Hemmelig NATO-initiativ gjør film og TV til anti-russisk slagmark

17. juni 2026

filmindustri og krig — Filmindustriens rolle i krig. Illustrasjon fra The Grayzone.

En skandale har brutt ut om NATOs hemmelige konferanser med den vestlige underholdningsindustrien. Lekkede dokumenter gjennomgått av The Grayzone viser hvordan NATO har forsøkt å infiltrere film og TV i flere tiår, med britiske etterretningsoperatører i spissen.

The Grayzone, 9. mai 2026.

Den 3. mai avslørte The Guardian at NATO har holdt en rekke hemmelige møter med filmregissører, manusforfattere og TV-produsenter i byer fra Paris til Los Angeles. Avsløringen antyder at NATO ønsker å bruke underholdningsindustrien i sine propagandaoperasjoner, i det en europeisk krig truer.

Så langt har NATOs «samtaler» med manusforfattere angivelig «inspirert, i det minste delvis», tre separate uuttalte prosjekter, som allerede er under utvikling. På et kommende toppmøte i London skal NATO-operatører møte manusforfattere knyttet til Forfatterlauget i Storbritannia (WGGB). I e-postkorrespondanse fortalte fagforeningen medlemmene at arrangementet vil fokusere på «den utviklende sikkerhetssituasjonen i Europa og videre».

Arrangørene hevder at NATO var «bygget på troen på at samarbeid og kompromiss, å pleie vennskap og allianser, er veien videre». Alliansen søker aktivt å påvirke film- og TV-prosjekter som fremhever dette mantraet, og uttaler: «selv om noe så enkelt som det budskapet finner veien inn i en fremtidig historie», som et resultat av møtet, «vil det være nok».

Samarbeidet mellom NATO og underholdningsindustrien har imidlertid en veletablert historie. I løpet av de siste tiårene har NATO i det skjulte forsøkt å ansette film- og TV-skapere som spesialister på psykologiske operasjoner, samtidig som de har påvirket populærkulturen. En sentral drivkraft bak dette presset har vært Chris Donnelly, en erfaren operatør i det britiske forsvarsdepartementet og militær etterretning, som ledet alliansens ekspansjon til Sentral- og Øst-Europa på 1990-tallet.

Donnelly utviklet senere Integrity Initiative for å kultivere støtte til konflikt med Russland gjennom hemmelige nettverk av innflytelsesrike pro-krigskommentatorer og operatører. Skjult bak en tilsynelatende legitim tenketank kalt Institute for Statecraft, ble Integrity Initiative først kjent for offentligheten etter uavhengige medier som The Grayzone rapporterte om lekkede e-poster fra Donnelly som avslørte dens eksistens.

I lekkede dokumenter om utvidelse av NATO uttalte Donnelly: «Det jeg trengte på 1990-tallet og ikke hadde», var et stort internasjonalt PR-byrå for å «skalere opp vellykkede aktiviteter for å ha reell effekt» og oppnå «essensiell atferdsendring» blant publikum. For å løse problemet foreslo han «reklamekampanjer på TV som fremmer endring, en TV-såpeopera som ser på korrupsjonsproblemet» og andre tilsynelatende uskyldige kulturelle produkter med mål om å styrke NATOs kontroll.

Donnelly utvidet NATO – ofte mot betydelig offentlig motstand – i det tidligere Sovjetunionen, Warszawapakten og Jugoslavia – ved å trenge inn i mållandenes regjeringer, militære styrker og til og med religiøse institusjoner. Dette sikret en NATO-vennlig lobby i gatene og gjennom maktens korridorer over hele regionen. Denne erfaringen var grunnleggende for Donnellys etablering av den nå nedlagte ‘veldedigheten’ Institute for Statecraft. Gjennom sitt datterselskap Integrity Initiative, opprettet instituttet hemmelige knutepunkter for journalister, akademikere og militære og etterretningsoperatører over hele den vestlige verden, kjent som «klynger».

