
Ove Bengt Berg i Politikus skrev denne artikkelen i forbindelse med Frigjøringsdagen 8. mai.
Dagen i dag, 8. mai, er offisiell flagg, frigjøringsdagen etter andre verdenskrig. 8. mai 1945 , for 81 år sia, undertegna Tyskland i Berlin kapitulasjonsavtalen etter at Hitlers soldater hadde tapt for Stalins soldater i Riksdagsbygningen i Berlin. Det er tilfeldigvis samme dag som jeg kan regne for den dagen jeg blei unnfanga. I fredsrus. I dag er det ingen fredsrus. Europa forbereder seg optimistisk til ny krig.

Ikke formelt, for det finnes ingen gjeldende lover i et anarki, men reelt, kan Russland regne med at det er i krig med hele Europa, ikke minst med Norge. Norge er avgjørende for at Ukraina kan angripe viktige mål langt inne i Russland.
For alle reelle formål må Russland anse at Norge er i krig med Russland. Norge gir enorme økonomiske bidrag til Ukraina, bidrar til våpenhjelp, våpen som brukes til angrep inne i Russland mot militære installasjoner og oljeraffinerier.
Juridisk, etter dagens formelle regler, ofte kalt folkerett, er ikke Norge i krig med Russland. Derimot hvis Haag-konvensjonen fra 1907, om nøytralitetsretten, brukes, er Norge i krig med Russland. Ikke minst med de økonomiske sanksjonene og tjuveriet av russiske finanser der russiske renteinntekter brukes i krigen mot Russland.
Uansett, internasjonalt gjelder reelt ingen lover, verden er et internasjonalt voldsanarki. For Russlands forhold til europeiske stater, og til Norge, teller sjølsagt ikke annet enn realiteter. Hvis Russland føler at Ukraina må svekkes mer, er det naturlig å tenke at Ukrainas kanskje viktigste støttespiller i Europa, Norge, må svekkes. Dette er bare en vurdering som Russland helt åpenbart vil vurdere, og som norske ledere må ha tatt med i beregninga, ikke et forslag eller et ønske fra meg. (Det sier litt om krigsblindheten at det er nødvendig å nevne et sånt forbehold.)
Løsninga: Krig!
I dag finnes det ikke vilje til å prioritere fred, ikke i Norge, ikke i Europa og heller ikke i blant verdens stormakter. Fredsavtalene i 1945 blei oppløst sammen med Sovjetunionens fall. Etter 1991 blei det fritt fram for geopolitikkens stormaktsanarki drivi fram av imperialistmaktenes rivalisering. Som ofte, med imperialistmakter i tilbakegang, som USA, og verdensmakter i oppgang, som Kina.
Våpenproduksjon redder industrien
For Europa passer krig med Russland ypperlig. Under ledelse av et ikke-produktivt og statsfinansiert moralistisk sjikt har europeiske stater som Tyskland strupt sin egen tilgang til energi og lagt ned industri for sivile mål. Nå satser Tyskland igjen industrielt — med våpenproduksjon. Neppe med batterienergi. Tenker Tysklands ledere, kanskje kan Moskva temmes i tredje forsøk?
Nye generasjoner — nye kriger
Det finnes ikke lenger ledere som har personlig erfaring fra krig, som Kennedy og Khrusjtsjov som løste Cuba-krisen, eller Kåre Willoch som avviste den totale moralske rettferdighet og mante til realisme. Det er dessverre sånn: Nye generasjoner — nye kriger.
Glenn Diesen la på sin Substack-konto i dag, 8. mai, ut en vurdering av NATOs framtid. Han mener at de europeiske lederne ikke skjønner at de blir stående aleine når USA trekker seg ut og overlater Ukraina-krigen til dem. Samtidig som de er opphengt i tradisjonell russerfrykt som til slutt kan ende med at Russland blir så provosert at de kan ty til atomvåpen for å opprettholde Russlands makt. Artikkelen er oversatt og lagt ut på Politikus.
Ytre høyre – mot kriger
Interessant er det å registrere at det som kalles ekstreme høyrekrefter i Europa er imot både krigen i Ukraina og Iran, i tillegg til å være imot nedskjæringer av pensjonene. Mens venstreorienterte og særlig miljøaktivister er de mest krigsivrige, både i Norge og ellers i Europa. Og på å skjære ned pensjonene, som i Norge. Hvorfor er kriger miljø- og klimavennlige?
I de kommende småkrigene og den neste verdenskrigen, vil de sivile ofrene bli enda større enn i tidligere kriger. Det bekymrer ikke de europeiske lederne. Noen synes det er flott at verdensbefolkninga reduseres, for da kan åkrene gro igjen av viltvoksende planter. Antikrigskrefter feies vekk, i Europa med argumentet «putinister!».
Denne artikkelen ble publisert av Politikus.
oss 150 kroner!



