Den Røde Fare

NATO ble dannet i 1949 på løgnen om Den røde fare. Stalin hadde nærmest egenhendig vunnet Andre verdenskrig. Stalin var krigstrett. Stalins eneste mål var å forbli Russlands ubestridte nasjonale hersker og kommunismens dominante leder i verden, basert på nasjonale russiske interesser og bygging av Russland som stormakt. Det aller siste Stalin trengte, var en konflikt med Vestmaktene. Han påla all verdens kommunister å underkaste seg Moskvas diktat og renonsere på revolusjon.

25. januar 2026.

Moskva påbød alle Vest-Europas kommunister fredelig sameksistens med deres borgerlige regjeringer. Verdensrevolusjonen var en forlengst utlevd trotskistisk drøm. Stalin truet Vesten med fredelig sameksistens. Vestlige kommunister ble truet med utrenskninger om de ikke fulgte Moskvas rene «røde» linje – den ble eurokommunismens eksistensgrunnlag. Etter 1945 var Den røde fare redusert til et blott og bart påskudd for gryende amerikansk verdensherredømme, hvorav NATO fødtes i 1949. For det var ikke lengre kommunistene som strebet etter globalt hegemoni. Det var amerikanerne.

Den yngste av verdensmaktene begynte beskjedent og i det små, med nasjonal konsolidering. Ved uavhengigheten fra England i 1776 strakte USA seg fra Atlanterhavet og Appalachia-fjellene i øst til elven Mississippi i vest. I 1803 kjøpte USA Louisiana fra Frankrike, inspirert av Marquis de Lafayette, Generalmajor for George Washingtons tropper under de siste slag i uavhengighetskrigen, og en feiret velgjører for USA.

Vest-Florida ble annektert fra Spania i 1810 (deler av dagens Louisiana, Mississippi, Alabama og Florida), Øst-Florida ble avstått av Spania i 1819 (resten av dagens Florida og langt opp i Georgia). Under parolen «Manifest Destiny» ble Texas annektert fra Mexico i 1845, hvilket førte til Den meksikansk-amerikanske krigen 1846-1848, da Mexico avsto et enormt område til USA – Stillehavskysten og de sørlige delstatene California, Arizona, Nevada, New Mexico, Utah, og deler av Colorado og Wyoming).

I 1823 ble den første Monroe-doktrinen proklamert, med tre prinsipper: Ikke-kolonisering, ikke-intervensjon og gjensidig ikke-intervensjon. Intet land skulle lengre ha anledning til å etablere kolonier i Amerika, Europa måtte ikke blande seg inn i amerikanske staters indre anliggender, og USA forpliktet også seg selv til ikke å gripe inn i de nye frigjorte statene i sør, i andre europeiske kolonier eller i politiske forhold i Europa. Men løfter om kjærlighet er som skrift i sand, og ble etterhvert glemt. Med borgerkrigen 1861-1865 ble USA en føderal nasjonalstat (med alt det innebærer: En «settlerstat» som Sør-Afrika og Israel) og satte seg etterhvert videre mål. USAs første skritt på den globale arena var oppkjøpet av Alaska fra Russland i 1867.

Den andre Monroe-doktrinen så dagens lys under Theodore Roosevelt (1901-1909) etter at USA hadde utviklet seg i hurtigtogsfart, og var innledet av Den spansk-amerikanske krig 1898-1902. USA tok Guam, Samoa og Hawaii i Stillehavet og Filippinene i «Sør-Kinahavet»: Grunnlaget for USAs dominans i vestre Stillehav i dag. Nesten glemt var den vestlige halvkule, men USA tok – av gammel vane – dog Puerto Rico, kjøpte Jomfruøyene i Karibien fra Danmark og okkuperte Panamá fra Columbia i 1903. Både store og i noen grad små Antiller gikk fløyten (Cuba og Haiti, men unntak for Bermuda, Bahamas, Den dominikanske republikk, en del mindre øyer, og Jamaica, som forble engelsk koloni til 1962. Ingen garn er vanntette).

Den tredje Monroe-doktrinen har, etter to ambisjonspumpende verdenskriger, vært gjeldende målsetting siden 1945, og er det fremdeles, sist og skarpest formulert av Donald Trump i «National Security Strategy» 2025. Fortsatt innebærer den fortvilt trangen til amerikansk verdensherredømme, med Kina og BRICS som hovedmotstandere, men den strammer ytterligere grepet om den vestlige halvkule, hvori nå opptatt Grønland. Slik var det iallfall inntil Davos-møtet denne uken.

