oss 150 kroner!
Målt på markeringer, er Pride den viktigste samfunnshendinga i Norge og Vesten. I Norge feirer vi nasjonaldagen bare én dag, statsreligionens jul to og en halv dag. Pride en hel måned og veldig mange andre omfattende tiltak ellers i året. Det er ikke en eneste annen pågående, historisk/nasjonal eller religiøs samfunnshending som feires så omfattende som Pride.
Flere statsmakter jobber koordinert for Pride. I hele juni er politiet, rettsvesenet, sosiale statlige organer satt i høyeste beredskap for Pride. Hele skolesystemet fra barnehage til videregående strømlinjeformes og undervisninga ensrettes til fordel for Pride. Pride dominerer universitetene, særlig alt som kan minne om samfunnskunnskap. Næringslivet har suksess med å omgjøre den statlige Pride-innsatsen til økte inntekter.
Erfaringene med Pride-ensrettinga passer helt til den omfattende samfunnsnedstenginga begrunna med det påståtte svartedau-liknende koronaviruset. Entusiasmen nedstenginga blei møtt med viste at vi var opplært til å gå i flokk på statens ordre.
Pride-ensrettinga viser kjernen i de utvikla vestlige samfunnene som i ei førkrigstid har forlatt etterkrigstida. På vei mot en ensretting med autoritære tiltak som nedrakking og håning av dem med andre meninger synspunkter. Det gjelder ikke bare Pride. Men også som den nye innbringende dommedagsreligionen om den påståtte klimakatastrofen som for de mest omstridte politiske sakene. Alt rammes inn med likt hovedbudskap av en statlig ensretta kringkaster og statlige finansierte medier.
Pride er ikke et resultat av et demokratisk krav og gjennomført med støtte i valg og folkeavstemninger. Knapt noen politikk gjennomføres etter folkelige krav. Politikken presses ned på folk fra en virkelighetsfjern elite. Pride-markeringene er det beste eksemplet på den nye norske og vestlige statsskikken. En aktiv minoritet som aggressivt satser nesten alt på sin sak overfor en tolerant konfliktsky majoritet, vinner.
Å underkastelse seg Pride — svært viktig for staten.
Et eksempel på hva Pride dreier seg om er hvordan staten følger opp dette. 06.06.2026 gikk «Likestillings- og diskrimineringsombud Bjørn Erik Thon [ut og] vil ha slutt på hatefulle ytringer mot skeive på nett», skreiv nrk.no i bildeteksten på hovedoppslaget sitt. Thon går på statens vegne inn for å finne utsagn som han kan melde til politiet så ytringer staten ikke aksepterer kan bli bøtlagt eller så mange det trengs for å redde de plagete homofile ved at deres kritikere blir sendt i fengsel. nrk.no siterer Thon:
– Det er en del av kampen vi nå må kjempe mot hatefulle ytringer mot den skeive befolkningen, og kanskje spesielt de som er trans, sier Thon.
– Men også fordi samfunnsdebatten er ganske råtten nå. Det er veldig mye hatefulle ytringer.
[Utheva av statens medium NRK].
Likestillings- og diskrimineringsombudet er en svært sjelden og aktiv statsleder som tar alle politiske pålegg og hint — og vel så det. For uønska ytringer er ikke hvilket som helst problem for staten. Det framstår som et av statens største problemer. Under Pride «skal LDO også ha et eget saksmottak på Pride House og stand i Pride Park i Oslo», melder ombudet stolt videre til nrk.no. Der skal statsorganet gi råd og det tilbys også hjelp for å få vurdert i hvilken grad anmeldelse og rettssak har sjans til å få bøtlagt eller fengsla den som påstås å komme med uønska ytringer.
Også politietaten: «Nasjonalt kompetansesenter for hatkriminalitet»
Staten har mer å by på for Pride. Politiet i Norge har også et nasjonalt kompetansemiljø for hatkriminalitet. NRK har fått henvendelse fra politiets fagspesialist innen hatkriminalitet, Janne Merete Breistein, som i følge nrk.no opplyser at «hatefulle ytringer inngår i hatkriminalitet» (virkelig?). Breistein opplyser at noen ytringer som er uønska fra statens side likevel ikke vil bli straffa av hensyn til ytringsfriheten.
