oss 150 kroner!
Gjerningsmannen bak 22. juli-bombingen og drapene fikk sin dom i det norske rettssystemet. Men hva med statslederen som beordret 17 ukers uavbrutt bomberegn over Libya, kalte det for «utmerket trening» og uttalte at han vil gjøre akkurat det samme igjen? Nå som stormaktskjør og politisk press truer med å knuse ICC fra innsiden, må borgerne og foreninger samles om artikkel 15. Krigsforbrytelser foreldes aldri.
Den 22. juli blir i det offisielle Norge markert som en påminnelse om demokratiets og rettsstatens seier over ideologisk terror. Massemorderen fra Utøya og Regjeringskvartalet ble stilt for retten, prøvd etter alle kunstens regler og idømt sin straff. Rettsstaten viste sitt ansikt utad. Men bak den nasjonale fortellingen om samhold og rettferdighet skjuler det seg et enormt, ubehagelig hykleri i synet på statlig voldsbruk.
For mens nasjonen var lammet av sorg i juli 2011, holdt norske F-16-fly på med å slippe 588 bomber over Libya i løpet av 17 uker – en operasjon som pågikk uavbrutt frem til 1. august, ti dager etter 22. juli. Norge deltok i en regimeendringskrig som la et velfungerende afrikansk land i ruiner, gjeninnførte slavemarkeder og utløste kaos. Likevel har Norges egen øverste maktutøver kunnet nyte fullstendig rettslig immunitet for en mistenkt forbrytelse mot menneskeheten.
Skjønnsmessig bombing, tidspress og FN-rapportens dom
Det er på tide å kalle ting ved deres rette navn. I NRKs program De gode bombene fra 2013, bekreftet operativ leder oberst Bård Solheim at hele 75 prosent av de norske flytoktene over Libya manglet forhåndsklarerte mål. Etter en times flyging fra basen på Kreta fløy norske jagerflypiloter inn over et område på størrelse med Sør-Norge. Der måtte de under tidspress og knappe drivstoffmarginer selv bestemme hva de anså som egnede bombemål før de fløy tilbake. Dette var ikke verifiserte presisjonsangrep for å «beskytte sivile», slik FNs mandat krevde; det var uverifisert maktutøvelse på måfå i sivile områder.
«Mens luftangrepene pågikk, berettet Stoltenberg i mai overfor sine vantro og opprørte svenske sosialdemokratiske kolleger at bombetoktene var utmerket våpentrening. Uttalelsen hans er selvinkriminerende. Bombeangrepene Stoltenberg beordret, var ikke uaktsomme forseelser. Det er en forsettlig forbrytelse mot menneskeheten å drive «utmerket våpentrening» med å bombe vilkårlige mål i Libya på måfå i tre fjerdedeler av de utførte flytoktene, der utallige sivile ble drept.»
Ifølge FNs rapport fra 2014, Report of the International Commission of Inquiry on Libya, slås det fast at de militære angrepene førte til at sivile ble drept. Norske bomber traff blant annet boligen til Muammar al-Ghaddafi – en handling som i ettertid ble forsøkt bortforklart med at det var «NATOs, ikke Norges» bomber. Likevel har Jens Stoltenberg i ettertid gjentatte ganger uttrykt at han overhodet ikke angrer på avgjørelsen, og at han under samme forutsetninger ville ha fattet nøyaktig de samme valgene igjen.
Denne holdningen, kombinert med dokumentasjonen i Danile Suhonens bok -Klassekampen 15.10.2014 , avdekker en fundamental forakt for krigens folkerett. Å gjennomføre trening eller øving med skarpe våpen mot eller i nærheten av faktiske sivile og sivil bebyggelse under dekke av et «akutt oppdrag» eller en krigssituasjon er strengt ulovlig.
I internasjonal humanitærrett, spesielt i Tilleggsprotokoll I til Genève-konvensjonene (Artikkel 51 og 57) og Roma-vedtektene, tråkkes fire helt fundamentale juridiske prinsipper over:
- Trening skal skje i kontrollerte former – utenfor strid: Militær våpentrening skal utelukkende foregå på godkjente øvingsfelt i kontrollerte sikkerhetssoner. Å bruke en reell krigssone til «opplæring under ild» eller kapasitetstesting er et grovt brudd på folkeretten. Sivile kan aldri lovlig benyttes som øvingsmål.
