På min syttiårsdag spør jeg: Hvem faen tror USA at de er?

På min syttiårsdag 10. september kjenner jeg mindre behov for høflige omskrivninger og større behov for å si ting som de er. Jeg har levd lenge nok til å se hvordan krig, makt og propaganda fungerer. Jeg har sett hvordan vakre ord brukes til å dekke over brutal virkelighet. Krig kalles sikkerhet. Sanksjoner kalles pressmidler. Bombing kalles frigjøring. Økonomisk kvelertak kalles diplomati. Og når stormakter tramper på mindre land, forventes det at vi andre skal nikke og tro at det gjøres for demokrati, frihet og menneskerettigheter.

Etter sytti år har jeg fått nok av denne dobbeltmoralen.

Nå står Cuba igjen under et stadig hardere amerikansk press. Nye sanksjoner er innført, tilgangen på olje er kraftig rammet, og landets økonomiske problemer er blitt enda alvorligere. Strømbrudd, transportproblemer og mangel på nødvendige varer rammer ikke bare politikerne i Havanna. Det rammer vanlige mennesker. Barn. Eldre. Syke. Familier som ikke har noen innflytelse på stormaktspolitikken i Washington.

Likevel kalles dette bare sanksjoner.

Jeg kaller det økonomisk krigføring.

Når verdens sterkeste stat bruker sin økonomiske og finansielle makt til å gjøre livet vanskeligere for millioner av mennesker i et lite land fordi den ikke liker regjeringen der, da er det ikke lenger snakk om diplomati. Da er det maktbruk. Og spørsmålet blir stadig vanskeligere å unngå: Hvem faen tror USA at de er? Gud, som kan bestemme hvilke regjeringer andre folk skal ha? Eller verdens bøddel, som straffer dem som nekter å bøye hodet?

Washington sier selvfølgelig at det er regimet som skal rammes. Det er den samme løgnen vi har hørt gjennom flere tiår. Saddam Hussein skulle rammes i Irak. Taliban skulle rammes i Afghanistan. Gaddafi skulle fjernes i Libya. Iran skal presses. Cuba skal knekkes.

Men det er nesten alltid vanlige mennesker som betaler.

Det er de som mister strømmen. Det er de som mister medisinene. Det er de som mister jobben. Det er de som begraver sine døde.

Cuba er ingen militær trussel mot USA. Det er en liten karibisk stat med store økonomiske problemer. Likevel oppfører verdens mektigste militærmakt seg som om Havana var på vei til å marsjere mot Washington. Samtidig øker den amerikanske militære aktiviteten i Karibia. Amerikanske krigsskip opererer i området, og amerikanske styrker gjennomfører dødelige aksjoner mot fartøy de hevder er knyttet til narkotikakriminalitet.

La meg være tydelig på én ting: Det finnes fortsatt ingen offentlig bekreftet ordre om en amerikansk invasjon av Cuba. Men cubanerne trenger ingen konspirasjonsteori for å frykte amerikansk maktbruk. De trenger bare å kjenne sin egen historie.

USA forsøkte å styrte den cubanske regjeringen gjennom Grisebukta i 1961. CIA gjennomførte hemmelige operasjoner mot landet. Washington har brukt økonomisk blokade og sanksjoner i flere generasjoner. Og fortsatt ligger Guantánamo-basen på cubansk territorium som et symbol på et maktforhold som USA aldri ville akseptert dersom situasjonen var motsatt.

Hva ville amerikanerne sagt dersom kinesiske krigsskip lå utenfor Florida? Hva ville Washington sagt dersom Beijing forsøkte å stanse amerikansk oljeimport, finansiere regimeendring og presse fram et nytt politisk system i USA?

De ville kalt det aggresjon.

Når USA gjør det mot andre, kalles det demokratiarbeid.

Det er nettopp denne dobbeltmoralen som undergraver hele forestillingen om en regelbasert verdensorden. Regler som bare gjelder når de passer den sterkeste, er ikke regler. Det er maktpolitikk forkledd som moral.

Jeg har levd gjennom Vietnamkrigen, Irak, Afghanistan, Libya og en lang rekke andre konflikter hvor vestlige ledere igjen og igjen har forklart at militær makt var nødvendig for frihet, demokrati og sikkerhet. Resultatene har altfor ofte vært døde sivile, ødelagte land, millioner av flyktninger og nye generasjoner av hat og traumer.

Og likevel gjør vi det igjen.

På min syttiårsdag har jeg mindre tålmodighet med ledere som snakker om fred mens de forbereder krig. Jeg har mindre tålmodighet med politikere som snakker om menneskerettigheter mens de forsvarer kollektiv avstraffelse gjennom sanksjoner. Jeg har mindre tålmodighet med medier som gjentar stormaktenes språk uten å stille de enkleste spørsmålene.

Jeg har sett hva krig gjør med mennesker. Derfor kommer jeg heller ikke til å tie når jeg mener at USA, NATO, Norge eller andre beveger seg i feil retning.

Sytti år betyr ikke at stemmen skal bli svakere.

For meg betyr det det motsatte.

Jeg har mindre å bevise, men mer å si. Og jeg kommer til å si det så lenge jeg kan: USA er ikke Gud. USA eier ikke Cuba. USA eier ikke Karibia. USA eier ikke verden.

Hvis amerikanerne virkelig mener at cubanerne fortjener frihet, kan de begynne med å slutte å straffe dem kollektivt.

Opphev presset. Snakk med Cuba. Respekter landets suverenitet.

Og la cubanerne selv bestemme Cubas framtid.

For den største trusselen mot verdensordenen er ikke alltid de små landene som nekter å bøye seg.

Noen ganger er det stormaktene som tror de står over loven.