oss 150 kroner!
Årets 17. mai blir som vi er vant til: Barnetog og leik. Is, pølser og brus. Penklær og høytidelighet. Kanskje regn. Kanskje sol. Men også: En nasjonaldag kapra av pompøse opportunister med de lengste 17. mai-sløyfer.
- Vi skal minnes en Grunnlov som stadig undergraves.
- Vi skal feire et folkestyre og en selvstendighet som har gått ut på dato.
- Vi skal styrkes i en stadig mer krigersk nasjonalbevissthet.
- Vi skal bedøves i troen på at vi er verdens beste land.
Allikevel: Hurra for 17. mai. Både som barnas dag og som en festdag for inkludering og samhold.
Så får vi som drømmer om også å gjenreise dagen, kjempe for dette i årets øvrige dager.
Grunnloven var første skritt på veien til et fritt og selvstendig Norge. Gjennom 90 år ble den en stadig sterkere spydspiss for norsk selvråderett. Nasjonale interesser var viktigere enn utenlandske.
I dag er det omvendt.
Fra Den europeiske union, EU, og via EØS-avtalen påtvinges vi importerte lover og regler. Sånne som Grunnloven en gang var et bolverk mot. Der disse lovene strir mot Grunnloven, må Grunnloven vike.
Grunnloven har klare regler for endringer, blant annet at sånt må foreslås av et Storting og eventuelt vedtas med 2/3 flertall av det neste. Om Norge skal avgi suverenitet, kreves 3/4 flertall.
I et Norge dominert både av EU og EU-vennlige politikere, er krav som dette blitt «gammeldagse».
Derfor er det nå – under dekke av «sedvanerett» og aksept fra Høyesterett – nærmest fritt fram for stortingsflertallet å tolke Grunnloven etter eget forgodtbefinnende. Ingen egen Forfatningsdomstol beskytter Grunnlovens autoritet.
Da Norge sluttet seg til EU gjennom EØS-avtalen i 1994 og fikk rundt 1500 nye lover tredd nedover hodet – var kravet 3/4 flertall. I de drøye tretti årene siden den gang, med over ti ganger så mange EU-lover og regler, har simpelt flertall vært tilstrekkelig. Ingen saker har vært viktige nok, eller «inngripende» nok. Bit for bit har nasjonal råderett blitt svekket. Snart kan hele den norske kraftpolitikken være underlagt EU.
I et folkestyre skal makten komme nedenfra.
Folket skal – på fritt grunnlag – kunne velge sine representanter.
I dag er det ikke «folket», men partilojale medlemmer som peker ut hvem du eller jeg kan stemme på.
Nytenkning og alternative røster undertrykkes. Enten av eget parti, eller av høy sperregrense, sensur og manglende midler.
Det meste blir ved det gamle. Det hadde knapt gjort forskjell om vårt Storting hadde hatt dobbelt så mange representanter, eller bare halvparten.
Å tenke og stemme etter egen overbevisning, er unntak i et system som straffer de som går mot strømmen og belønner de som føyer seg.
Rødt er her et godt eksempel. Hvilken posisjon ville partiet hatt i dag om de hadde tatt vare på sin sjel og stått fast på programfesta krigs- og våpenmotstand? Nærmere eller fjernere fra regjeringstaburettene?
Vår selvstendighets-kamp ble ført med ord og ikke-vold.
Et sterkt internasjonalt samfunn med gjensidige forpliktelser og avspenningstiltak, er den beste garanti for vår – og andres – fred og utvikling. Dette krever at vi arbeider sammen og tar hensyn til hverandres ulike behov. Ikke minst er sånt viktig overfor land vi deler grenser og nærområder med.
Våre ledere snakker om fred og vanlige folks tur, mens de fører en opprustningspolitikk som øker krigsfaren, skaper usikkerhet, gir økte forskjeller og mindre velferd. Dobbeltmoralen vinner. Våre media tildekker og juger, og fører an i krigshysteriet.
Vi lukker øynene når vår mektigste allierte opptrer som verdenshersker, kidnapper statsledere og går til uprovoserte kriger etter eget forgodtbefinnende.
Attpåtil tillater vi den samme allierte å ha et dusin angrepsbaser på norsk jord, og har på forhånds gitt grønt lys for hva som enn måtte skje.
Vi deltar i en evig europeisk krig mot vårt naboland Russland, og bruker hundrevis av milliarder på å «vinne» noe som aldri skulle vært startet og som for lengst burde ha funnet en fredelig løsning.
Vi er lunkne til Israels folkemord og fordriving av palestinerne. Vi synger sammen med Israel i Grand Prix, og gir Oljefondet frie hender til å bygge vår fremtid på andres død og lidelser.
Vi lar PST – Politiets sikkerhetstjeneste – dikte opp all verdens konspirasjoner. Ikke minst mot det land som i dag er den fremste garantist for en fredeligere verden: Kina.
Hva er da igjen av Norge som «verdens beste land»?
Eller er det i stedet sånn at andre er så mye verre?
- FNs World Happines Report utpeker Finland som verdens lykkeligste land. Norge med økonomisk trygghet og godt helsevesen er plassert lavest i Norden. Israel følger hakk i hæl.
- Når det gjelder hvilke land som er best å bo i, varierer det med hva som verdsettes.
Norge kommer på 2. plass etter Island på FNs Development Human Index.
I indeksen for livskvalitet, kommer vi lenger ned. - Når det gjelder husholdninger med gjeld, ligger Norge på verdenstoppen. Mislighold av lån og økt antall inkassosaker, er noen synlige resultat.
- I selvmord ligger vi sånn midt på treet. Dobbelt så høyt som i Kina, men lavere enn i USA.
Iranskfødte Masud Gharahkhani, stortingspresidenten, lar sjelden en anledning gå fra seg til å prise Norge som toppen av alt.
Ei heller forsømmer han – i enveiskommunikasjon på Facebook – å fremstå som den norskeste av nordmenn. Enten det er med rød topplue og ribbesteiking til jul, bunad som 17. mai-antrekk, eller sportslig antrukket i skog og mark. Alltid smilende, og glad i en ytringsfrihet og et demokrati som i hvert fall har tjent hans politiske karriere.
Men Gharahkhani har også andre sider.
Til tross for at Stortinget er hans arbeidsområde, ryktes det om flere påkostede utenlandsbesøk på skattebetalernes regning. I USA møter han de fremste representanter for det fordums brutale sjah-regimet og opptrer som deres allierte. I Ukraina støtter han krigen mot Russland og et «demokrati» som forbyr 12 politiske partier.
Han inviteres til Israel, samtidig som vår utenriksminister nektes adgang.
Mens Israel og USA angriper Iran og truer med å legge en eldgammel sivilisasjon i grus, velkommer han bombinga og håper på regimeskifte.
Ensidige meldinger om demonstrasjoner, årsaker og ofre, videreformidles. Polarisering øker.
Som stortingspresident er Gharahkhani vår fremste Grunnlovs-representant. Han skal forsvare Grunnloven, men også være ydmyk nok til å akseptere andre lands rett til selv å bestemme sin utvikling.
Selv opplever jeg Gharahkhani som en stortingspresident med doble standarder. En pompøs opportunist, høyest etter kongen i rang, valgt og gjenvalgt uten motstemmer.
At han på 17. mai blomstrer med en døende Grunnlov, bør ikke forundre.
Jan Christensen
