«Nazi-Tyskland ble beseiret, men nazismen fikk leve videre»

Den kalde krigen «avledet» oppmerksomheten på avnazifiseringen fundamentalt. I noen år etter 1945 var det noen forsøk på å fjerne nazismen fra statsapparat, rettsvesen, politi, økonomi og samfunnsliv i både Tyskland og flere andre land i Europa. Man kan idag stille spørsmålet om ikke dagens tyske statsapparatets betingelsesløse støtte til sionistmyndighetene i etnostaten Israel er en videreføring av samarbeidet mellom sionistene og nazistene under den 2. verdenskrigen for å holde flest mulig jøder borte fra Europa.

«20 års fengsel, rehabilitert av en bestselgende biografi bygd på løgner bare hans barn viste interesse for å avsløre».

Albert Speer (1905–1981) var en av de mest sentrale lederne i Nazi-Tyskland. Han var en nær medarbeider av Adolf Hitler og ble utnevnt til rustnings- og ammunisjonsminister under andre verdenskrig. Speer var opprinnelig arkitekt og gjorde rask karriere etter at han sluttet seg til nazipartiet i 1931. I 1942 ble Speer utnevnt til rustningsminister. Under Speers ledelse økte den tyske våpenproduksjonen betydelig, selv mens Tyskland ble utsatt for omfattende allierte bombeangrep. Dette bidro til at Nazi-Tyskland kunne fortsette krigen lenger enn det ellers ville ha gjort. Et av de mest omdiskuterte spørsmålene rundt Speer er hans forhold til naziregimets forbrytelser.

Etter krigen hevdet han at han ikke hadde full kunnskap om Holocaust og utryddelsen av Europas jøder. Han sonet hele straffen i Spandau-fengselet i Berlin og ble løslatt i 1966. Etter løslatelsen skrev han flere bøker, blant annet memoarene Erindringer (Inside the Third Reich), som gjorde ham kjent for et bredt internasjonalt publikum. I flere tiår ble han ofte fremstilt som «den gode nazisten» eller «teknokraten som ikke visste». Senere forskning har i stor grad nyansert eller avvist dette bildet, og viser at han var en sentral del av regimet og av et system som i stor utstrekning brukte tvangsarbeid og utnyttelse av millioner av mennesker.

«Arven fra nazismen videreføres av personer i politiske og militære organisasjoner»

Etter 1945 ble det forsøkt å gjennomføre avnazifisering, men allerede på slutten av 1940-tallet og begynnelsen av 1950-tallet ble prosessen tonet ned. «Den kalde krigen» mot Sovjetunionen ble ansett som viktigere enn kampen mot nazismen. Vesten prioriterte politisk stabilitet i Europa, økonomisk vekst og oppbygging av det tyske statsapparatet. Mange tidligere nazister fikk vende tilbake til stillinger i forvaltning, rettsvesen og næringsliv. Når det gjelder politikere, er det mest kjente eksemplet Kurt Georg Kiesinger, som var medlem av NSDAP fra 1933 til 1945 og senere ble Vest-Tysklands forbundskansler fra 1966 til 1969. Et annet kjent eksempel er Hans Globke, en av Konrad Adenauer nærmeste medarbeidere. Selv om han ikke var medlem av NSDAP, hadde han arbeidet sentralt i det nazistiske innenriksdepartementet og bidratt til juridiske kommentarer til Nürnberglovene.

Etter krigen ble han statssekretær og kansellisjef under Adenauer og var blant de mest innflytelsesrike embetsmennene i den unge Forbundsrepublikken. Forskning på enkelte departementer har vist en betydelig kontinuitet. En senere regjeringsrapport fant at 90 av 170 ledende jurister og embetsmenn i det vesttyske justisdepartementet mellom 1949 og 1973 hadde vært medlemmer av nazipartiet, og at omkring 77 prosent av departementets toppfunksjonærer i 1957 hadde nazibakgrunn. En annen undersøkelse fant at 54 prosent av de ansatte i det vesttyske innenriksdepartementet hadde vært nazister.