- Distinksjonsprinsippet og plikten til aktsomhet: Styrker plikter til enhver tid å skille mellom sivile og militære mål. Å oppsøke mål på måfå under tidspress i sivilbebygde strøk bryter absolutt med kravet til målidentifikasjon. Sendes piloter inn uten avklarte mål, fjerner ikke et «akutt oppdrag» det juridiske ansvaret. Tvert imot beviser det grov uaktsomhet (recklessness) og utvist likegyldighet for sivile liv (dolus eventualis), som i internasjonal strafferett regnes som krigsforbrytelser.
- Forbudet mot uspesifikke angrep (Indiscriminate attacks): Angrep som ikke rettes mot et spesifikt, verifisert militært mål er kategorisk forbudt. Å slippe ammunisjon i sivilområder basert på hastige vurderinger utgjør en krigsforbrytelse etter Roma-vedtektenes artikkel 8.
- Teknisk presisjon opphever ikke ulovlige mål: Artikkel 57 krever at alle praktiske forholdsregler tas for å verifisere målet. Presisjon i selve avfyringen hjelper ingenting dersom avgjørelsen om å skyte var basert på et uverifisert mål eller skjult som «trening».
Konklusjonen er uomstøtelig: Våpentrening hører hjemme på øvingsfelt under full kontroll. Å bruke skarp ild i en krigssone der man ikke har full kontroll på hva man treffer — og hvor sivile står i fare — kan aldri rettferdiggjøres. Når FNs undersøkelse i 2014 dokumenterte at sivile faktisk ble drept som følge av denne praksisen, oppfyller det alle kriterier for en ulovlig krigshandling og en direkte krigsforbrytelse.
Tannløse norske utvalg vs. den britiske dommen
Da det norske Petersen-utvalget i 2018 la frem sin evaluering av Libya-operasjonen, ble den i praksis et politisk glattpolert dokument. Utvalget, ledet av tidligere Høyre-utenriksminister Jan Petersen, fikk et sterkt innskrenket mandat og konkluderte skånsomt med at det forelå «tilstrekkelig folkerettslig grunnlag» og at Norge blot «lente seg på sine allierte».
Kontrasten til Storbritannias parlamentariske granskning (Foreign Affairs Committee) fra 2016 kunne ikke vært større. I London tok det britiske underhuset knallhard selvkritikk og fastslo uforbeholdent at intervensjonen var basert på feilaktige premisser, at trusselbildet mot sivile var overdrevet, og at operasjonen ulovlig ble forvandlet fra et sivilbeskyttelsesmandat til et katastrofalt regimeskifte. Den afrikanske unions leder, Sør-Afrikas president Jacob Zuma, advarte mot akkurat det samme allerede under bombingen i 2011: NATO misbrukte FN-resolusjonen til en ulovlig krig for regimeskifte.
Maktens immunitet og anmeldelsen som ble feid under teppet
Da Siavash Mobasheri på Rødts landsmøte i 2023 kalte Stoltenberg for krigsforbryter utløste det et unisont hyl fra etablissementets kommentatorkorps. Men grunnlaget for denne karakteristikken var lagt ti år tidligere.
Gjerningsmannen bak 22. juli fikk sin dom, men gjennom nesten 2 år med prinsipiell motstand i fagbevegelsen og fredsbevegelsen – kjempet frem av tillitsvalgte som Asgeir Bell i LO i Moss og Omegn og fagforeningsleder Asbjørn Wahl – ble det stilt uomstøtelige krav om et oppgjør også med Norges krigføring. Dette faglige og politiske opprøret krystalliserte seg i mars 2013, da Rødt ved nestleder Marielle Leraand og partileder Bjørnar Moxnes gikk til det skritt å formelt anmelde statsminister Jens Stoltenberg, utenriksminister Gahr Støre, forsvarsminister Grethe Faremo og forsvarsjef Harald Sunde for krigsforbrytelser.
