 mot Sovjetunionen, eller mot «kommunister» i det hele tatt, en samlebetegnelse som ble brukt om de som var kritiske til NATO, USA og imperialisme, inkludert kommunistene.
Den såkalte Marshallhjelpen kan sees på som bestikkelser, da Norge fikk beskjed om at mer slik «hjelp» ville komme hvis Norge ble med i NATO.
Mye vann har rent i havet siden da. Men vi kan trygt gå ut i fra at det ikke bare var frykt for Russland som førte til at de øvrige landene ble med og at mye av frykten ble manipulert fram. Russofobi må holdes ved like hvis den skal fungere.
I 1949 var det 12 land som var med på å stifte NATO, i dag har NATO 32 medlemsland, med ambisjoner om flere, som Ukraina. Det er «irreversibelt», sa nordiske og baltiske ledere så seint som 9. juni (det ble også sagt da kun 20 % av ukrainerne ønsket NATO-medlemskap). De vet at Russland ikke aksepterer det, av gode grunner. Altså må de si det, helst gjøre det, det som førte til krig i utgangspunktet.
Finland har naturligvis en mer trøblete historie med Russland enn Norge. Likevel var det Finland som var nøytralt under hele den kalde krigen, samt fram til 2023.
Som en ettervirkning av de to krigene mellom Finland og Sovjetunionen under andre verdenskrig ble Finland nødt til å akseptere en sovjetisk militærbase ved sørkysten av Finland. Men den ble avviklet i 1956, som et tegn på godvilje fra russisk side samt ga håp om avspenning og bedre forbindelser mellom de to naboene.
Innen da hadde kolonimaktene skaffet seg tre nye medlemmer i NATO: Hellas, Tyrkia og Vest-Tyskland. Warzawapakten ble opprettet som følge av at Vest-Tyskland ble med. Det «å holde amerikanerne inne, russerne ute og tyskerne nede» var formålet med NATO, som Lord Hastings Ismay, NATOs første generalsekretær sa.
Da den kalde krigen tok slutt og Warzawapakten ble avviklet trakk Russland seg også ut fra Albania, Bulgaria, Romania, Tsjekkoslovakia, Polen, Ungarn og Øst-Tyskland. USA, derimot beholdt alle basene de skaffet seg under andre verdenskrig, samt at de skaffet stadig flere over hele verden, nå også 15 i Finland (12 i Norge, 17 i Sverige), til sammen ca. 800 utenfor USA.
Dette er vel og merke USAs baser ikke NATO-baser. Det at Israel, langt unna det nord-atlantiske området, er et av NATOs partnerland forteller også mye om hva NATO dreier seg om: imperialisme, utbredelse av USA/Vestens makt i verden. NATO har rundt 35 såkalte partnerland i tillegg til medlemslandene. Blant dem er land som neppe kan kalles demokratiske, som Egypt, Bahrain, Kuwait, Qatar og De forente arabiske emirater.
Finland ble som andre land «modnet» eller klargjort for medlemskap ved en passende anledning, som skulle vise seg å bli ble sjokket etter Russlands invasjon av Ukraina. Det ble utnyttet av de i Finland som lenge hadde arbeidet for at Finland skulle bli med. Jeg tror det er riktig å si at NATO-motstanderne, da flertallet i Finland, ble enda mer sjokkerte av invasjonen. Så de reagerte nærmest stikk motsatt, med handlingslammelse, som gjorde prosessen lettere for tilhengerne.
AI-tjenesten Grok ga denne oppsummeringen av Finlands partnerskap med NATO:
«1994: Finland ble med i NATOs Partnerskap for Fred (PfP) – et rammeverk for samarbeid med ikke-medlemsland. Dette markerte starten på landets ’partner’-status. Finland signerte rammeverket 9. mai 1994.
1997: Finland ble også med i Det euro-atlantiske partnerskapsrådet (EAPC).
2014: Finland fikk status som Enhanced Opportunities Partner (EOP), en av de mest avanserte partnerne.
4. april 2023: Finland ble fullverdig medlem av NATO som den 31. medlemsstaten.
Som partnerland deltok Finland i øvelser, krisehåndtering og interoperabilitetssamarbeid med NATO i mange år, uten å være bundet av kollektivt forsvar (artikkel 5). Dette endret seg med fullt medlemskap i 2023.»
Da jeg var i Finland i juli snakket jeg med to veteraner fra den finske fredsbevegelsen.