Innen næringslivet var kontinuiteten også betydelig. Mange av Tysklands største selskaper, som Volkswagen, Siemens, Daimler-Benz, Krupp, IG Farbens etterfølgere og flere store banker, fortsatte etter krigen med mange av de samme lederne, eierne eller administratorene som hadde gjort karriere under Det tredje riket. Dette er godt dokumentert i den historiske forskningen, men det finnes ikke noe samlet og ubestridt tall for hvor stor andel av næringslivseliten som hadde nazibakgrunn. Det er misvisende å tro at nazismens ledende samfunnslag forsvant etter 1945. Historikere er i dag enige om at den tidlige Forbundsrepublikken i betydelig grad bygde videre på personell fra før 1945, særlig innen byråkrati, rettsvesen, politi, etterretning og deler av næringslivet. Den mer interessante historiske debatten handler derfor ikke om om tidligere nazister fantes i Vest-Tysklands maktelite, men hvor omfattende kontinuiteten var, og hvordan dette påvirket den vesttyske statens utvikling i de første tiårene etter krigen.

Etter hvert som konflikten mellom USA og Sovjetunionen tilspisset seg, ble imidlertid Vest Tyskland i økende grad oppfattet som en nøkkelalliert i kampen mot kommunismen. De vestlige maktene mistet gradvis interessen for en omfattende avnazifisering, og prosessen ble stadig mer lempelig før den formelt ble avsluttet i 1951. (1) I Hellas sørget USA for at greske motstandsfolk ble bombet med napalm for å forhindre at Hellas skulle få venstreorienterte styresmakter og det ble innsatt en gresk regjering i 1948 som bestod av nazikollaboratører og tidligere medlemmer av fascistjuntaen. I Sverige har det vel aldri vært et oppgjør med deres rolle i 2.verdenskrig osv.

Resultatet var ikke bare at mange tidligere medlemmer av NSDAP fikk vende tilbake til offentlige stillinger i Tyskland, men også flere nazister i en rekke andre land. Det oppsto også en bred rehabilitering av personer som ble ansett som nyttige i den geopolitiske rivaliseringen med Sovjetunionen. Antikommunisme ble viktigere enn tidligere tilknytning til nazismen. Dette var et mønster som ikke bare preget Vest Tyskland, men hele Vestens etterretningssamarbeid og støtten til antikommunistiske eksilmiljøer fra Øst Europa. (1)(2)

Et av de mest kjente eksemplene er Reinhard Gehlen. Under krigen ledet han den tyske militære etterretningen mot Sovjetunionen på Østfronten. Etter kapitulasjonen overleverte han sitt omfattende arkivmateriale om Sovjetunionen til amerikanerne og fikk sin belønning. Med støtte fra amerikansk etterretning etablerte han «Gehlen organisasjonen», som ble et sentralt redskap for innsamling av informasjon om Sovjetblokken. Organisasjonen rekrutterte en rekke tidligere Wehrmacht og SS offiserer med erfaring fra Østfronten. Da Vest Tyskland opprettet sin egen utenlandsetterretningstjeneste, Bundesnachrichtendienst, ble Gehlen dens første leder. Mange historikere ser dette som et tydelig eksempel på hvordan ekspertise om Sovjetunionen ble tillagt større vekt enn tidligere nazistisk politisk tilhørighet. (2)(3)

Den samme logikken gjorde seg gjeldende i NATO organisasjonen og Vest Tysklands militære oppbygging. Flere høytstående offiserer fra Wehrmacht/nazi-regimet fikk ledende roller i den vestlige forsvarsstrukturen etter at Vest Tyskland ble integrert i NATO. Adolf Heusinger, som hadde vært sentral i den tyske militære planleggingen under krigen, ble senere leder for NATOs militærkomité. Hans Speidel, tidligere general og stabssjef under Erwin Rommel, fikk en ledende NATO kommando. Disse personenes karrierer illustrerer hvor langt rehabiliteringen av tyske og andre staters nazister kunne strekke seg når deres erfaring ble vurdert som nyttig i den kalde krigens maktkamp. (4)

«Hvordan øst-europeiske nazister var med på å forme narrativet om Sovjet og gjennom propaganda påvirket den vestlige befolkningens holdninger til Sovjetunionen»