Som i autoritære regimer: Staten legaliserer ytringsstraff
I straffeloven er det innført en ny paragraf om hatefulle ytringer. Hvis du blir dømt for å håne noen for hudfarge, nasjonal opprinnelse (som «din jævla svenske»?), etnisk opprinnelse, religion, livssyn, seksuell orientering, kjønnsidentitet eller kjønnsuttrykk eller til sist nedsatt funksjonsevne, «you name it», så er det rett i fengsel i inntil tre år med mulig kjempebot i tillegg. Når noen dommere bestemmer at uttalelsen er «forsettlig eller grovt uaktsom offentlig».
Nå er det ingen grunn til å oppmuntre til eller å bruke utskjellende trakassering verken i private samtaler, i møter eller i skrift. Men å sette hele det juridiske statsapparatet og voldsapparatet gjennom politiet i sving for å hindre det stortingsflertallet mener er uønska ytringer, er i praksis å gripe inn i enhver samtale privat og på utesteder. At praksis nå ikke utnytter de juridiske mulighetene fullt ut er ikke til hinder for at noen kan klare å få endra praksis og bruke hatparagrafens ordlyd på en helt annen måte. Det er ikke vanskelig å nevne navn på offentlige politiske aktivister som gjerne vil sende sine motstandere i fengsel og gjøre dem fattige ved omfattende bøtlegging.
I praksis er hatparagrafen en klasselov. Det er formuleringene med det samme innholdet som skiller dem som fengsles/bøtlegges og dem som sklir unna, når innholdet egentlig er likt. Med litt mer utdanning og kunnskap kan en unngå å bidra til å fylle opp fengslene hvis en har tid og tar seg tid til å tenke seg ekstra nøye om og «gå på gummisåler». Likevel kan det sitte noen på nabobordet å ta opp alt du sier og få toppopslag i Klassekampen eller NRK. Det får oss til å tenke på forholda i DDR.
Diskrimineringsnemnda
Det er ikke bare Likestillings- og diskrimineringsombudet. Det er også Diskrimineringsnemnda. Den presenterer seg sånn: «Diskrimineringsnemnda er et nøytralt, statlig organ som avgjør saker om diskriminering, trakassering, seksuell trakassering og gjengjeldelse.» Nei. Nemnda er ikke et nøytralt organ, det må regnes som et aktivistisk organ.
Diskrimineringsnemda går både i Pride-paradene og har egne Pride-stander under Pride-måneden(e). Gjennom nemnda kan mange Pride- og FRI-aktivister skaffe seg et statlig levebrød. Der en domstol etter Høyesteretts mening må tolke hatparagrafen i straffeloven innskrenkende fordi den skal veie ytringene opp mot Grunnlovens pålegg om å tillate ytringsfrihet, kan aktivistene i Diskrimineringsnemda tolke alt utvidende og straffe flest mulig med bøter og erstatning til dem som velger å føle seg krenka (eller føler at de må føle seg krenka fordi det forventes av dem fra de «rettroende»).
Ikke bare statlig volds- og straffeapparat
Egen etat for Pride-propaganda
Vi kan oppsummere at statsapparatet er satt i høyberedskap for Pride, og det er bygd opp et omfattende strafferegime for kritikk av alt det organisasjonen FRI jobber for med Pride. Men det finnes ikke bare kontroll- og statlige straffeorganer. Barne-, ungdoms- og familiedirektoratet, til daglig kalt (Bufdir), er formelt et fagdirektorat under Barne- og familiedepartementet. I praksis er Bufdir et statlig propagandaorgan for FRI/Pride.
Bufdir sender ut råd som framstår som pålegg om at offentlige barnehager skal informere barn i barnehagen om seksualitet og at det ikke finnes kjønn som mann og kvinne, men at kjønn bare er noe barn til enhver tid kan føle for. Så snart en begynner på skolen skal det informeres om muligheten for fysiske inngrep for å endre det kjønnet som kroppen viser at den enkelte har.
Vårt kjønnsopphevende lovverk
Fra du er seks år gammel til du er 15, må du ha en av foreldrenes godkjenning på å skifte kjønn, sjøl kan du gjøre det fra 16 år. Medisinsk behandling, hormonbehandling og irreversibel fysiske inngrep i kroppen må du som hovedregel være 18 år for å ha krav på gratis offentlig behandling for å få gjennomført.