Disse nettverkene kunne mobiliseres for spredning av pro-NATO-propaganda, og oppmuntrer til offentlig og statlig fiendeskap mot Russland. Integrity Initiative spilte en ikke ubetydelig rolle i å legge grunnlaget for stedfortrederkrigen i Ukraina. I et essay publisert på instituttets nettside i juli 2014, la MI6-tilknyttede akademiker Victor Madeira åpent frem dette målet og erklærte at «økonomisk boikott, brudd på diplomatiske forbindelser» og «propaganda og mot-propaganda» kunne føre til «væpnet konflikt av gammeldags sort» med Moskva, «som Storbritannia og Vesten kunne vinne».

I et lekket dokument fra Instituttet diskuterer Madeira nøyaktig hvilken type «propaganda og mot-propaganda» han mente. «Vi må gå utover gammeldagse militære ‘leker’ og få underholdnings’ ‘output’ som fremhever naturen til 2000-tallets konflikt: spredning, på tvers av samfunnet, til tider uten klare grenser», skrev han. «Det er den virkelige kampen vi kjemper, vi kan mer enn holde tritt på den militære siden».

‘McMafia’, en populær tv-serie påvirket av britisk etterretning

I februar 2018 sendte Martha Bayles, en erfaren forfatter på amerikansk statlig kulturpolitikk og offentlig diplomati, en e-post til Donnelly for å pitche en «dramaserie med flere episoder, flere sesonger» om Russland på 1990-tallet. Bayles pekte på en amerikansk-britisk samproduksjon kalt McMafia som et eksempel på den «kommersielle og kulturelle dominansen» til lange TV-serier, med «en ivrig tilhengerskare blant både unge og gamle». Det mye sette programmet hentet inspirasjon fra tidligere BBC World Service-reporter Misha Glennys sakprosabok med samme navn, fra 2008.

Bayles mente at den «store appetitten der ute på ‘tidsskildringer’ om den nære fortiden», var en «overbevisende» grunn til å lage en lignende serie om Russland på 1990-tallet, da landet sank ned i nyliberalt kaos og oligarker tok kontroll etter Sovjetunionens sammenbrudd.

Manusforfatteren var overbevist om at Russlands traumatiske tid da, «på mange avgjørende måter la grunnlaget for verden vi nå lever i». Hun la til at en serie om den traumatiske perioden kunne støttes av «vitenskapelige og journalistiske beretninger fra både russiske og vestlige deltakere og observatører». Hun antydet at Donnellys «egen erfaring og kunnskap fra disse årene også ville være uvurderlig».

Programmet måtte «unngå all form for propaganda», insisterte Bayles, og unngå «svartkledde skurker og hvitkledde helter». Ellers kunne publikum mistenke at serien var utviklet av en mektig ytre kraft med en skjult agenda for informasjonskrigføring. Bayles var sikker på at det fantes «mange talentfulle folk der ute» som kunne produsere et slikt program. Og hun var tydelig på det endelige målet: «et underholdningsbasert svar på russisk propaganda og desinformasjon».

På dette tidspunktet hadde Donnelly og de britiske veteranene innen militær etterretning, som da bemannet hans nå nedlagte avdeling Institute for Statecraft – Institutt for statskunst, arbeidet hardt med å bruke populærkulturen som våpen for å drive offentlig fiendtlighet mot Russland. I januar 2018 intervjuet den britiske statlige kringkasteren en ansatt ved Donnelly’s Institute, Euan Grant, om «virkningen av mistenkelige russiske penger» på London, som en del av BBCs bredere serier og spør: «Hvor ekte er McMafia?»

