Shadas «selvmordsbrev»

Den eneste ventilen i et system uten evne til å lytte

Da jeg i februar arbeidet med artikkelserien om Shada-saken, hadde jeg ikke sett noen skriftprøver fra tiden like før Shada døde. Det fikk jeg oversendt fra hennes mor like etter publiseringen av artiklene. Jeg hadde til da fått høre at skriften på det såkalte «selvmordsbrevet» var ulik hennes egen skrift. Det kunne jeg selv se ved å sammenligne det med brevet hun sendte til sine foreldre to år i forveien. Av de skriftprøvene jeg fikk nå, så jeg store likheter, noe skriftgransker Reidun Wilhelmsen ifølge VG også er kommet frem til.

Shada var, ifølge det hennes mor Fadima forteller meg, glad i å tegne og skrive dikt. Disse diktene fremførte hun overfor sine foreldre. Hun hadde evne og et sterkt behov for å uttrykke seg. Det ble etter hvert veldig viktig for henne. Dette satte meg på tanken om at Shada hadde skrevet disse linjene i mangel av å ha noen å dele sine sorger med. Det var jo ingen der for henne… ingen. Absolutt ingen. I et helvete som Barnevernet i kraft av sin uforstand skapte – helt og holdent uten den kjærlighet som foreldrene naturlig kunne gi henne.

Jeg kommer tilbake til dette.

I litteraturen har vi noe kalt mise en abyme – en mindre utgave av seg selv på avgrunnens rand – som avspeiling, og der den indre fortellingen gjenspeiler det vi ser i det ytre. Det er dette vi så i Shada, mens hun ble oppbevart – mot sin vilje – ute på Hundøy, i Stavanger.

Shada beskrev i sine dagbøker og notater ting som tydet på at hun befant seg i en svært vanskelig og håpløs situasjon. Dette hører inn under en sjanger kalt autofiksjon – der forfatteren blander selvbiografi og fiksjon for å bearbeide sine psykiske smerter.

All denne flyttingen fra det ene stedet til det andre gjorde henne rotløs, forvirret, avvist og redd. Uten å ha noen der hun kunne knytte seg til og kjenne seg trygg sammen med. Dette ble tatt fra henne. Alt sammen. Ikke lenger noen tillit til voksne. Hun fortalte Barnevernet, ifølge VG, at hun ikke orket å få seg nye venner, hun måtte jo flytte uansett. Hvert av de fem oppbruddene førte til gråt og et sårt farvel med venner hun nylig hadde fått. Hennes største ønske var å få bo sammen med sine brødre. Hun savnet dem veldig. Men nei – den norske offentligheten som vet så mye bedre ville det annerledes – blottet for det mest elementære av alt, og som vi trenger som mest – kjærlighet.

Shada var innom fem fosterhjem – hele fem steder i løpet av tre og et halvt år – før hun til slutt endte opp på dette forferdelige stedet ute på Hundøy. Ifølge VG ble hun oppbevart der sammen med en eller to andre i lignende situasjon. Av de 39 ansatte var 30 personer engasjert i å føre tilsyn med henne. Engstelige for hva som nå kunne skje. Barnevernet hadde drevet henne til kanten av stupet. Hva forventet de? Hva kunne utfallet bli? Hun følte seg helt alene. Det var slitsomt for henne å huske alle de ulike menneskene på institusjonen – og ikke bare det. Ingen av dem forsto henne. Ifølge henne selv. Ingen.

Vi øyner her et dypt og mye omtalt psykologisk fenomen: traumatisk ambivalens og alvorlig lojalitetskonflikt med parent-blame som et forsvar overfor hennes indre smerter. Etter år med separasjon fra foreldrene, gjentatte flyttinger og sterkt press fra barnevernet, utviklet Shada en dyp splittelse overfor dem – med dobbeltbinding der hun både elsket foreldrene og bebreidet dem for sin egen tilblivelse og lidelsene livet påførte henne.