Hva gjorde det norske rettsapparatet? Riksadvokaten henla saken. Den norske rettsstaten demonstrerte med all tydelighet at den hverken evner eller vil etterforske sine egne makthavere.
Maktpolitikkens angrep på ICC og borgernes rett via Artikel 15
Når den norske rettsstaten svikter og opptrer som beskyttelsesskjold for sine egne krigførende ledere, oppstår det et rettslig vakuum. Det er nettopp da muligheten for å fremme saken for Den internasjonale straffedomstolen (ICC) i Haag aktiveres.
Nå opplever ICC et historisk, destruktivt politisk press fra stormakter og det utspiller seg et maktpolitisk skuespill rundt domstolen. Det er hevet over tvil at anklagene mot sjefsanklager Karim Khan kom som en direkte politisk hevnaksjon rett etter at han tok ut tiltale mot Israels statsminister Benjamin Netanyahu. ICCs styringskomité besluttet å overkjøre konklusjonen til et panel av tre spesialutnevnte dommere, som enstemmig fant at det ikke forelå bevis for at Khan er skyldig. Det fremstår at dette er ren maktpolitisk manipulering for å svekke domstolens autoritet.
Krefter i USA – med Marco Rubio i spissen – krever sanksjoner eller oppløsning av domstolen. Dette føyer seg inn i et mønster der vestlige statsledere skjermes, mens ICC i alle år primært har rettet sine prosesser mot aktører i det globale sør. Da internasjonale juristnettverk og advokater for libyske ofre oversendte dokumentasjon om NATOs sivile bombetap i Zliten og Tripoli etter 2011, opplevde de at henvendelsene ble lagt i skuffen.
Men når nasjonalstaten svikter og påtalemyndigheten henlegger, er ikke løpet kjørt. Etter Romastatuttens artikkel 15 har organisasjoner, foreninger, fagforeninger og grupper av vanlige borgere full juridisk rett til å overprøve det nasjonale rettsapparatet. Hvem som helst i sivilsamfunnet kan levere bevismateriale og en formell klage Article 15 Communication direkte til sjefsanklageren i Haag, som har selvstendig myndighet til å åpne etterforskning (proprio motu) basert på henvendelser fra folket.
Som CIA whistleblower John Kiriakou så treffende sa det på fredsmøtet i Oslo 2. juli i regi av Lay Down Your Arms: «Det eneste vi som borgere kan og må gjøre er å snakke, vi må skrive, vi må sende petisjoner til våre folkevalgte, og vi må kontinuerlig kjempe mot status quo – mot Jens Stoltenberg-ene, Donald Trump-ene og Joe Biden-ene». Stormaktene og dets medløperes kynisme skal ikke få kneble rettssikkerheten.
Coda: Rettferdighetens uforanderlige krav
Femten år etter 22. juli og Libya-krigen står kontrasten nådeløst klar: Enkeltpersoners forbrytelser straffes med rettsstatens fulle tyngde på hjemmebane, mens statslederes krigsforbrytelser feies under teppet av norske myndigheter og søkes skjermet i Haag. At Jens Stoltenberg ufortrødent erklærer at han vil gjøre akkurat de samme valgene igjen, understreker hvorfor oppgjøret må tvinges frem.
Det finnes ingen foreldelsesfrist for mistenkte krigsforbrytelser eller forbrytelser mot menneskeheten. At norske påtalemyndigheter henla saken i 2013, fjerner ikke det strafferettslige ansvaret. Bevaring av rettferd, frihet og likhet for loven er uoverdragelige rettigheter som krever oppreising overfor de utallige sivile ofrene og deres etterlatte i Libya.
Når den norske rettsstaten svikter og internasjonale straffedomstoler trues av maktpolitikk, faller ansvaret tilbake på sivilsamfunnet. Det er mer enn noensinne på tide at foreninger, fagbevegelsen og grupper av opplyste borgere samler seg om Romastatuttens artikkel 15 for å levere bevisene på nytt, bryte immuniteten og kreve at Jens Stoltenbergs Libya-handlinger stilles til ansvar for en uavhengig straffedomstol.