Du tror kanskje at EU er et europeisk produkt? Men dengang ei. EU viklet seg ut av Den europeiske kull- og stålunionen fra 1951, bygget over Marshall-hjelp og amerikanske krigsprofitter på okkupert område, som et bolverk mot den innbilte Røde fare, det fugleskremslet som nå, utstilt på vagle for all verden, bare skremmer fugler, europeiske eliter og redaktørstyrte medier. Rykter sprer seg med lysets hastighet og løgner har lange ben. Det er gått 75 år. Verden er nå en helt annen, men fuglen sitter helt stille, fanget av en fuglefanger. Ein Vogelfänger bin ich, ja, synger Trump glad.

Den europeiske fuglen la absolutt alle eggene i den amerikanske kurven. Nå sitter den der og kakler, henger med nebbet og vet verken ut eller inn mens hanen feier over den. Europa mangler verdier, samvittighet, indre enhet, koordinasjon, vekstmuligheter, produksjonskapasitet, energi, penger, våpen, kloke hoder, politisk oppslutning og funderte planer for å spille noen som helst rolle i verden, minst av alt som stormakt.

Europa har bare én ting å gjøre: For å komme seg etter dette lange sjokket, er det eneste håpet for Europa å søke fremgang og fred i samarbeid med Russland og Kina. Problemet er at den erkjennelsen sitter svært langt inne hos europeiske eliter, særlig i Brussel. President Trump har ikke noe i mot å miste EU, men han vil nok gjerne beholde litt NATO for å holde styr på europeerne og for å beholde litt fysisk makt langt fra egne grenser.

Det første europeerne bør spørre seg er hvorfor Putin og Kina er så populære i alle andre deler av verden. Det bor omtrent 560 millioner mennesker i Europa utenom Russland og Ukraina. Et stort marked. I resten av verden utenom Russland og Kina bor det omtrent 6 milliarder og 140 millioner mennesker. En mye større produksjonsbase. Selv om vi trekker fra befolkningen i USA, bor det fortsatt nesten 6 milliarder flere hos dem enn hos oss. Det er mye fler av dem enn av oss. Hva kan det skyldes at resten av verden fortrøstningsfullt ser fremtiden lyst i møte, mens vi er i forfall, venneløse og omgitt av fiender? Kan det tenkes at resten av verden er bedre styrt? Kan det være fordi våre medier lyver mer? Kanskje begge deler.

Det er ikke noe Russland heller vil, enn å fornye forholdet til et kontinent som landet tilhører, kulturelt, språklig og historisk, som et åsted for eksport og import. Russland har ikke noen mening om hvorvidt Europa bør være en union eller en samling nasjonalstater. Russland vil imidlertid nødig ha de europeiske land forenet som en amerikansk forpost av vasallstater i NATO.

Mens Russland etablerer sin nord/sør-korridor fra Arkhangelsk til Iran og India via Kaspihavet, stiller det seg for Kina litt mer nyansert. Øst/vest-korridoren Belte og Vei går fra Kina til England og Portugal, og når kineserne ringer til Europa, så vil de gjerne at det er noen hjemme og tar telefonen her. Kina vil ha et fremgangsrikt Europa hva enten det er i EU, i NATO eller i begge.

Det vil kanskje ta et tiår eller to å gjenreise Europa. Men da må europeerne snart ta til fornuft, og innrømme at de har satset på feil hest iallfall siden 1991. De har derved selv skapt alle sine problemer, sin de-industrialisering, sine sosiale problemer, sin fattigdom, migrasjonsbølger de ikke gaper over og en woke-kultur som fører til at det frie ord er avskaffet for et helt kontinent med 560 millioner innbyggere. Allerhelst bør europeerne erkjenne at de ble lurt av løgnen om Den røde fare etter 1945. Mange forsto det jo, for eksempel Arild Haaland 1952 som jeg har sitert i dette bladet før.

Den kalde krigen begynner ikke med Churchills «Fulton-tale» i 1947, heller ikke med Gerhardsens «Kråkerøy-tale» i 1948, eller med kuppet i Tjekkoslovakia samme år, for det kuppet var like uprovosert som Russlands uprovoserte fullskalainvasjon av Ukraina 24.02.2022.  Me gløymer aldri Praha.

Den kalde krigen begynner med atomsprengningen 16.07.1945 i New Mexico midt under Potsdam-forhandlingene. Franklin Rosevelt var nylig død. President Harry Truman forsto den dagen at USA fra nå av hadde førsteslagskraft, og tok fra den dagen sikte på verdensherredømme.

Intet er nytt under solen. As sands through the hourglass, so are the days of our life. Slutt opp, kamerat, slutt opp om Fred og Rettferdighet. Jeg er FOR. Hilsen Knut Erik.

Nyttig lesning:

Fernando Claudín: «La crisis del movimiento communista. De la komintern al kominform». Rueda ibérico 1970.

Arild Haaland: «Den frosne freden. Innfall og utfall mot den kalde krig». Johan Grundt Tanum Forlag, Oslo 1952.

---