Sigurd Allerns oppgjør med våpenentusiastene i Rødt

Etter at tre veteraner i Rødt, Boye Ullmann, Terje Kolbotn og Lars Borgersrud, gikk ut med en oppsiktsvekkende artikkel som gikk i spissen for at Rødt endret linje og gikk aktivt inn for å støtte våpenhjelp til Ukraina, har Rødt blitt en av de fremste krigsentusiastene på Stortinget.

Vi publiserer denne artikkelen på nytt i forbindelse med at Sigurd Allern fyller 80 år.

Det blir også utvilsomt lagt merke til at tidligere redaktør i Klassekampen og veteran fra den revolusjonære bevegelsen siden 1967, Sigurd Allern, tar de tre i skole. I artikkelen Tre dårlige våpenargumenter raserer Allern det byggverket Ullmann, Kolbotn og Borgersrud forsøker å reise, så det knapt er tomta tilbake.

Artikkelen er bak betalingsmur, men vi har vedlagt en faksimile nedenfor.

Allern skriver blant annet:

«Det første argumentet handler om at Russlands krigføring har økt i brutalitet, blant annet gjennom luftangrep mot infrastruktur. Dette har, skriver de tre, «endret krigens karakter». At droneangrepene terroriserer sivilbefolkningen er det ingen tvil om, men verken politisk eller millitært har det tryllet bort at krigen og konflikten har flere politiske dimensjoner. Ja, striden handler om forsvar av Ukrainas nasjonale suverenitet, men konflikten bærer samtidig og i tillegg i sterk grad preg av å være en stedfortrederkrig der USA og landets Nato-allierte er en militær part».

«Det andre argumentet de tre legger fram for våpeneksport er at Rødt (og tidligere RV)  historisk har støttet en rekke land og frigjøringsbevegelser mot imperialistisk aggresjon, både Vietnam og Afghanistan nevnes. … Det er imidlertid ikke et argument for et direkte militært engasjement og har heller ikke vært det i de krigene som navnes. For Norges vedkommende, så lenge landet er Nato-medlem, vil våpeneksport i praksis begrenses til internasjonale konflikter der USA direkte er part…».

«Det tredje argumentet Borgersrud, Kolbotn og Ullmann legger fram for norsk våpeneksport til Ukraina, er at Rødt (og tidligere RV) har støttet frigjøringskamper overalt i solidaritet, helt uavhengig av at land som USA, Frankrike eller England «også har støtta dem». Fra mitt politiske ståsted syns jeg det er rimelig å ta et annet utgangspunkt: For USA-imperialismen som for tidligere kolonimakter som Storbritannia eller Frankrike vil alltid utgangspunktet være egne geopolitiske interesser. Frankrike var for eksemple en drivkraft i Libya-krigen i 2011, der også Norge som Nato-medlem tragisk nok ble militært involvert».

«Å støtte norsk våpeneksport til Ukraina under Nato-paraplyen vil være et feilsteg og undergrave Rødts rolle som antiimperialistisk parti».

Vel talt, gamle ørn! Og gratulerer med dagen!

---

Tillegg

I Bjørgulv Braanens hyllest til Sigurd Allern på hans 80-årsdag skriver han blant annet:

Den norske ml-bevegelsen kunne i sine velmaktsdager framstå som monolittisk, men det var også klare kulturforskjeller i den innerste kjerna, den såkalte diamantgjengen SKAU, der Tron Øgrim, Pål Steigan, Sverre Knutsen, Kjell Skjervø og Sigurd Allern satt i mesteparten av bevegelsens storhetstid. Knutsen og Skjervø var steinharde og proletære linjevoktere som kunne skyte når noen måtte dø. Steigan var den innadvendte skolastikeren, mens karismatiske Øgrim eksellerte som frodige renessansemenneske, med dypere røtter i amerikansk populærkultur enn i norsk arbeiderbevegelse. Allern, som var fra Sandnessjøen, var i denne sammenhengen nærmest som en pragmatiker å regne, mer rotfestet i norsk politisk tradisjon enn noen av de andre. Faren var aktiv senterpartimann i lokalpolitikken på Helgeland. I pressesammenheng kan han kanskje sammenliknes med pressemannen Olav Scheflo, som ble regnet til høyrefløyen i NKP. Den indre striden i partiet førte til at han trakk seg som redaktør av hovedorganet i 1927.

Allern var AKP-leder i partiets «høyreperiode» fra 1973, før han ble erstattet av Steigan i 1975. Foranledningen var at Øgrim hadde lansert «teser mot høyreavviket», som åpenbart var inspirert av Enver Hoxha og det albanske kommunistpartiet, som Steigan og Øgrim hadde besøkt våren 1975. «Tesene var både politisk og psykologisk et nokså hysterisk dokument, sterkt preget av allmenne påstander og venstrefraser» og førte til en «politisk sekterisme som både skadet venstresida og partiet selv», har Allern seinere sagt.

Han kom inn som redaktør av Klassekampen i 1979 og var med å redde avisa fra konkurs, blant annet ved å skrote den tidligere politikken med ikke å ta imot pressestøtte. Sverre Knutsen og Tron Øgrim var mot, men Allern fikk med seg flertallet i partiledelsen for et linjeskifte. Deretter begynte en sakte, men sikker konsolidering av avisa og en begynnende journalistisk profesjonalisering utover på 1980-tallet».

Kommentar

Jeg er med på å hylle Sigurd Allern på hans 80-årsdag, en fin pressemann og en ekte anti-imperialist. Men fri ham fra historisk løgn. Sigurd hadde ingenting å gjøre med forslaget om å opprette avisa Klassekampen. Det forslaget ble utviklet av Tron Øgrim og meg i oktober 1968 og lagt fram for SUFs sentralstyre ledet av Sigmund Grønmo. Sigurd kom først med i redaksjonen seinere i 1969 og gjorde en helvetes god jobb.

Jeg er enig i at «Tesene om høyreavviket» var hysteriske, men en hovedgrunn til at Allern måtte gå av, var at han ikke gjorde noe særlig for å utvikle Klassekampen til dagsavis. Den kampen ble det min oppgave å lede gjennom en kampanje som kosta «blod, svette og tårer» etter at jeg ble valgt mot min egen stemme, men med blant annet Allerns, til formann i 1975.

Jeg har stor respekt for Allerns kamp for den gravende journalistikken, som står milevis over dagens systemlojale KK, men jeg er ikke imponert over at Braanen er så hysterisk opptatt av historieforfalskning at jeg som eneste gjenlevende grunnlegger av avisa ikke en gang inviteres til jubileer eller får skrive i avisa.

Forøvrig ble forslaget om at Klassekampen skulle ta imot statsstøtte fremmet av Sigurd Allern og meg i fellesskap, så jeg har noe av skylda for at avisa i dag er totalt avhengig av den norske staten.