oss 150 kroner!
Hvis man skal dømme etter myndighetenes tro på at klimaforandringer vil føre til stadig flere orkaner, på Cuba som allerede er mye utsatt for orkaner, er ikke utsiktene lyse.
Men været er naturligvis ikke den eneste faktoren som vil få betydning. Og cubanerne er eksperter på å takle orkaner. Så det bør være håp. Personlig tror jeg den nye verdensordenen som melder seg vil være til fordel for Cuba, noe cubanere jeg snakket med synes å være enige i, og som jeg kommer tilbake til.
Fram til Sovjetunionens sammenbrudd nøt Cuba godt av subsidiert og solidarisk handel med unionen, som betalte godt for cubansk sukker, blant annet med generøse oljeleveranser, slik at USAs sanksjoner, sabotasje og terror (omtalt i del 1 og 3 av denne artikkelserien) ikke fikk så sterk innvirkning på cubanernes levekår.
Da Sovjetunionen brøt sammen mistet Cuba nesten all sin utenlandshandel, så økonomien kollapset, i en langvarig krise kjent som «spesialperioden». Løsningen var å bli mer uavhengig. Men hvordan?
Løsningen ble turisme.
«Mot slutten av 1990-tallet overgikk turismen Cubas tradisjonelle eksportindustri, sukker, som landets ledende inntektskilde (…) Men de siste årene har turisme til Cuba blitt redusert på grunn av den økonomiske resesjonen, eskalerende utenlandske investeringskonflikter og frykt, og interne økonomiske restriksjoner». https://en.wikipedia.org/wiki/Tourism_in_Cuba
Med turiststrømmen på 1990-tallet fulgte interesse for de amerikanske ‘dollarglisene’ og ‘flakene’ på Cuba. Så det å restaurere dem og tilby dem på forskjellige måter til turister, ble på 1990-tallet en inntektskilde som ga eierne høyere inntekter enn advokater og leger på Cuba.
Dette var forbigående, det er grenser for hvor mange ganger man gidder å betale ekstra for det som i bunn og grunn fungerer som en drosje. Men det har ikke tatt slutt. Det er bare mindre lønnsomt enn tidligere. Jeg fikk flere tilbud om turer av sjåfører med ‘glis’ og ‘flak’ da jeg var der, og burde vel ha benyttet meg av det. Men vi hadde jo sjåfør, bortsett fra de tre siste dagene (jeg var der fra 3. til 15. november). Så det var lite aktuelt.
Den eldste bilen jeg så er fra 1927. Hvor ekte eller opprinnelige er disse bilene? Mye har naturligvis blitt skiftet ut på biler som er fra 65 til 100 år gamle. Yoseti, den cubanske guiden, fortalte at det varierer mye fra bil til bil og at det finnes egenproduksjon av deler til slike biler på Cuba.
Jeg har her lånt noen bilder av Terje Lillehaug, som var på Cuba omtrent en måned før meg. Oppsøk gjerne også hans fotoblogg med bilder fra hans mange reiser, som inkluderer land som er enda mer eksotiske og ‘fremmede’ enn Cuba.
https://terjelillehaug.smugmug.com/
Cubas spesielle system med rasjoner av de mest nødvendige matvarene fører til at det neppe er mye direkte sult på Cuba (men jeg går ut ifra at det er ensidig kosthold for mange). Det er også gratis helsestell, inkludert tannpleie, og gratis utdanning inntil universitetsnivå.
«Spedbarnsdødeligheten er på 4,76 per 1000 fødsler, noe som er lavere enn USA og Canada. Cuba har den laveste forekomsten av hiv og aids i Latin-Amerika.
Cuba sender også leger til andre utviklingsland med dårligere utviklet helsevesen. Cuba sender også ofte ut leger for å bistå land som er blitt rammet av naturkatastrofer eller epidemier (…)
Cubas økonomiske politikk har ført velferden opp på et regionalt sett relativt høyt nivå. For eksempel er Cubas gjennomsnittlige levealder langt høyere enn i de søramerikanske landene, og alle cubanske borgere er i teorien garantert mat, et sted å bo, arbeid og gratis lege- og tannlegetjenester. Utdanning er gratis i Cuba helt frem til universitetsnivå. I dag importeres raffinerte oljeprodukter fra Kina».
https://no.wikipedia.org/wiki/Cuba
Det å være turist, eller på studiereise i Cuba, som det het i programmet til Cubaforeningen, byr likevel på utfordringer. På den ene siden ønsker man naturligvis kontakt med de lokale. Og det er ikke vanskelig å få kontakt, da det ofte er de som tar initiativet.
