oss 150 kroner!
Brannmuren smuldrer kanskje opp, men etablissementet ser ut til å være fast bestemt på å legge grunnlaget for noe langt mer ugjennomtrengelig.
Det kommende valget i den tyske delstaten Sachsen-Anhalt, på søndag, er i ferd med å forårsake et av de største politiske jordskjelvene i nyere tysk historie, og sjokkbølgene vil høres over hele Europa.
Thomas Fazi kommer på Mot Dag-konferansen 17. oktober – du kan treffe ham der
Meld deg på her.
Din støtte holder oss gående!
Steigan.no er en av de svært få norske nettavisene med daglig publisering som drives 100 % av frivillige leserbidrag, uten pressestøtte, uten annonser og uten betalingsmur. Takk for at du gjør det mulig.
Støtt oss her
AfD leder for tiden meningsmålingene med stor margin, og er faktisk på vei til å sikre et absolutt flertall av setene. Dette ville være en historisk triumf for AfD og markere den definitive kollapsen av «brannmuren» som er reist rundt partiet de siste årene. Ikke bare ville det være første gang partiet tar makten i en stat, men det ville ikke måtte dele den makten med noen andre – en bragd som hittil bare er oppnådd av de to største etablissementspartiene, CDU/CSU og SPD. Dessuten, hvis AfD skulle ta kontroll over en stat, ville det uunngåelig måtte regnes med på nasjonalt nivå også – nettopp det anti-AfD-brannmuren var utformet for å forhindre for enhver pris.
Ikke rart at det tyske politiske etablissementet er i panikk, og allerede prøver å krigføre seg mot hvordan de skal stoppe AfD fra å styre dersom de skulle vinne – de studerer et arsenal av ekstraordinære tiltak som i praksis er utformet for å forhindre en eventuell AfD-delstatsregjering fra å utøve sitt mandat.
Som Politico nylig rapporterte, innebærer det første scenariet å ekskludere representanter fra Sachsen-Anhalt fra møter om sensitive saker. I tillegg til samlingen av statsministere som AfD-kandidaten forventes å lede i et år, koordinerer Tysklands delstater regelmessig gjennom et nettverk av ministerielle «konferanser». Blant de viktigste er innenriksministerkonferansen, hvor noen av landets mest presserende sikkerhets- og etterretningssaker diskuteres. Som flere ministre bekreftet overfor Politico, ville en mulighet være å fortsette å holde de regelmessige møtene for innenriksministrene, men også organisere separate samlinger for spesielt sensitive saker som representanten fra Sachsen-Anhalt ville bli ekskludert fra. Ifølge en professor emeritus i konstitusjonsrett er ideen «fullt tenkelig», selv om han innrømmet at den kan bli utfordret av de føderale domstolene.
Et annet scenario ville innebære å reise en «mur» innenfor delte informasjonssystemer. Argumentet er at AfD, gitt sin påståtte «nærhet» til Russland, ikke kan stoles på sensitive dokumenter. Forestillingen om at AfD ville fungere som en rørledning for klassifisert informasjon til Moskva er ganske latterlig – om ikke annet fordi det ville være politisk selvmord. «Vi snakker med alle, enten vest eller øst», sa en talsperson for AfDs avdeling i Sachsen-Anhalt. «Det betyr ikke at vi kommer til å utlevere filer. Alle som hevder noe annet snakker tull. Hvis og når vi får tilgang til slik informasjon, forstår vi vårt ansvar som et regjeringsparti.» Likevel sa en sosialdemokratisk politiker til bladet at AfD burde holdes unna all etterretning om høyreekstremisme og spionasje. Med andre ord ville en valgt regjering bevisst bli holdt i mørket om dokumenter som er avgjørende for nasjonal sikkerhet, noe som ville gjøre den effektivt ute av stand til å styre. Nok en gang hevdes det at dette ville være «juridisk mulig».
Et tredje scenario, det mest slående så langt, ville innebære å utsulte den AfD-ledede staten økonomisk. Sachsen-Anhalt mottar nesten 3 milliarder euro i året fra føderal finanspolitisk utjevning, tilsvarende en femtedel av budsjettet. Trusselen er å redusere eller suspendere disse midlene for å «gjøre livet vanskeligere» for en potensiell AfD-regjering, «eller for å tvinge partiet til å oppføre seg på måter det politiske etablissementet finner akseptable». Finansministeren i Baden-Württemberg påpeker at systemet er forankret i grunnloven, som om én enkelt grunnlovsbestemmelse kunne skjule det politiske motivet bak å kvele en opprørsk region økonomisk.
Et siste scenario som vurderes er det såkalte «atomvåpenalternativet»: Bundeszwang, eller føderal tvang. I henhold til artikkel 37 i Tysklands grunnlov kan den føderale regjeringen, med samtykke fra Forbundsrådet, kammeret som representerer delstatene, iverksette «nødvendige tiltak» for å tvinge en delstat til å oppfylle sine juridiske forpliktelser. Med andre ord kunne Berlin tvinge en delstatsregjering til å adlyde føderal lov, et tiltak som aldri har blitt anvendt i Forbundsrepublikkens historie, ikke én gang siden 1949.