Mikael Böök er, som mange andre finner, fortvilet over at finske myndigheter har kastet bort det gode forholdet Finland har hatt til Russland. Han skrev seinere i mail til meg at «Värdlandsavtalet år 2016» burde ha vært med i sammendraget til Grok ovenfor. På norsk: «Avtalememorandum (MOU) mellom Republikken Finlands regjering og hovedkvarteret, øverste allierte transformasjonskommandør samt øverste hovedkvarter for allierte styrker i Europa om levering av vertsnasjonsstøtte til gjennomføring av NATO-operasjoner/øvelser/lignende militær aktivitet)».
«En process som har gått ut på att knyta Finland med starka band till “Väst” startade genast efter 2. världskriget.
Två inflytelserika politiska partier har i decennier mer (Samlingspartiet) eller mindre (Svenska folkpartiet) öppet deklarerat att de har NATO-medlemskap som mål. Flera viktiga socialdemokratiska politiker har de facto arbetat i samma riktning» – Mikael Böök.
I Åbo viste Olli Tammilehto meg rundt. Vi stakk innom Kafe Lempi, der Olli spiste lønsj og jeg frokost. To og etter hvert tre yngre mennesker, jeg antar i 20-årene, kom inn og satte seg ved vårt bord. Det ble etter hvert en særdeles god samtale om Finland i NATO, en samtale alle sa seg godt fornøyd med. Olli fortalte meg etterpå at innehaveren av Lempi, en iraner, faktisk oppfordrer kundene sine til slike samtaler. Han var ikke der da, men hans erstatter, kvinnen på bildet nedenfor, bidro i samtalen.
I mailer har Olli Tammilehto fortalt om finsk tilpasning til NATO gjennom å kjøpe våpen av USA i årene før Finland ble med i NATO. USA lyktes fra og med 1980-tallet med å «fange» elitene i Finland, skrev han videre. «Elite capture». Altså det USA klarte med Norge under og etter andre verdenskrig mens Finland var «fanget» av Sovjetrussland eller var «finlandisert», som det ble kalt. Min oppfatning er at Norge var mer «finlandisert» av USA enn Finland av Sovjetunionen. Forskjellen er videre at Finland gradvis slapp fri fra Sovjet mens Norge har blitt mer og mer fanget av USA, NATO og EU (uten å være med i EU). Og i 2023 lot Finland seg fange av USA/NATO. Av EU i 1995.
Olli Tammilehto om USAs “Elite Capture” i Finland:
«Det antas generelt at stater forfølger sine egne sikkerhets- og økonomiske interesser. Imidlertid har flere europeiske land de siste årene tatt avgjørelser som tydelig strider mot deres egne interesser, men som fremmer amerikanske interesser …..
Hvorfor oppfører kontinentets ledere seg på så merkelige måter? I en fersk artikkel «Elite Capture & European Self-Destruction: The Hidden Architecture of Transatlantic Hegemony» fremhever Nel Bonilla hvordan den tyske politiske eliten har blitt tvunget til å identifisere seg med amerikanske interesser i stedet for sitt eget lands interesser …..
I tillegg til universiteter har utenlandske eliter, eller de som ønsker å bli med i dem, blitt fordypet i amerikanske «verdier» gjennom ulike kurs og besøksprogrammer. Et slikt program er International Visitor Leadership Program (IVLP). Hundrevis av mennesker som har gjennomgått det, har senere ervervet stillingen som statsminister eller president i sine egne land. Fra Finland inkluderer denne gruppen president Sauli Niinistö, president Tarja Halonen og alle statsministrene mellom 1987 og 2014 med ett unntak.
En finsk leder som entret den politiske scenen grundig gjennomsyret av ’amerikanske verdier’ er Alexander Stubb. Han snakker selv utførlig om denne prosessen i sin selvbiografiske intervjubok Alex. Stubb var utvekslingsstudent i USA på videregående og studerte samfunnsvitenskap ved et amerikansk universitet. Han innrømmer at tankegangen hans ble mer amerikansk der. Senere studerte Stubb ved College of Europe i Brugge, som krevde fransk. Der ble han venn med en amerikaner ved navn Valerie Plame. Hun besto alltid eksamenene sine, selv om hun ikke snakket særlig godt fransk. Plame holdt kontakten med Stubb lenge etter studiene. I 2003 ble det avslørt at Plame var CIA-agent.
Fem år senere var Stubb utenriksminister i det allierte Finland og deltok i våpenhvile- og fredsforhandlingene for Georgia-krigen. Tilsynelatende representerte han faktisk USA i forhandlingene, ettersom USAs utenriksminister Condoleezza Rice var i konstant kontakt med Stubb – selv mens han løp Helsinki City Marathon. (Olli fortalte meg også at Stubb ønsket at Finland skulle bli med i NATOs bombing av Libya i 2011).