Ved å bli presset til å angi foreldrene – noe hun i liten grad gjorde – oppsto en destruktiv følelse av både skyld og skam. For å håndtere denne skylden vendte hun sin aggresjonen mot foreldrene –  ved å internalisere sin aggresjon slik at projeksjon av den eksistensielle skylden ble mulig. Dette er en direkte følge av at hun ble satt opp mot sin egen familie ved å tvinge henne til å bryte det 4. budet om å ære far og mor. Disse to som jo medvirket til tilblivelsens mysterium. En anerkjennelse av hvilket ville ha gitt henne en trygg forankring i tilværelsen. Men nei – barnevernet ville det ikke slik. Dermed mistet hun samtidig kontakten med strømmen av liv gjennom familiesystemet. Uten en slik forankring ble hennes indre et kaos med mye forvirring. Hun var på nippet til å kaste livet ifra seg.

I det som psykologen Jennifer Freyd betegner med uttrykket  betrayal trauma og splitting, blir foreldrene både «gode» (elsket) og «onde» (hatet) på samme tid, uten mulighet til å kunne integrere dem til et hele.

Hennes eldste bror stiller, ifølge VG, følgende spørsmål: «De snakker om barnets beste. Hva er barnets beste? Shada fikk det ikke bra i barnevernet. Hun endte opp i en kiste. Shada ble flyttet rundt som en søppelsekk. Hva slags liv er det å gi søsteren min?»

Ja, dessverre – det er der den norske offentligheten nå befinner seg. Så spørsmålet er i realiteten: Hvem tok livet av henne? Barnevernet ved bruk av sitt omsorgsopplegg – å drive henne til selvmord? Eller noen som så sine interesser tjent med å bringe henne til taushet? En ting er i alle fall sikkert – vår åstedsgranskning og studier av ligatur utelukker selvmord ved å henge seg slik politiet hevder. Nonsense – er det å si om det. Intet mindre. Finn på noe bedre…

Det såkalte «selvmordsbrevet» skiller seg ut. Selv om det, med mitt kjennskap til forholdet mellom henne og foreldrene, er skrevet i brevform – virker som en metafiksjon (en konstruert fortelling som hele tiden minner oss om at det er nettopp det: en konstruert fortelling) som forklarer hennes død. Brevet er derfor en story within a story, tekst som en indre del av en større fortelling. Døden inntreffer i hennes indre, uten at den kommer til uttrykk på det ytre plan.

Problemet for de impliserte er derfor at den indre teksten ikke stemmer med virkeligheten og signalene Shada ga til sine brødre og foreldre før hun døde. Det passer heller ikke med de tekniske funnene på åstedet, der gardinstangen ikke var egnet til å bære vekten hennes, slik obduksjonsrapporten påstår. Heller ikke at en iPhone-ledning med knute nederst kunne påføre henne et ligatur som vist på bildene. Dette skaper metafiksjonell dissonans og gjør fortellingen inkonsekvent.

Ifølge VGs artikler var både barnevernet og Stendi fullt oppmerksomme på de problemene som bygget seg opp. Likevel sviktet oppfølgingen fullstendig. Dette utgjør grov uaktsomhet og en uforstand vi knapt ser maken til. At 30 ulike personer gikk inn og ut av Shadas liv gjorde det umulig for henne å knytte seg til og stole på noen av dem. Det er et svik som forverret hennes ensomhet og sårbarhet inntil det utålelige.

Jeg gjør dette for å gjenreise både Shada og hennes families ære. Dog har ingen påpekt det tidligere, og Shada får ha meg unnskyldt, men mitt inntrykk er at det er lite utvikling i skriftsspråket og hennes rettskriving i tiden etter at foreldrene mottok brevet fra henne 2 år tidligere. «Selvmordsbevet» viser dette tydelig. Faktisk synes jeg språket i det brevet foreldrene mottok er bedre – med mer flyt – og med mindre stavefeil. Det har en skjarm som varmer om hjertet. Det gjør vondt å se, hva som deretter må ha skjedd. Er det slik at den psykiske tilstanden som barnevernet etter hvert forårsaket førte til lærevansker? Hos ei jente som i utgangspunktet hadde talent for og interesse av å skrive…?

Den offisielle versjonen, slik den blir fremstilt i VG, krever at vi aksepterer en deprimert ung kvinne som skriver et «selvmordsbrev» som ikke harmonerer med hennes øvrige tekster, signalene til familien, de tekniske forholdene på åstedet eller fremtidsutsiktene hun hadde.

En beleilig utgang som tjener de offentliges interesser. De legger skylden på hennes foreldre, og det de mener hun ble utsatt for. Og går dermed selv fri. Problemet løst – i det de kan fortsette videre på samme måte. Det reiser alvorlige spørsmål om menneskerettigheter i et høyst kritikkverdig eksperiment – et eksperiment så mislykket som det overhodet kan bli. Og må derfor avvikles i sin nåværende form.