Bildet som tegner seg er umiskjennelig: Det samme tyske etablissementet som stadig belærer andre land om demokrati og rettsstatsprinsipper, demonstrerer at demokrati bare tolereres så lenge det gir resultater som anses som akseptable. Når demokratiske prosesser produserer en uvelkommen regjering, eller risikerer å gjøre det, søkes det måter å omgå den på, å uthule den eller å uskadeliggjøre den – alt i navnet «å forsvare demokratiet», selvfølgelig.
Det har faktisk blitt stadig mer vanlig i Tyskland de siste årene at vanlige partier og medier bruker begrepet «Unsere Demokratie» – vårt demokrati. Betydningen er klar: Bare de som har de «riktige» posisjonene sitter innenfor demokratiets perimeter, de utenfor er ikke motstandere innenfor systemet, men trusler mot det. På denne måten kan vanlig politisk uenighet om migrasjon, energi, EU-politikk eller krigen i Ukraina omklassifiseres som et angrep på selve den konstitusjonelle orden, og de vanlige virkemidlene – debatter, valg – kan vike for eksepsjonelle.
I denne forbindelse har det tyske etablissementet en formidabel alliert: selve grunnloven. Tysklands etterkrigsorden er bygget på doktrinen om «militant demokrati»: ideen, hentet direkte fra Weimars kollaps, om at et demokrati legitimt kan nekte å tolerere de som ville bruke demokratiske midler for å avskaffe det. Det er en grunnleggende logikk i konseptet, men det blir tydeligvis nå strukket til det ekstreme. Man kan være enig eller uenig i partiets mest radikale politiske holdning, den om remigrasjon – som AfD selv definerer som lovlige tiltak for å returnere utlendinger som allerede er underlagt utvisningsordre – men det er en politisk posisjon, ikke et program for å avskaffe demokratiet eller den konstitusjonelle orden.
Selv kritikere av partiet har sagt det samme: I en artikkel på Verfassungsblog bemerket en tysk konstitusjonsforsker at saken mot AfD i stor grad hviler på deres fremstilling av tysk demokrati som dysfunksjonelt, og at grunnleggende kritikk av systemet er nettopp det som skiller demokrati fra diktatur. Likevel blir ikke lenger doktrinen om militant demokrati bare påberopt mot AfD. Den brukes til å rettferdiggjøre å føre krig mot partiet med alle nødvendige midler, inkludert utenomrettslige.
I mai 2025 klassifiserte den innenlandske etterretningstjenesten formelt AfD – som da allerede var landets største opposisjonsparti, på første- eller andreplass på meningsmålingene nasjonalt – som en «bekreftet høyreekstrem» organisasjon, basert på en 1100 sider lang rapport som offentligheten ikke fikk se, annonsert av den avtroppende innenriksministeren dager før han forlot embetet. Utnevnelsen – som ville ha åpnet for utvidede overvåkingsmyndigheter og drevet økende krav om en formell forbudsprosedyre – overlevde ikke rettslig gransking: i februar 2026 forhindret Kölns forvaltningsdomstol byrået fra å søke eller offentliggjøre den, da de fant betingelsene som ikke var oppfylt.
Men episodens lærdom stikker dypere enn resultatet: det krevde en domstol for å stoppe statens sikkerhetsapparats forsøk på å stemple det viktigste opposisjonspartiet som en fiende av grunnloven. Det rettslige tilbakeslaget avsluttet heller ikke kampanjen: innen sommeren 2026 hadde en 1500 sider lang juridisk uttalelse fra en NGO konkludert med at en forbudssøknad sannsynligvis ville lykkes, og mer enn 1000 advokater, dommere og aktorer hadde signert et åpent brev der de oppfordret til forbudsprosedyrer. At forbudet mot det største opposisjonspartiet i Tyskland kunne bli seriøst vurdert, til den rutinemessige applausen fra Brussel-allierte kommentarer, forteller sin egen historie.
De nåværende geopolitiske spenningene gir et nytt verktøy i hendene på det politiske etablissementet, i Tyskland og andre steder: Så lenge Russland kan fremstilles som en usynlig, men alltid tilstedeværende trussel, kan alle som motsetter seg status quo lett bli delegitimert som en «Kreml-alliert intern fiende» – en direkte nasjonal sikkerhetstrussel. Det har nå blitt vanlig over hele Europa å skylde på russisk innblanding for praktisk talt alle uvelkomne valgresultater – inkludert den nylige islandske EU-folkeavstemningen – selv i mangel av bevis. Faktisk har en rekke journalister og analytikere, flere av dem tyske, allerede blitt sanksjonert for å «spre pro-russisk propaganda».