Slik ble Finland det Norge har vært for USA siden 1949, en vasallstat med 15 USA-baser. «En av dem vil være i Lappland nær den viktigste russiske atomubåtbasen», skrev Tammilehto i en artikkel 10. mars 2024. Avtalen gir, lik den norske avtalen med USA
«fri adgang til Finland uten tillatelse eller kontroll fra finske myndigheter. Tropper kan bevege seg og øve hvor som helst på offentlig og privat eiendom. De får mange privilegier, for eksempel er de i praksis hevet over finsk straffelovgivning og de trenger ikke å betale skatt. Mange observatører har kommentert at dette tydeligvis er en kapitulasjonsavtale».
I en tredje artikkel omtaler Tammilehto utviklingen av «De Grønne» i Finland, på en måte som nesten ordrett kunne vært sagt om MDG i Norge. Her oversatt fra finsk til norsk med hjelp av Google-translate og mine justeringer.
«De Grønnes første partiprogram fra 1990 krever blant annet oppløsning av NATO og Warszawapakten, opprettelse av en atomvåpenfri sone som strekker seg fra Skandinavia til Middelhavet, og «omdirigering av midler som er brukt på våpen og utvikling og produksjon av våpen til fornuftige formål: å overvinne miljø-, energi- og helseproblemer, samt utdanning».
De Grønnes hovedprogram for 2020–2028 slår fast at «De Grønne er en del av fredsbevegelsen og streber etter en våpenfri verden». Selv om målet om å oppløse Warszawapakten var oppnådd, er det ikke lenger snakk om å oppløse NATO.
I det utenriks- og sikkerhetspolitiske programmet som ble godkjent i 2023 .…. er det snakk om fred, men ….. programmet er fullt av NATO-liturgi. For eksempel hevdes det at Finland, som medlem av forsvarsalliansen, fremmer stabilitet, fred og sikkerhet i Europa og verden, selv om NATO har angrepet land som ikke har truet NATO-land: Serbia i 1999, Afghanistan i 2001, rett etter USA, og Libya i 2011 …..
Programmet kopierte også en setning fra NATOs liturgi: ‘Å forsvare demokratiet er NATOs egen definerte kjerneoppgave.’ Dette gjelder hvis ‘forsvar av demokrati’ defineres på samme måte som USA, som alene eller sammen med NATO har styrtet en rekke regjeringer som var ubehagelige for dem, selv demokratiske. På den annen side kvalifiserer autoritære regimer og diktaturer ofte også som allierte hvis de tjener amerikanske økonomiske og militære interesser. Hvis demokrati defineres som folkestyre, har NATO vært en antidemokratisk kraft fra starten av.
Før NATO-beslutningen var De Grønne involvert i (Sanna) Marin-regjeringens beslutning om den største våpenavtalen i finsk historie: anskaffelsen av 64 amerikanske F-35A jagerfly for 10 milliarder euro. Med De Grønnes velsignelse bestemte Marin-regjeringen seg for å bli det første utenlandske landet som anskaffet Davids slynge luftforsvarssystem fra Israel.
De Grønne godkjente også gjenopptakelsen av periodisk våpeneksport til De forente arabiske emirater, som fører en ødeleggende krig i Jemen ……
De grønne partiene har beveget seg langt på det politiske kartet på 30 år og har på noen måter tatt plassen til sine tidligere motstandere ved ganske enkelt å endre minuser til plusser og plusser til minuser».
Om noen dager vil det komme en artikkel om hvordan Finlands økonomi har blitt svekket av NATO og krigføringen.
—————————————–
1. Under andre verdenskrig bedrev USA heltedyrkning av Sovjetunionen, av det russiske folk, den røde arme, den mangfoldige kulturen, sivilt og militært heltemot osv, produsert av det som da het USAs krigsdepartment. I alle åra fra den russiske revolusjonen i 1917 til 1941 ble Sovjetunionen utsatt for massiv demonisering i vestlige medier. Men i løpet av de fire åra Sovjetunionen var alliert med USA, UK, Frankrike osv snudde denne omtalen nærmest til sin motsatte ytterlighet.
Etter krigen var det «business as usual», mao antisovjetisk/russisk skremselspropganda som har pågått med vekslende styrke helt til nå, mer enn 35 år etter den kalde krigen. Mer om dette her.
2. To bøker anbefales herved: DNA og NATO av Knut Einar Eriksen (1972) og Bak fasaden (1987) av Kari Enholm.
- Fiendebilde Wollweber av Lars Borgersrud (2001).
Denne artikkelen ble publisert på bloggen til Lars Birkelund.
