oss 150 kroner!
Hvert år 8. mai fylles Norge av flagg, taler og høytidelige markeringer for frigjøringen etter andre verdenskrig. Politikere snakker om frihet, demokrati og motstandskamp. Vi hedrer veteraner og minnes dem som ofret livet. Men jo flere taler jeg hører, desto sterkere blir følelsen av at noe mangler. Eller rettere sagt: noen mangler.
For hvem var det egentlig som frigjorde Norge?
I dagens offentlige fortelling høres det ofte ut som om frigjøringen nesten utelukkende kom fra vest. Britene, amerikanerne og hjemmefronten løftes fram med rette. Men Sovjetunionens rolle nevnes ofte i forbifarten, nærmest som en historisk detalj man helst ikke vil dvele ved. Det er ikke bare uredelig. Det er en skam.
Den røde armé frigjorde Øst Finnmark allerede høsten 1944. Sovjetiske soldater kjempet på norsk jord, døde på norsk jord og drev de tyske styrkene tilbake mens resten av Norge fortsatt levde under okkupasjon. Dette er ikke et spørsmål om politiske sympatier. Det er et spørsmål om historisk sannhet.
Jeg tenker ofte på et møte jeg hadde i Kyiv for flere år siden. Der traff jeg ukrainske general Vladimir Vorontsov, en eldre mann som selv hadde deltatt i frigjøringen av Finnmark. Han fortalte om vinterkulden, om slitne soldater og om møtene med norske sivile som hadde mistet alt under den tyske tilbaketrekningen. Han beskrev små detaljer som aldri står i historiebøkene. Barn som kom ut av kjellere etter bombardement. Deling av mat mellom soldater og lokalbefolkning. Stillheten etter kampene.
Det gjorde inntrykk på meg fordi historien plutselig fikk ansikt. Dette var ikke propaganda eller storpolitikk. Det var mennesker som risikerte livet for å knuse nazismen.
Likevel virker det i dag som om mange helst vil glemme dette fordi Russland igjen er blitt vår motstander. Krigen i Ukraina har gjort klimaet hardt og følelsene sterke. Men når dagens konflikter brukes til å omskrive gårsdagens historie, beveger vi oss inn på et farlig spor. Historien blir ikke lenger et spørsmål om sannhet, men om hvem som til enhver tid er politisk akseptable å anerkjenne.
Det merkes også på hvordan vi forholder oss til datoene for frigjøringen. I Norge er 8. mai blitt den dominerende fortellingen. Men i store deler av det tidligere Sovjetunionen er det 9. mai som markeres som seiersdagen over Nazi Tyskland. Den datoen er nærmest blitt tabu i Vest Europa. Mange forbinder den automatisk med dagens geopolitiske konflikt og ønsker derfor å ta avstand fra hele markeringen.
Men hva er det egentlig vi tar avstand fra?
Er det virkelig de millioner av sovjetiske soldater og sivile som døde i kampen mot Hitler? Er det minnet om slagene som knuste den tyske krigsmaskinen på østfronten? Er det soldatene som frigjorde konsentrasjonsleirer og drev nazistene tilbake gjennom Europa.
9. mai har havnet i skyggen av 8. mai, ikke fordi historien er mindre viktig, men fordi den er blitt politisk ukomfortabel. Det er som om enkelte ønsker en renset versjon av andre verdenskrig der dagens fiendebilder får avgjøre hvem som fortjener historisk anerkjennelse.
Det burde bekymre oss alle.
For dersom vi begynner å filtrere historien etter samtidens allianser, slutter historie å være historie. Da blir den politikk.
Ingen ber Norge om å være ukritisk til Russland. Ingen ber oss ignorere krigen i Ukraina eller late som om dagens konflikter ikke eksisterer. Men det må fortsatt være mulig å skille mellom dagens politikk og de menneskene som kjempet mot nazismen for 80 år siden.
Rundt 27 millioner sovjetiske borgere døde under andre verdenskrig. Ingen land betalte en høyere pris for Hitlers nederlag. Uten den enorme innsatsen på østfronten ville Europas historie sett helt annerledes ut. Likevel virker mange i dag mer komfortable med å snakke om D dagen enn om Stalingrad.
Når vi feirer frigjøringen uten å gi Sovjetunionens soldater den plassen de fortjener, viser vi ikke styrke. Vi viser politisk feighet. Vi viser at vi lar samtidens press forme vår hukommelse.
Det er lett å snakke om “aldri mer”. Det er vanskeligere å stå opp for historisk sannhet når den ikke er politisk komfortabel.
Men hvis vi virkelig mener at frihet og sannhet er verdier verdt å forsvare, må vi også tørre å si det åpenbare:
Norge ble ikke frigjort uten Sovjetunionen. Og 9. mai er også en del av vår historie.