Ikke rart at det tyske etablissementet virker så opptatt av å eskalere spenningen med Russland. Dette tjener ikke bare EU-NATOs geopolitiske interesser i Ukraina – der Tyskland nå leder an – men tjener også etablissementets innenlandske mål om å slå ned på opposisjonen. Som allerede nevnt blir AfD jevnlig beskyldt for å være et verktøy for russiske interesser, selv om dette i stor grad hviler på partiets programmatiske posisjoner: motstand mot sanksjoner, mot våpen for Ukraina, oppfordringer til å gjenåpne Nord Stream og dialog med Moskva – alt man kan argumentere for først og fremst ville tjene Tysklands interesser. I lys av dette kan den tyske regjeringens påstander om at Russland står bak det mislykkede droneangrepet på Leipzig/Halle lufthavn – som den så langt ikke har fremlagt noen konkrete bevis for – også sees på som rettet mot å legge enda mer press på AfD.
Tidspunktet for kunngjøringen er bemerkelsesverdig: fire uker etter det påståtte angrepet, men bare noen få dager før valget i Sachsen-Anhalt. Leipzig/Halle flyplass ligger for øvrig rett ved grensen mellom Sachsen-Sachsen-Anhalt, og Halle er Sachsen-Anhalts største by.
Til slutt kan det tyske etablissementet regne med en annen formidabel alliert: Brussel selv. I de senere årene har EU gradvis utviklet en strategi for valgmessig innflytelse: et tett økosystem av regulatoriske, økonomiske, juridiske og informasjonsmessige instrumenter som er i stand til å forme valgforhold og -resultater, som nå er institusjonalisert gjennom verktøy som Digital Services Act (DSA) og Democracy Shield, som tar sikte på permanent overvåking av valgprosesser i alle medlemsland – kontinuerlig overnasjonal tilsyn med nasjonale valg, uten grunnlag i traktatene. Dette er verktøy som kan – og blir – regelmessig brukt til støtte for etablissementsallierte partier, enten de er sittende eller i opposisjon. Selv om disse verktøyene er mindre nyttige ved delstatsvalg, kan man være sikker på at de vil bli rikelig brukt ved neste års føderale valg.
Én ting er klart: Tysklands eliter kjemper for å styrke makten sin i møte med kollapsende legitimitet og folkelig konsensus. Støtten til kansler Friedrich Merz har stupt til historisk lave nivåer, med hans personlige oppslutning nå nede på 14 % – det verste tallet som noen gang er registrert for noen sittende kansler. Dette er neppe overraskende: kabinettet hans presiderer over den dypeste industrielle sammentrekningen i Forbundsrepublikkens historie, en som rammer hardest stater som Sachsen-Anhalt, hvis arbeidsgivere innen kjemisk og bilindustrien blir presset av høye energipriser. Samtidig ruller Merz’ kabinett tilbake velferdsstaten (ved å skrote tidlig pensjonering ved 63 år for langtidsansatte) og fremmer en svært farlig – og svært upopulær, spesielt i Øst-Tyskland – opptrapping mot Russland, alt mens de undertrykker ytringsfriheten gjennom overvåking, trusler og til og med straffeforfølgelse. Dette er til syvende og sist det som gir næring til støtten til AfD: Ikke en fornyet smak for «fascisme», men dyptliggende fiendtlighet mot etablissementet. Dette gjelder spesielt i Øst-Tyskland, eller det tidligere DDR, hvor et langvarig økonomisk og kulturelt skille mellom øst og vest har konsolidert seg til en skarp politisk polarisering, der AfD utnytter den økende «anti-vestlige» følelsen – «vestlig» betyr her det tidligere Vest-Tyskland like mye som Vesten for øvrig.
Det som står på spill i Sachsen-Anhalt 6. september er derfor egentlig ikke regjeringen i en liten øststat med to millioner innbyggere. Det handler om hvorvidt det tyske etablissementet fortsatt tror det kan slå motstanderne sine i valgurnene, eller om det i stillhet har konkludert med at det ikke kan, og derfor må vinne på andre måter. Hvert tiltak som nå blir krigsspillet i Berlin, er en innrømmelse av den andre muligheten. Og hver av dem, hvis de ble utplassert, ville gi AfD nettopp det argumentet de har fremført i et tiår: At Tyskland styres av en kaste som ser på velgerne som et problem som må håndteres, og som er villig til å tråkke på det mest elementære prinsippet i «deres» høyt omtalte liberale demokrati – at den som vinner et valg må kunne styre – i stedet for å miste kontrollen. Brannmuren smuldrer kanskje opp, men etablissementet ser ut til å være fast bestemt på å legge grunnlaget for noe langt mer ugjennomtrengelig.
Denne artikkelen ble publisert på UnHerd.
AfDs kandidat i Sachsen-Anhalt er Ulrich Siegmund.
Nyeste tall fra meningsmålingene:
