oss 150 kroner!
Til tross for økende køer utenfor fattighusene, økende arbeidsledighet blant unge, stigende matpriser og boligpriser, kan man ikke si at den norske klassebevisstheten fremstår som særlig sterk. Enkelte vil kanskje innvende mot dette, at folk flest har det for godt til å tenke på klasseforholdene i samfunnet.
Det er sikkert noe i en slik antagelse, men det forklarer neppe hele saken. For om man tar en titt på USA og resten av Europa, så kan man ikke si at man ser en sterk arbeiderbevegelse, selv om både folks velstand og politiske rettigheter er under press. Man må derfor se nærmere på hvorfor det ikke finnes en sterk arbeiderbevegelse.
Manglende klassebevissthet
Det første spørsmålet som melder seg når man spør om hvorfor man ikke har en sterk arbeiderbevegelse, er om man i det hele tatt har en arbeiderklasse. På mange måter har tiden løpt fra Marx’ klasseanalyse, hvor den primære motsetningen i samfunnet står mellom de som selger arbeidskraften sin og de som kjøper den. For eksempel skjer en stadig større del av overføringen av rikdom fra under- og middelklassen til overklassen gjennom renter på gjeld og økende varepriser, ikke gjennom økt profitt på arbeid. I tillegg får samfunnet stadig større grupper av mennesker som står utenfor arbeidslivet eller leies inn som eget firma.
Istedenfor å snakke om arbeider- og kapitaleierklassen bør man kanskje derfor heller snakke om under- og middelklassen, på den ene siden, og overklassen, på den andre. Muligens vil dette gjøre det enklere å få frem klasseskillene i samfunnet, som på mange måter er langt mer fragmentert enn for 70 år siden da arbeiderbevegelsen i Vesten var på sitt sterkeste.
Et mangfold av kamper
Det er ikke bare den økonomiske organiseringen av samfunnet, som har blitt mer fragmentert. Fra og med 68-opprøret har man også fått et mangfold av politiske kamper, som i utgangspunktet kunne vært knyttet til klassekampen, men som etter hvert har blitt stående for seg selv. Kampen for miljøet og mot forurensning, er for eksempel en kamp som i første omgang bedrer forholdene for de brede lag av folket, da det er disse som må leve i de mest forurensede områdene av byene og vil lide mest om områder for matproduksjon og vannkilder ødelegges. Det er også i arbeiderklassens interesse å motarbeide rasisme, som setter folk opp mot hverandre og dermed danner grunnlag for politiske bevegelser som tar fokus bort fra makten og velstanden som overklassen tar fra folk.
Problemet med minoritet- og miljøkampene oppstår når man forsøker å føre dem uten et klasseperspektiv, slik at folk lesses ned med avgifter mens de stemples som uvitende rasister, som mangler utdanningen. Forskjellene i utdanning er også en annen mulig kilde til splittelse, som blir forsøkt underbygget av krefter som ønsker å sette folk opp mot hverandre. Dette lar seg i økende grad gjøre når folk glemmer at de alle har interesse av å leve i samfunn, hvor ingen lider materiell nød og hvor man har mulighet til å påvirke den politiske utviklingen. Glemselen kan komme av at de organisasjonene som en gang skulle fremme folks klassebevissthet, nå er mer opptatt av å behandle folk som forbrukere, som de skal selge fagforeningsmedlemskap til gjennom tilbud på forsikringer.
Den vekstøkonomiske alliansen
Den fallende klassebevisstheten i fagforeningene er blant annet et resultat av den vekstøkonomiske alliansen mellom arbeid og kapital, som oppstår som følge av klassekompromisset som blir gjort etter andre verdenskrig. Klassekompromisset er dog ikke i seg selv problemet. Problemet er at toppene i fagforeningene og de sosialdemokratiske partiene glemmer at kompromisset er et resultat av klassekamp, som man hele tiden må føre for at det ikke skal forrykkes til fordel for overklassen. Fordel overklassen kan man også si at det er, når flere tar det for gitt at overskuddet av tid og energi, som automatiseringen fører med seg, ikke vil komme flertallet til gode. Tanken om at man gjennom klassekamp kan ta tilbake en andel av overskuddet som skapes, er sørgelig fraværende i en offentlighet, hvor fokus er at alle må jobbe mer for å møte eldrebølgen. Man trenger imidlertid bare vise til det faktum at gjennomsnittlig levealder i Norge i 1900 var 52 år mens den nå er økt til 84, for å vise at det nytter å kjempe organisert for å få en større del av kaken.
Gjenopplive klasseperspektivet
Et første steg mot organiseringen av en bevegelse for flertallet interesser vil av nevnte grunner være å gjenopplive klasseperspektivet. Dette gjelder også for geopolitiske konflikter, hvor krig alltid fører til lidelse i den gjengse befolkningen, mens overklassens sønner kan bestikke seg unna militærtjeneste. Samtidig fører kriger til at befolkningen i omkringliggende land må slite med økende priser på grunn av svekket handel.
Man bør med andre ord velge under- og middelklassens side i enhver geopolitisk konflikt, ikke en av overklassenes side, representert av en eller flere nasjonalstater. Man bør ikke kjøpe tullet om en sivilisasjonskamp mellom autoritære og demokratiske land. Eller den andre siden av det samme perspektivet, hvor Vesten er en slem sivilisasjon som fortjener straff. Man bør ta snakket om sivilisasjonskamp for hva det er: enda et forsøk på å avspore klassekampen.
«Sivilisasjonskamp» blir kanskje for høytsvevende for norske forhold, så her er fokus på beredskap, som brukes som unnskyldning for å øke budsjettene til forsvaret og påvirkningstjenestene. Dette fokuset er ikke et mekanisk resultat av et system, men et ønsket fokus fra en overklasse som er redd for sin egen fremtid.