Minoritetens diktatur
Svært lite av det som har vært politisk gjennomført fra 1970-tallet i Norge — og ellers i Europa — har vært gjennomført som press fra store folkebevegelser. Som den omfattende innvandringa og integreringspolitikken, og å la virkelighetsfjerne overklassejurister styre hverdagen i hele Europa gjennom overnasjonale lover. Den både minste og mektigste minoriteten av dem er kjønns- og seksualitetsaktivistene. De som gjør krav på ha et annet kjønn enn det biologiske som utgjør rundt 5-6 tusen mennesker, mens det organisatoriske grunnlaget for FRI/Pride, de homofile, utgjør nær 40 000 av hvert kjønn. Det store spørsmålet er:
Hvordan kunne de få sånn gjennomgripende statsmakt?
Historikeren Finn Olstad har i boka Hvordan havnet vi her, levert en av de viktigste politiske analysene av Norge det siste drøye tiåret. Olstad tar lærdom fra Nassim Nicholas Talebs bok «Skin in the Game. Hidden asymmetries in Daily Life» («Om å satse høyt. Skjulte skeivheter i hverdagen.» Spesielt kapitlet «De mest intolerante vinner: den minste minoritetens diktatur». Oversatt av OBB). Talebs poeng kort oppsummert:
En liberal, tolerant og forståelsesfull majoritet kan relativt lett bli dominert av en liten kompromissløs og intolerant minoritet – så lenge majoriteten ikke har sterk nok egeninteresse («skin in the game») av å stå imot. Majoriteten vil helst ha ro, unngå konflikter og gir etter for å unngå bli stempla for å være transfob, homofob, høyreekstrem, fascist og en rekke andre liknende trakasserende begrep som de som er mest omtalt som «venstre» har som sine yndlingsskjellsord.
Derfor får vi regnbueflagg på alle offentlige bygg utenom Stortinget og Slottet, obligatorisk «mangfold»-opplæring, endringer i språk, barnehager, skole, idrett, helsevesen og lover – uten at det noen gang har vært en folkeavstemning eller en brei demokratisk prosess om hvor langt dette skal gå. De som protesterer, risikerer sosial straff, jobbproblemer eller å bli stempla som «hatere» og av LO som fascister. Hele nasjonen, statssystemet, tilpasser seg minoritetens krav, sjøl om de fleste egentlig ikke ønsker det.
Det framstilles som om det er flertallets valg, men det er i virkeligheten minoritetens diktatur.
Enten det gjelder identitetspolitikk, krisehåndtering eller økonomiske stridsspørsmål: Den tolerante majoriteten taper fordi den er ikke villig til å betale prisen for å kjempe imot. Som moderne barneoppdragelse: «Gi oss fred, la nå skrikerungene få sukkertøyet sitt».
Ny statsskikk:
Økende ensretting
Pride-hypen viser at vi er på veg til ny statsskikk. En ensretting som kommer ovenifra og ned. Den baserer seg på statlig jusstolking med støtte fra statens voldsapparat og den allmenne politiske påstanden om «den eneste mulige mening». Statsapparatet rekrutteres med Pride-forkjempere som sementerer statlig Pride-forkjemping. Når det gjelder dommedagsreligionen om klima, har de fleste medieredaksjoner og interesseorganisasjoner egne klimautvalg som skal sørge for gjennomslag for «den eneste mulige mening». Til og med Det Norske Videnskaps-Akademi har en egen klimakampgruppe som skal hindre og flott klarer å hindre motforestillinger i egne møter å komme til orde.
Idrettsbevegelsen i Norge er også ensretta for Pride, og særlig er det en viktig kampsak for idrettens ledere at biologiske menn som føler at de er kvinner skal få delta i kvinneklassene i idrett. (Norsk idretts politikk er nå blitt i strid med den internasjonale olympiske komiteens krav i et vedtak 26.03.2026.)
Gjennomsyring av hele samfunnet om oppslutning om samme meninger på flere og flere områder, kontrollert av en kirke- eller statsmakt, er ikke noe nytt i historia. I Norge var det på slutten av 1950-tallet et mer tolerant meningsmangfold. På 1970 kunne det diskuteres og påstås meninger som statsapparatet i dag er oppretta for å slå ned på. Vi er på veg mot et nytt kontroll- og sensurregime, men i vakrere og mer skjulende innpakning enn tidligere i historia. Uenighet er som før både uønska og straffbar.
Om aldri så galt, Pride-hypen bidrar til å fortelle og avsløre noe viktig om den politiske realiteten i dagens samfunn.
Denne artikkelen ble publisert av Politikus.