Men sjøl om cubanernes vennlighet jevnt over var stor var det ofte baktanker med den. Jeg spanderte mat og drikke et par ganger, noe cubanerne så ut til å forvente. Og det var greit. Men begge gangene viste det seg at de også gjerne så at jeg bidro med noe mer, til barna deres. Da sa jeg at jeg syntes det måtte være nok med det jeg allerede hadde spandert. De reagerte med skuffelse, som skrevet i ansiktene.
Etter dette ble jeg dessverre mer reservert overfor cubanerne. Og det er jo dumt. Men disse hendelsene sier også noe om nøden, til tross for at dette var ‘respektable’ mennesker, med pene manerer og ordentlige jobber. Den ene var lærer, den andre arbeidet i helsevesenet, mens hans venn, som jeg også spanderte på, var musiker/kulturarbeider. Og som en kuriositet nevner jeg at de hadde pene tenner. Penere enn mine.
Det gjaldt ikke alle cubanerne. Men Cuba har altså gratis tannpleie. Det er likevel ingen garanti for at alle går til tannlegen.
Det vi også må ha i mente er at Cubaforeningen og jeg kom til et Cuba som opplever nok en krise, og som i tillegg ble rammet av orkan og et mindre jordskjelv mens vi var der. Så det gir seg sjøl at også cubanerne kan bli motløse, eller desperate. Jeg fikk inntrykk av en «hånd til munn-økonomi», også på hotell vi bodde. En dag kunne menyen eller frokost-bufféen være svært sparsom, dagen etter raus, som for å kompensere, eller feire at nå er det igjen gode tider, til neste dag.
Nød lærer naken kvinne å spinne, som det heter i et gammelt ordtak. Myndighetene på Cuba fant ut at landet trengte økonomiske reformer.
Utenlandske investeringer? Mange hoteller og restauranter i Cuba er fortsatt statseide. Nå tillates imidlertid inntil 49 % fremmed finansiering, forutsatt at investorene kun bruker cubansk arbeidskraft.
Utlendinger kan heller ikke kjøpe bolig på Cuba, med mindre de er gift med cubanere. «Hva skjer i så fall ved skilsmisse», spurte en i mitt reisefølge. Da finner myndighetene en måte å sikre at boligen blir på cubanske hender, svarte guiden vår. Vi må gå ut fra at det finnes rutiner for dette, som går ut på at ikke-cubanerne får økonomisk kompensasjon når slikt oppstår.
Cuba har en viss oljeproduksjon, men langt fra tilstrekkelig, samt at USAs sanksjoner og trusler mot land som bryter med sanksjonene, vanskeliggjør import, samt gjør den dyrere.
Helt konkret merket vi dette ved at den statsansatte sjåføren som transporterte oss rundt omkring på Cuba, og innad i byene, to ganger måtte lete etter steder der det var mulig å kjøpe drivstoff. Og han fikk da bare kjøpt ti liter av gangen, til en minibuss. Vi var i alt ni i bussen.
Cubas egen olje har ikke høy nok kvalitet til å kunne bli foredlet til bensin/diesel.
Etter orkanen ble mangelen på drivstoff en årsak til at det tok lang tid å få ryddet opp etter ødeleggelsene, samt å få kjørt unna hauger av søppel i Havannas gater.
95 % av cubanere eier sine boliger. Standarden på boligene er en annen sak. Skjønt, i et land der det aldri blir ‘kaldere’ enn 22 grader er det naturligvis ikke like strenge krav til boligstandard som i Norge. Men det finnes et åpent hull i systemet. Det skyldes at det i mange tilfeller ikke er noen som tar ansvar for den felles bygningsmassen i boligblokker på Cuba. Det vil si, i utgangspunktet er det folkets eiendom. Ergo kan man tenke seg et system med borettslag eller sameier, som i Norge, hvor alle betaler en fast jevnlig sum til felles kostnader. Men det funker ikke i Cuba, med sameiere som knapt har inntekter.
I Norge blir man kastet ut hvis man ikke betaler. Men ikke på Cuba. Derfor er forfallet av bygninger stort mange steder. En tidsinnstilt bombe, som en av mine reisefeller sa.
