oss 150 kroner!
«Gamle Midtøsten er borte. Det som reiser seg i stedet, er en arkitektur som ingen vestlig utenrikspolitisk etablissement ennå fullt ut har tatt hensyn til — en der amerikansk dominans er blitt fortrengt, israelsk militærdominans er avslørt som utilstrekkelig, og de to store maktene i regionen, Iran og Tyrkia, fremstår som tvillingpolene i en ny orden».
Dette skriver Lim Tean, som er en singaporiansk advokat og politiker, i en annen artikkel som vi publiserer i dag. Vi tror han har enda mer rett enn det kan se ut ved første øyekast.
Europeere og amerikanere har en tendens til å se på den nåværende arkitekturen i Midtøsten med USA som hegemon, Israel som den stadig ekspanderende settlerstaten og oljediktaturene som finansgarantister, som noe evigvarende og stabilt. I virkeligheten er det alt annet. «Palestinaproblemet» ble skapt som en følge av Det osmanske rikets nederlag av kolonimaktene Frankrike og England etter første verdenskrig. Israel oppsto i 1948 og det er god grunn til å spørre seg om landet vil klare å feire sin hundreårsdag. USA intervenerte med støtte fra Sovjetunionen mot Storbritannia, Frankrike og Israel under Suez-krisa i 1956.
Elvedalssivilisasjonene går tilbake mer enn 10.000 år. Den fruktbare halvmånen la grunnlaget for det som ble moderne vitenskap, pengesystemet, arkitekturen, byene, landbruket, husdyrhold. Sivilisasjoner som den egyptiske, den persiske og den mesopotamske har røtter som er så lange og djupe at de er vanskelige for en europeer å fatte, for ikke å snakke om at de er helt ubegripelige for en amerikaner.
Og vi behøver heller ikke å gå så langt tilbake. De muslimske tyrkerne tok Konstantinopel i 1453 og derfra vokste det store osmanske riket fram. På sitt høydepunkt på 1800-tallet behersket det Balkan, Svartehavet, Nord-Afrika, Palestina, Syria, Irak til Persiabukta og Rødehavet til Mekka.
Tyrkias president Recep Tayyip Erdoğan er ny-ottomaner og ser på Suleyman den store (1494–1566) som sitt forbilde. Han har aldri gitt opp Syria, eller Palestina for den del. Israels nederlag i krigene mot Iran har gitt ham mange kort på handa.
Golf-statene hilste avtalen mellom USA og Iran velkommen fordi de ønsket slutt på usikkerhet, kaos og økonomisk blødning – men de er ikke naive. Flere har allerede søkt direkte dialog med Iran (noen rapporter om økonomiske «incitamenter» fra UAE), styrket regionale samarbeid og diversifisert sikkerhetspartnere. De blir nå nødt til å finne en ny balanse mellom Tyrkia og Iran.
Iran «vant ved ikke å tape» (overlevde og fikk lettelse). USA «tapte ved ikke å vinne» (ingen regimeendring, ingen full demilitarisering). Golf-statene fikk demonstrert begrensningene i US-garantier – og reagerer med å sikre seg: Mer diplomati med Iran, egen styrkebygging og bredere allianser. Dette er klassisk multipolar realisme i aksjon.
Tyrkia er allerede den mest innflytelsesrike eksterne aktøren i det HTS-dominerte post-Assad-Syria. USA har trukket seg ut. Israel har rykket inn, men splittelsen med Ahmed al-Sharaa (HTS) er allerede åpenbar. Det gir også Tyrkia nye kort.
Tyrkia er den store vinneren. De har utnyttet dette best så langt:
- Sterk militær og politisk innflytelse i nord-Syria, støtte til integrasjon av opprørsgrupper inn i den nye hæren.
- Samarbeid med al-Sharaa-regjeringen om trening, våpen, droner og operasjoner mot SDF/kurdiske elementer.
- Mulighet for å utvide buffer-soner, håndtere flyktninger og posisjonere seg som en sentral aktør i gjenoppbygging.
Iran tapte i Syria, men kan vinne på lang sikt
Tilsynelatende har Iran tapt ved å tape sitt fotfeste i Syria og ved de store tapene Hezbollah har lidd. Men Hezbollah er fortsatt i stand til å yte betydelig motstand mot et svekket Israel og al-Shara eller hans etterfølgere vil kunne ønske å balansere Tyrkia mot Iran.
Et nytt silkeveisystem i Vest-Asia?
Det går an å se for seg en langsiktig situasjon der Israel forsvinner og området domineres av Tyrkia og Iran i en slags rival-«allianse» og med Kina, der deres investeringer, deres teknologi og deres silkeveibelte er den økonomiske driveren.
Både Tyrkia og Iran har sterke incentiver til å posisjonere seg som nøkkelknutepunkter i Kinas Belt and Road Initiative (BRI) – spesielt for å sikre overland- og maritim tilkobling fra Asia til Middelhavet og Europa.
Tyrkia har aktivt utviklet sin egen Middle Corridor (Trans-Kaspisk rute via Sentral-Asia, Kaukasus og Tyrkia) med BRI siden 2015-MoU. Målet er å bli en primær landbro for kinesisk gods til Europa.
Iran ser seg sjøl som et historisk og strategisk knutepunkt i BRI:
- Havner som Chabahar (konkurranse med Pakistan) og Bandar Abbas.
- Potensielle jernbaner og korridorer gjennom Irak/Syria til Middelhavet (Latakia/Tartus).
- 25-årsavtalen med Kina (2021, opp til $400 mrd.) fokuserer på energi, infrastruktur og transitt.
Historiske paralleller
Ottomansk periode (spesielt 1500–1800-tallet): Tyrkia (osmanene) hadde de facto kontroll over store deler av Syria, Irak og Levanten.
Iran (safavidene og senere) beholdt sin sfære, med perioder av både rivalisering og handel. Handelsruter (Silkevei-varianter) fungerte, og stormaktene tillot begrenset autonomi for lokale aktører så lenge tributt og stabilitet ble opprettholdt.
Abbasid-tida og andre kalifater: En sentral makt (Baghdad) ga en overordnet ramme, mens regionale guvernører og handelsnettverk opererte med betydelig frihet. Kina var allerede da en fjern økonomisk aktør via silkeveiene.
Persiske imperier (Achaemenidene, Sassanidene): De kombinerte militær kontroll med økonomisk pragmatisme og toleranse for lokale eliter.
Et nytt Vest-Asia er i ferd med å tre fram og det vil både være svært nytt og veldig gammelt.
