
For å forstå problemet med høyreekstremisme i Ukraina, må vi begynne med historien. Ukrainas nasjonale identitet er formet av århundrer med okkupasjon, kolonisering og konflikt. I det 20. århundre, særlig i mellomkrigstiden og under andre verdenskrig, vokste nasjonalistiske bevegelser frem som del av motstanden mot fremmedstyre – først tsaristisk, deretter sovjetisk, og en periode nazistisk.

Historisk bakgrunn: Nasjonalisme og ekstremisme i Ukraina
Stepan Bandera, lederen for OUN (Organisasjonen av ukrainske nasjonalister), er en sentral og omstridt figur. Mens mange ukrainere hyller ham som frihetskjemper, huskes han andre steder for samarbeid med nazistene og deltakelse i etnisk rensing av jøder og polakker. Arven etter Bandera splitter fortsatt Ukraina.
Etter uavhengigheten i 1991 vokste nasjonalistiske og høyreekstreme miljøer frem igjen. Partier som Svoboda og senere paramilitære grupper som Azov-bataljonen fikk betydelig plass, spesielt etter Maidan 2014 og utbruddet av krig i øst. Azov brukte symboler knyttet til SS og tiltrakk seg høyreekstreme frivillige fra Europa. I 2014 ble de integrert i nasjonalgarden.
Vestlige medier før 2022: Varsellampene blinket
Mellom 2014 og 2021 dekket vestlig presse problemene med høyreekstremisme i Ukraina. The Guardian, NY Times, Reuters, Haaretz og Al Jazeera advarte mot Azovs ideologi, SS-symbolikk, og vold mot minoriteter. Amerikanske politikere forsøkte i 2015 å forby militær støtte til Azov.
NGO-er som Amnesty og Human Rights Watch rapporterte om vold mot romfolk, LHBT-personer og journalister – ofte utført av grupper som Azov, med politisk beskyttelse. Ukraina ble av flere land trukket frem som eksempel på hvordan nasjonalisme ble normalisert.
Etter februar 2022: En ny taushet
Etter starten på den russiske spesialoperasjonen i Ukraina i februar 2022, endret dekningen seg dramatisk. Azov ble omtalt som heltemodige forsvarere, og tidligere bekymringer ble tiet ihjel eller avfeid som russisk desinformasjon. Bilder av SS-symboler ble ignorert.
Journalister som stilte kritiske spørsmål, ble marginalisert. Akademikere ble unngått i media. Facebook og Twitter begrenset spredning av innhold som utfordret det offisielle narrativet. Kritikk av Ukraina ble likestilt med støtte til Russland – et farlig skille.
Konsekvenser for demokrati og troverdighet
Denne ensrettingen har svekket tilliten til vestlige medier og institusjoner. Hvordan kan vi fremme menneskerettigheter og demokrati globalt, samtidig som vi støtter grupper som bryter med disse verdiene?
Når pressen slutter å være kritisk og begynner å opptre som en forlengelse av statsmakten, svekkes demokratiets kjerne. I stedet for å informere, former media nå i økende grad opinionen etter strategiske hensyn.
Azovs rebrandet i vestlig presse
Mellom 2014 og 2021 ble Azov beskrevet som en farlig, høyreekstrem gruppe. Etter 2022 ble de omtalt som “eliteforsvarere” av Mariupol. Flere medier sluttet å nevne deres bakgrunn. Deres flagg og symbolikk ble unnskyldt eller forklart bort.
Denne omformingen er ikke bare selektiv – den er skadelig. Den undergraver den journalistiske integriteten og styrker følelsen blant mange mennesker om at Vesten opererer med dobbel standard.
Undertrykkelse av kritiske stemmer
Akademikere som tidligere forsket på ukrainsk ekstremisme, mistet finansiering og taletid. Studenter ble advart mot å skrive om temaet. Sivilsamfunnsorganisasjoner som dokumenterte overgrep ble utelatt fra diskusjonen.
Denne stillheten truer ytringsfriheten. Et demokrati kan ikke overleve uten en aktiv offentlighet og kritisk refleksjon – heller ikke i krigstid.
Vestens medier som politisk verktøy
Mediene i Vesten har i økende grad fungert som politiske instrumenter. Der de før skulle utfordre makten, fungerer de nå som talerør for offisielle narrativer. Reportere som får tilgang til frontlinjen, må spille etter gitte regler.
Denne tendensen er farlig. Den reduserer journalistikk til PR. Og den skaper et klima der lojalitet trumfer sannhet, og der nyanser forsvinner.
Globale konsekvenser
Utenfor Vesten blir denne utviklingen møtt med skepsis. I det globale sør tolkes dette som nok et tegn på vestlig dobbeltmoral: At menneskerettigheter bare gjelder når det passer.
Også innad i vestlige land vokser mistilliten. Når sannhet blir selektiv, søker folk alternative kilder. Mange av disse er useriøse. Dermed svekkes også den reelle samfunnsdebatten.
Veien videre: Et kall til etisk journalistikk og fredelig dialog
Vi trenger en presse som tør å se kompleksiteten i verden – som tør å stille spørsmål også når svarene er upopulære. Vi trenger diplomati basert på historie og forståelse – ikke på forenklede slagord.
Fred bygges ikke gjennom fornektelse. Den bygges gjennom vilje til å se virkeligheten i øynene – selv når den utfordrer våre egne allianser.
Av Dan-Viggo Bergtun, en norsk FN-veteran og samfunnsdebattant med et sterkt engasjement for fred, menneskerettigheter og veteraners velferd. Han har hatt en lang karriere innen norsk og internasjonalt veteran-arbeid og har vært en tydelig stemme i spørsmål om demokrati og global sikkerhet.

oss 150 kroner!