Grant omtaler seg selv som en ekspert på «geopolitisk, transnasjonal organisert kriminalitet». Ifølge en selvskrevet lekket CV, jobbet han tett med ledende operatører i MI5 og MI6 om saken. I 2018 holdt han seg i nær kontakt med tidligere sjef for MI5, Jonathan Evans, byråets daværende sjef Andrew Parker, og en rekke erfarne tjenestemenn i MI6. De var blant et omfattende nettverk av kontakter som, skrøt Grant, kunne utnyttes til å oversvømme luftbølgene med antirussisk propaganda.

Dette inkluderte en rekke personer i tenketanker, etterretningsveteraner og etablerte journalister som dekket russisk organisert kriminalitet. Grant skrøt av å «gi kildemateriale» om «russisktalende kriminelle grupper» til disse personene. Mottakerne inkluderte kreative folk som skjønnlitterære forfattere og prisvinnende reportere fra BBC, Financial Times, Guardian og andre store medier. «Materiale» levert av Grant informerte utgivere innen «radio-, TV-, trykte og nettbaserte medier» om den påståtte «virkningen av russisk innflytelse» i utlandet.

Populærkultur var en nøkkelkomponent i instituttets informasjonskrig. Martha Bayles ble oppført som kontaktperson, «for å bruke fiksjonsarbeid for å forsterke budskap» om Russland i den etablerte bevisstheten. Et «memorandum om samarbeid» var sendt til henne fra Grant, «om muligheter i fellesskap og separat i Nord-Amerika, Storbritannia og andre steder i Europa for bidrag til mediedokumentarer og fiktiv underholdning».

En annen oppført kontakt var McMafia-skaperen Misha Glenny. Grant sa at han «nylig hadde møtt» Glenny, som ba om en videre diskusjon om «’ideer’ til sitt neste prosjekt», og ga instituttet «mulig innspill» til andre sesong av McMafia, den gang nylig bestilt.

Som en del av det foreslåtte samarbeidet vil NATO få «innflytelse» i seriens manus. På den tiden var Institute for Statecraft britisk representant i NATOs forening for Atlanterhavstrakten (ATA), et «fellesskap av beslutningstakere, tenketankere, diplomater, akademikere og representanter fra industrien». Organisasjonen beskrev sitt oppdrag som «å informere offentligheten om NATOs rolle i internasjonal fred og sikkerhet og fremme demokrati, individuell frihet og rettsstaten gjennom debatt og dialog».

Vestlig populærkultur infiltrert av NATO i årevis

Lekkede dokumenter viser at Grant ledet et dedikert instituttprosjekt som skulle motvirke påstått «russisk destabilisering» av «internasjonale finanssektorer». Kontakter innen journalistikk og kunst ga en ideell leveringsmåte. Han hevdet at sendingen av populære TV-programmer og filmer som refererte til russisk organisert kriminalitet ga en ekstraordinær propaganda-bonanza for det britiske militære etterretningsapparatet, og potensielt eksponerte millioner av vestlige for antirussisk programmering.

Grant foreslo å gjøre kontakter innen «presse-, radio- og TV» oppmerksomme på «relevansen og ektheten» av de fiktive seriene, «for å bidra til publisitet og diskusjon før og under sendingen». Operatører i Integrity Initiatives «klynger» i NATOs medlemsland kunne hemmelig «arrangere lignende innenlandske artikler» om programmene for å maksimere internasjonal effekt. Kanadiske og amerikanske mediekontakter ville gi NATO tilgang til «mektige og innflytelsesrike nordamerikanske» TV- og filmnettverk.

I andre lekkede dokumenter la Grant strategien for en hemmelig propagandakampanje, for å avdekke hvordan NATOs protektorat Moldova, angivelig ble «utnyttet» av Moskva for «å bygge russisk og russisktalende innflytelse i EU-, EU-søker- og Østpartnerskap-landene». Han bemerket hvordan nyere Hollywood-filmer og de populære franske dramaseriene Spiral hadde hatt «moldovsk-tilknyttede» handlingstråder, som ga «muligheter» til Institute for Statecraft-propagandister. Han antydet at BBC «også kan være interessert» i å dekke nyere bøker om russisk organisert kriminalitet, «satt til Moldova».