Et klart mønster kan observeres blant østeuropeiske nasjonalistmiljøer som hadde antikommunistiske og nazi-kollaborasjonistiske fortider. Her er ukrainske Stephan Bandera og særlig Mykola Lebed sentrale eksempler. Bandera ledet den radikale fløyen av Organisasjonen av ukrainske nasjonalister, kjent som OUN B. Historikere er enige om at deler av den ukrainske nasjonalistbevegelsen samarbeidet med Nazi-Tyskland på ulike tidspunkter under krigen, og at medlemmer av miljøet var involvert i alvorlige overgrep mot polakker og jøder. Samtidig var forholdet mellom Bandera og tyskerne konfliktfylt. Etter at Banderas bevegelse forsøkte å proklamere en selvstendig ukrainsk stat uten tysk godkjenning, ble han internert av tyskerne. (5) Mykola Lebed hadde en viktig rolle etter at flere andre ledere i OUN B ble arrestert. Han ble en av de sentrale organisatorene i den ukrainske undergrunnsbevegelsen og var tett knyttet til utviklingen av Den ukrainske opprørshæren, UPA. Han er i ettertid blitt en svært omstridt figur fordi historikere knytter OUN B og UPA til etnisk rensing og massakrer mot polakker i Volhynia og Øst Galicia og jøder. (5) Etter krigen ble Lebed vel mottatt av USA. Til tross for hans belastede bakgrunn utviklet han et nært samarbeid med amerikansk etterretning. For CIA representerte han og hans nettverk en ressurs i kampen for å svekke Sovjetunionen. Lebed hadde inngående kunnskap om forholdene i Sovjetunionen, kontakter på den andre siden av jernteppet i Ukraina som hadde en fanatisk antikommunistisk orientering.

Amerikanske etterretningstjenester benyttet særlig derfor ukrainske emigrantnettverk til propaganda, informasjonsinnhenting og ulike påvirkningsoperasjoner rettet mot Sovjetunionen umiddelbart fra 2.verdenskrig slutt. Historiske undersøkelser har vist at CIA beskyttet Lebed mot granskninger av hans krigshistorie fordi han ble ansett som en verdifull ressurs i den kalde krigen. Dermed ble han et av de tydeligste eksemplene på hvordan den «antikommunistiske prioriteringen» overstyrte ønsket om et fullstendig oppgjør med nazismen. (5)

Nazi Tyskland ble beseiret, fordømt og gjort til symbol på den totalitære trusselen, men nazister, Wehrmacht offiserer, antikommunistiske nasjonalister og andre personer med belastede nazi krigsbiografier ble reintegrert i statsapparater, etterretningstjenester og politiske nettverk, fordi de ble ansett som nyttige i konflikten med Sovjetunionen. Nazi-Tyskland ble beseiret men nazismen fikk leve videre.

Dette innebar en videreføring av nazismens ideologi, utformet som «antikommunistisk arbeide». Vestlige geopolitiske interesser fikk forrang over den opprinnelige ambisjonen om en fullstendig politisk og moralsk utrenskning av personer med tilknytning til fascistiske og nazistiske miljøer. Historien om Gehlen, Heusinger, Speidel, Bandera og Lebed illustrerer på ulike måter hvordan den kalde krigens strategiske logikk formet etterkrigstidens Europa og reintegrerte nazismen i vestens politiske struktur og statsapparat.

Kilder

(1) Denazification og den gradvise avviklingen av avnazifiseringspolitikken i Vest Tyskland etter den kalde krigens begynnelse.

(2) Reinhard Gehlen, Gehlen organisasjonen og samarbeidet med amerikansk etterretning.

(3) Tidligere nazister og deres rolle i den vesttyske etterretningstjenesten BND.

(4) Tidligere Wehrmacht offiserers rolle i NATO og Vest Tysklands militære integrasjon.

(5) Stepan Bandera, Mykola Lebed, OUN B, UPA og samarbeidet mellom ukrainske antikommunistiske nettverk og amerikansk etterretning etter krigen. Basert på etablerte historiske fremstillinger og tidligere gjennomgått materiale i samtalen.