oss 150 kroner!
Noe av det første jeg husker min mor fortelle fra arbeidslivet, var ei historie om en gammel, sur liten sjef som terroriserte kontorpersonalet der hun jobba som ung. Han stilte jentene opp på rekke og skjelte dem ut når han var misfornøyd med noe, og det var han stadig vekk.
– Neste gang han skjeller, blei jentene enig om, så skal vi forestille oss at han står uten bukser, og istedet har på seg lange, sidrumpede, hvite underbukser med knær.
Fra den dagen var noe av makta hans brutt.
Kjenner du den gode følelsen når riktig adresse endelig er funnet, det riktige antall paller eller kolli er lasta inn på traileren, papirene ferdig stempla, lasset surra og sikra og alt er klart for hjemtur?
For meg fungerer det av og til slik at jeg slapper av – mister konsentrasjonen – og kjører meg vill.
Det har hendt mer enn ei gang. Som regel er det ikke verre enn at jeg må ta en ekstra sveiv rundt et par kvartal, lage en u-sving, eller kanskje rygge inn i ei tverrgate for å snu, men denne kvelden møtte jeg veggen. Bokstavelig talt. Veien endte blindt.
Stedet var en liten landsby syd for Bari langt nede på Italias østkyst, og jeg var dypt inne i byen. Å finne fram inne i disse små middelalderbyene krever dyp konsentrasjon, en konsentrasjon som altså forlot meg da jeg forlot lasteplassen.
Klokka kunne være rundt ni, og det var en deilig varm høstkveld. Gata jeg stod i var smal, med små tverrgater man ikke trengte å drømme om å få en trailer inn i, og hadde toetasjes hvitkalka hus på begge sider. Nede, trapper med et par trappetrinn, i ca. 4 meters høyde altaner som nå fungerte som teaterbalkonger. For det var her befolkningen samla seg. Sannsynligvis hadde jeg truffet oppløpsida i byens rånerunde, for Fiatene suste rundt gatehjørnene og skvatt inn i sidegatene mens mopedene klarte å kline seg mellom bilen og husveggen. Og alle brukte horn. Det var som de ropte: Flytt deg! Jeg ville så gjerne, ikke minst fordi jeg skulle være på grønnsaksmarkedet i Milano neste morgen. Men veien fram gikk altså bakover.
Har du prøvd å rygge under slike forhold? Jeg hadde med meg en kamerat. Han blei sendt avsted for å prøve og stoppe trafikken, men det var som å stoppe flytende lava. Det eneste han oppnådde var å forsterke tutinga. Etter få minutter var det folk på alle altanene, med prosecco eller vin, sigaretter og sigarillos. Med litt fantasi kunne man se byens symfoniorkester svinge opp med La Traviata i bunnen av gata, flagg og vaiende faner og lufta fortettet av konfetti. Humøret til balkongpublikumet var i alle fall upåklagelig, de smilte, vinket og lo ettersom jeg svetta meg bakover meter for meter. Etter tjue minutter hadde jeg kommet tretti meter tilbake, mangla bare ca åtti til neste tverrgate hvor det var mulig å snu. Tre unggutter på moped var ekstra hissige. De forserte begge sider av bilen, tok burn out, steilte, av og til lurte jeg på om de ville forsøke å kjøre under bilen.
Etter ti nye minutter og nok en drøy billengde dukket en italiensk konstabel i hjelm og fullt utstyr opp. Lavastrømmen brydde seg mer om han, men selv for en innfødt autoritetsperson var det en svett jobb å få buksert meg de seksti meterne som mangla.
Vi tok oss en røyk da jeg hadde fått snudd bilen, og kommuniserte med litt fingerspråk og noen få sammenblandede gloser fra diverse språk, mens mopedgutta lekte seg rundt oss som niser i stim.
Etter røyken ville politimannen si takk for seg og overlate oss til landeveien, men alt jeg så var italiensk landsby. Hvor landeveien hadde tatt veien var fortsatt et mysterium, og jeg var ikke klar for nok ei blindgate. Ikke hadde jeg peiling på åssen jeg hadde havna i blindgata, eller hvordan jeg skulle finne ut av labyrinten.
Bestikkelse, bøtelegging, trakassering og faenskap var mine vanlige assosiasjoner med italiensk politi, men denne var faktisk villig til å lose meg ut av byen. Spørsmålet var hvordan? Han hadde ingen bil, og hvis han satt på med oss måtte han gå hjem. Da en av moppegutta tok burnout for sjette gang to meter fra oss så blårøyken skar i neseborene pekte jeg forsiktig på han og deretter på politimannen og så mot friheten – landeveien.
Joda, mopedhøvdingen forsto og var mer enn villig. Hva med konstabelen? Litt motstrebende satt han seg på pakkebæreren til mopedlederen som tok føringa med resten av moppegutta svermende rundt. Vi fyrte opp med det vi hadde av ekstralys, katastrofelys og saftblandere på taket av bilen til stående jubel fra teaterbalkongene. Den perfekte avslutning på en innholdsrik kveld.
I et glimt assosierte jeg mors gamlesjef i de lange underbuksene med politimannen som nå satt på pakkebæreren ribba for verdighet, med hjelmen under den ene armen, hentesveisen flagrende i vinden mens han klamra seg til mopedungdommen med den andre.
På vei mot friheten og motorveien som skulle føre meg hjem, så jeg ikke lenger så mørkt på politimannens motorvei-kolleger som slipte knivene mens de venta på nok en skandinavisk termotrailersjåfør som kunne årelates for noen lire. Noe av magien deres var brutt.