Dessverre for Grant og sjefen hans, Donnelly, ble den andre sesongen av McMafia ikke realisert. Men, andre lekkede dokumenter indikerer at britisk etterretning har spredt pro-NATO-propaganda i Sentral- og Øst-Europa gjennom TV-serier og filmer i lengre tid.

Londons psykologiske krig demoniserer russisktalende i tidligere sovjetstater

Fra 2016 og fremover utnyttet London megafonen i populærkulturen for å «gjøre en positiv innvirkning på hvordan målgruppene oppfatter UK/EU/Euro-Atlantiske verdier», ifølge de lekkede dokumentene.

Britisk etterretning definerte «euro-atlantiske verdier» i henhold til NATO Stratcom Centre of Excellences egen oppfatning: «demokrati, menneskerettigheter, mediefrihet, tillit til internasjonale organisasjoner og ytringsfrihet». I praksis tok dette form av psykologiske krigføringsoperasjoner for å demonisere og diskreditere Russland over hele det tidligere Sovjetunionen. I de baltiske statene, for eksempel, nedvurderte Londons skjulte propaganda russisktalende, som siden ‘uavhengigheten’ i 1991 systematisk har blitt marginalisert og diskriminert, og fremstiller dem som «individer som er mottakelige for negativt Kreml-tilknyttet budskap».

Britisk etterretning rekrutterte samtidig russisktalende influensere som pro-NATO-ressurser, og samarbeidet med programkommissærer i statlige kringkastere for å identifisere «unge russisktalende talenter i de nettbaserte influencer-, standup- og samfunnskommentar-miljøene».

Britene hjalp sine håndplukkede ressurspersoner med å utvikle tre «innholds-ideer» og TV-piloter hver, og spredte deretter produktene gjennom statlige kringkasteres sosiale mediekanaler og on-demand-tjenester, for «å teste publikums respons og sannsynligheten for suksess».

I et lekket dokument skrøt en britisk etterretningsleverandør kjent som Zinc Network, av at deres propagandaoperasjoner hadde vist en tydelig atferdsendring i målgruppen.

«Vår strategiske tilnærming går utover ‘budskap’, ved å påvirke ikke bare holdningene og atferden til våre publikum, men også de sosiale nettverkene de er innebygd i, samt normene og institusjonene som former dem», skrøt Zinc Network.

NATO jobber for å «så nettbaserte samtaler»

NATO supplerte sin hemmelige kulturkrig i Baltikum med en digital hær av roboter og nettroll. De benyttet M&C Saatchi, et britisk PR-byrå som hevder å være «verdens største uavhengige kreative nettverk», å rekruttere et lokalt «nettverk av nettbaserte influensere og aktivister» for å snike inn og «så nettbaserte samtaler» med «euroatlantiske» temaer. Under denne «skreddersydde» strategien satte britisk etterretning inn meldinger i «forhåndseksisterende samtaler», gjennomført av ekte mennesker på sosiale medier. Derfor kunne «unge russisktalende» uvitende bli britiske «endringsagenter».

Dette inkluderte å infiltrere nettbaserte diskusjoner som foregikk rundt «viktige datoer og hendelser av betydning» for russisktalende, som Seiersdagen 9. mai, som markerer Sovjetunionens seier over Nazi-Tysklands folkemorderiske invasjon. M&C Saatchi hevdet at deres teknikker «allerede hadde blitt brukt med suksess og bærekraft» for store kunder, inkludert innenriks- og forsvarsdepartementet i Storbritannia, Pentagon, USAID, Facebook, Google og NATO.

Var disse toppseriene med demonisering av det russiske, ekte vare?