VG ber om at Shada nå endelig må få hvile i fred. Det er vel heller den norske offentligheten som nå vil ha fred. Raseri kombinert med en dypest mulig fortvilelse er snarere hva denne jenta følte, om hun i det hele tatt hadde overskudd til det. For de ansatte ute på Hundøy må det ha vært dette hun uttrykte, og som ble deres utfordring – skal jeg tro det vi lærer i traumeteori.

Dette beviser i seg selv ikke at Shada ble drept, men at den offisielle fortellingen inneholder en indre tekst som ikke reflekterer det vi anser som virkelig i den ytre verden. En mise en abyme som derfor har brutt sammen.

VG og den norske offentligheten har støttet seg til ekspertuttalelser og politiets egne konklusjoner. De har ikke imøtegått de konkrete tekniske motsetningene eller forklart hvorfor selvmordsbrevet ikke passer inn i en større fortelling – med Shadas utsikter til en snarlig hjemkomst.

Når den indre teksten – som hun formulerer – ikke speiler, men blir anvendt til å forvrenge virkeligheten, oppstår det en etisk og samfunnsmessig avgrunn. Det er denne avgrunnen vi står overfor i Shada-saken.

Appendix – kommentar til de seneste oppslagene i VG.

Vi ser av oppslagene i VG sist helg at ingen av de nevnte ekspertene går nærmere inn på åstedet og det påførte ligaturet i Shadas hals – slik vi har gjort her i steigan.no Kommer det kanskje noe mer i etterkant? Eller er det så at de ikke har noe å fare med? Vi får se. Men en ting er sikkert – det nytter ikke å vise til årelang erfaring og posisjoner i det offentlige for å bli trodd på av oss. Nå handler det i stedet om å gjøre seg tilliten verdig gjennom å vise – ved undersøkelser – at vi tar feil. Inntil da blir våre vurderinger stående. Og vår konklusjon er denne: visst kan hun under de rådende omstendigheter ha tatt livet av seg – ikke usannsynlig – men ikke på den måten som politiet i Stavanger mener. Det er helt utelukket. Så hva har vi igjen av alternativer da…?

Det fremgår tydelig av det VG nå skriver, at de har fått adgang til informasjon som har vært utelukket for oss. Det er i seg selv ikke overraskende. Der vi møter stengte dører, står de på vidt gap for VG. Det inkluderer adgang til Barnevernets egne notater, både i hjemkommunen og på institusjonen. I tillegg til Shadas dagbok, og hennes mobiltelefon. Ulovlig som dette er. Jeg har ikke hatt adgang til noe av dette, heller ikke foreldrene og shada-teamet. Med unntak av dagboken da. Vi i steigan.no holder en høy etisk profil. Ingen bilder av den døde Shada ble vist, uten å ha blitt bearbeidet til det ugjenkjennelige.

I dagens utgave (02.06 2026) uttaler statsminister Jonas Gahr Støre: «Mine tanker går til Shadas nærmeste familie og venner». Hadde det ikke vært bedre å holde kjeft? Disse ordene blir tomme – uten noe innhold – når vi ser foreldrenes reaksjon og hva disse ordene virker på dem. Som en kniv i hjertet – og en følelse av indignasjon – som vitner om alt annet enn å kjenne seg påtenkt. Hvis hans tanker er hos dem, slik han hevder – og fanger opp den smerte som systemet han gjennom sine ministre har påført dem – da hadde han satt ned en uavhengig kommisjon (med deltakelse av EMK) for å vurdere vedtaket i barnevernet, skoleavhøret, dommeravhøret, dommene i Tingretten og Lagmannsretten. I tillegg til en uavhengig drapsetterforskning. Men også, ikke minst – å oppheve de økonomiske straffetiltakene, og tilbakebetale arven fra Shada.

Men hva får vi? Lettvinte fraser – uten innhold og forpliktelser av noe slag. Det  ber de seg frabedt. Og det før de forlater landet hvor de fikk sin familie og sine liv ødelagt. Sannelig om jeg vet hva som er verst for dem – kombinasjonen av barnevernet, politiet og rettsvesenet – eller bosetterne og sikkerhetsminister Itamar Ben-Gvir på Vestberedden.