Jeg må ta forbehold om at det jeg sa om dette er riktig, da det virker noe ufullstendig. Jeg har spurt flere cuba-kjennere om det, uten at de tilsynelatende forstår mer enn meg, bortsett fra at det finnes varianter av dette systemet (eller mangel på system). En av cuba-kjennerne sa i mail til meg: «Jeg må innrømme at jeg syns boligpolitikken som ble fortalt var noe problematisk å oppfatte».
Cuba har få naturgitte muligheter til å produsere store mengder egen energi, sies det. Men det finnes jo fjell i Cuba (det høyeste er nesten 2000 meter høyt), elver og vassdrag, sa jeg til guiden, som svarte at de ikke var store nok.
Det undrer jeg meg over, da det finnes vannkraftverk i nær sagt alle størrelser i Norge. Men samtidig bør jo cubanerne vite dette bedre enn meg.
Det finnes solcelledrevne el-anlegg, men de er naturligvis sårbare ved orkaner.
Det lot også til å være muligheter for mer jordbruk på Cuba. Men igjen kommer sanksjonene i veien for å skaffe redskaper og drivstoff til jordbruksmaskiner og transportmidler.
BRICS representerer en mer rettferdig verdensorden, som også vil være til fordel for Cuba etter hvert som BRICS utvides, både for å bedre handel og for mulighetene til å omgå USAs sanksjoner. Dette forutsatt at BRICS-samarbeidet og utviklingen går som forventet.
Cuba later også til å ønske mer samarbeid med Kina. Men Cubas «lov om fremmede investeringer» begrenser også vennligsinnede land, som Kina, når det gjelder muligheter til å investere. Etter min mening kunne Norge ha mer av slike begrensninger, mens Cuba kanskje har for mye av det?
Vår guide snakket også om at livsstil/kulturforskjeller har vanskeliggjort samarbeid mellom Kina og Cuba, særlig når cubanere har vært i Kina: «Kineserne lever for å arbeide, cubanerne arbeider for å leve».
Cuba har ellers nikkel, kull, jernmalm, kobber og en fiskeindustri. «Citrusfrukter. Først og fremst store plantasjer med appelsiner, men også mandariner, lime og sitroner. Sukkerrør. Tradisjonell stor produksjon med høy kvalitet. Bananer. Tobakk». (Wikipedia).
«Siden midten av 2010-tallet har imidlertid Cuba opplevd en forsterket krise igjen. En kortvarig og begrenset åpning mot USA under Barack Obama, ble avløst av en utvidelse av handelsembargoen under Donald Trump. Økonomiske reformer har ikke gitt de ønskede resultater, en har mistet allierte i Latin-Amerika, og Venezuela som lenge hjalp med olje til fordelaktige priser, er selv i krise. Ekstra alvorlig har det blitt etter at koronavirus-pandemien siden 2020 har redusert turismeinntektene til nesten null».
De fem viktigste handelspartnerne er følgende, fra største og nedover (2019): Venezuela, Kina, Spania, Canada og Russland. En skal merke seg at handelen med Venezuela likevel har blitt kraftig redusert de siste årene, som følge av landets interne krise. Samtidig har Cuba opplevd en svært dramatisk nedgang i inntekter fra pengeoverføringer og turisme de siste årene, som følge av nye sanksjoner mot landet under Donald Trump (ikke opphevet av Biden-administrasjonen per januar 2022), og Covid-19-pandemien.
https://snl.no/%C3%98konomi_og_n%C3%A6ringsliv_p%C3%A5_Cuba
Mine tolv dager på Cuba ga meg et visst innsyn i hva cubanerne har å slite med under det som kan være den verste krisen siden revolusjonen, eller i alle fall siden 90-tallet.
Det er lite cubanerne kan gjøre med været. Så deres beste håp må være den nye verdensordenen som nå melder seg, der det globale sør får mer makt, velstand og innflytelse enn tidligere. Cuba-kjenneren Boye Svendsen skrev i mail til meg 25. november at mye kan skje allerede i løpet av et år: «Xi Jinping er snart på vei til Cuba. Cuba er på vei inn i BRICS».
Til slutt håper og tror jeg at dette også etter hvert vil få USA til å gi opp sin destruktive, ja, sadistiske og ondskapsfulle politikk overfor Cuba. For USA/Vesten er i ferd med å isolere seg sjøl i iveren etter å isolere andre. Og i verdenssamfunnet er USAs politikk overfor Cuba like upopulær som Israels politikk mot sine naboer.
Dette var den fjerde og siste av mine artikler fra/om Cuba i 2024. Her er de tre forrige:
Artiklene merkes @Cubareise.