Det er usikkert hvilke nyere vestlige kulturproduksjoner som har vært resultatet av NATOs hemmelige innblanding. Imidlertid reiser uforklarlig tidsbestemte historiske dramaer de siste årene, som fremstiller Russland og russere svært negativt, alvorlige spørsmål.

Den viktigste blant dem er HBO-serien «Tsjernobyl», som slo seerrekorder etter at den først ble vist 6. mai 2019. Skrevet av en antirussisk ideolog, inneholdt seriens manus utallige grove, politiserte usannheter og groteske feiltolkninger. De mange forvrengningene og rene fabrikkerte påfunn ble brukt for å fremstille atomulykken i 1986 som et resultat av Moskvas brutalitet og inkompetanse, samtidig som effektene av stråling ble overdrevet. «Tsjernobyl» tok seg så mange dramatiske friheter at selv New York Times anklaget skaperne for «å påtvinge historien en enkel fortelling» og «å fordreie hendelsene».

Tre år senere ble Tsjernobyl etterfulgt av en mindre elegant oppsetning som rettet seg mot Russlands president Vladimir Putin. TV-dramaet «Litvinenko» ble sendt på den britiske strømmetjenesten ITVX og dramatiserte det bisarre, antatte attentatet i 2006 mot FSB-avhopperen med samme navn. Selv om The Guardian kritiserte serien for å være «ubrukelig», førte sendingen til fornyet interesse for hendelsen takket være dekning fra kjendis og sladdermagasiner, vanligvis ikke lest av personer med interesse for etterretningsintriger.

Britiske forfattere bekymrer seg for NATOs innblanding

I mars 2026 publiserte en innflytelsesrik pro-NATO, London-basert tenketank kalt Centre for European Reform en rapport og oppfordret medlemslandene til å «engasjere seg med kulturinstitusjoner og ledere som teaterregissører, manusforfattere, filmprodusenter og museer for bedre å fortelle historien», om hvorfor økte europeiske forsvarsutgifter var «nødvendig». Den understreket viktigheten av å rette militaristisk budskap mot «publikum som ellers kanskje ikke engasjerer seg i internasjonale forhold», med «spesifikk finansiering til kunst for å bidra til den offentlige samtalen om forsvar og sikkerhet».

Centre for European Reform anbefalte videre at europeiske regjeringer vurderer «ukonvensjonelle tilnærminger, utformet for å nå ut til publikum utenfor forsvars- og sikkerhetsetablissementet», for å utløse «en nasjonal samtale om forsvar» på tvers av medlemslandene. NATOs nylige møterekke med manusforfattere innen film og TV er tydelig i tråd med denne strategien.

Mange medlemmer av Writer’s Guild of Great Britain, som er invitert til det kommende toppmøtet i London med NATO-operatører, uttrykte bekymring for militæralliansens frekke innblanding i populærkulturen. En irsk manusforfatter fortalte The Guardian at det «skandaløse» møtet utgjorde at kunsten ble brukt til å fremme krig, samtidig som NATO ble fremstilt «i et positivt lys» i land som ikke er alliansemedlemmer, inkludert de som «har lidd under kriger NATO har sluttet seg til og spredt». Et annet sted bekymret en erfaren manusforfatter seg for at deltakere i film- og TV-bransjen ville bli «forført til å tro at de nå har en hemmelig kunnskap».

Som de lekkede dokumentene som presenteres her viser, er NATOs forsøk på å infiltrere film- og underholdningsindustrien ikke noe nytt. Filmer og TV-serier har vært en alliansedominert slagmark i flere tiår. Stedfortrederkrigen i Ukraina var et direkte resultat av et fullspektret bombardement fra NATO, av vestlige befolkningers oppfatninger, med film og TV som en ideell megafon for anti-russisk misnøye.

Nå som Europa formelt forbereder sine borgere på en utvidet krig, engasjerer NATO åpent kunsten for å bringe sitt langvarige manus til en apokalyptisk avslutning.

Denne artikkelen er hentet fra The Grayzone: