oss 150 kroner!
Cubaforeningens reise til Cuba inkluderte en guidet tur til ‘Centro Fidel Castro’ i Havanna. Castro sa at han ikke ville ha noen statue reist over seg. Men på museet er det gjort et unntak, fordi statuen ble gitt som gave til museet fra Kina.
Der er det faktisk også et rom som er tilegnet Julian Assange, men ikke minst en utstilling som viser USAs terror og sabotasje mot Cuba. Da jeg spurte om når det siste tilfellet fant sted fikk jeg til svar at det er vanskelig å si fordi det aldri har tatt slutt og fordi saker må etterforskes før det konkluderes.
Terroren inkluderer over 600 drapsforsøk på Fidel Castro. Det er et utrolig høyt tall, som man skulle tro kun er cubansk propaganda. Men det er mer enn som så. NRK i 2016:
«Helt siden han overtok i 1959, var det grupper som planla attentater mot ham, for eksempel cubanske eksilgrupper.
Noen av metodene kunne nesten vært hentet fra James Bond-filmene: en kulepenn med skjult kanyle som skulle forgifte ham og en elektrisk pistol som skulle provosere frem et hjerteinfarkt hos ham.
Fidel Castros sigarer var legendariske og han røykte tett helt frem til midten av 80-tallet. Derfor er flere av planene knyttet til nettopp sigarer.
Et av plottene skulle foregå i FNs generalforsamling i New York i 1960. Der skulle han få en sigar i gave som skulle eksplodere midt i ansiktet hans (…)
Den amerikanske mafiaen hadde også gode grunner til å ønske Castro død. Han hadde stanset deres virksomhet i Havana, med spillekasinoer og bordeller (…)
– Hvis det å overleve drapsforsøk var en olympisk disiplin, ville jeg tatt gull, har Fidel Castro selv sagt om alle forsøkene på å ta livet av ham».
Mindre kjent er alle tilfellene av ildspåsettelser, bruk av bomber, kjemisk og biologisk krigføring, kapring/tyveri av båter og fly…..
«Noen av flyene og båtene ble beslaglagt av amerikanske myndigheter for manglende betaling av gjeld krevd av amerikanske firmaer mot den cubanske regjeringen. Men så var det (…) fly som ble tvunget til å fly fra USA til Cuba. Da det begynte å være flere av disse enn flyreiser i motsatt retning, var Washington nødt til å revurdere sin politikk».
Sitatet er fra kapittel 30 om Cuba i William Blums Killing Hope – US military and CIA interventions since World War II.
William Blum (1933 – 2018) var ansatt i USAs utenriksdepartement på 1960-tallet, men sluttet i avsky over USAs krigføring mot Vietnam. Han viet resten av livet til å avsløre USAs forbrytelser mot andre land og det var Killing Hope som for 20 år siden satte meg inn i hvor stor skade USA har gjort på Cuba og cubanerne.
USAs politikk overfor Cuba var noe mer forståelig rett etter revolusjonen. Ikke forsvarbar, men lettere å forstå, bitre som mange i USA var etter å ha mistet Cuba som ‘bordell’, som Cuba ble kalt før revolusjon. USAs bordell eller horehus.
Men politikken med sanksjoner, sabotasje og terror lar seg over hodet ikke forsvare mot cubanere som ble født mange år seinere, nå 65 år seinere. Jeg nøler ikke med å kalle det ondskap, sadisme. Jeg kan bare anbefale Blums bok, som faktisk ligger på CIAs hjemmeside, som jeg linket til. Her noen sitater til:
«Bombing og straffeangrep av Cuba med fly basert i USA begynte i oktober 1959, om ikke før. Tidlig i 1960 var det flere brannbombe-luftangrep på cubanske rørfelt og sukkerfabrikker (…)
I mars eksploderte et fransk frakteskip som losset ammunisjon fra Belgia i Havana og tok 75 liv og skadet 200, hvorav noen døde senere (…)
(høydepunkt ble nådd) i april året etter i den beryktede CIA-organiserte invasjonen av Cuba ved Grisebukta. Over 100 eksil-cubanere døde i angrepet. Nærmere 1200 andre ble tatt til fange av cubanerne. Det ble senere avslørt at fire amerikanske piloter som flyr for CIA også hadde mistet livet (…)
Gjennom 1960-tallet ble den karibiske øya utsatt for utallige sjø- og luftkommando-angrep av eksil-cubanere, til tider akkompagnert av deres CIA-veiledere, og påførte skade på oljeraffinerier, kjemiske anlegg og jernbanebroer, sukkerrørfelt, sukkermøller og sukkerlagre; infiltrerende spioner, sabotører og leiemordere … alt for å skade den cubanske økonomien, fremme misnøye eller få revolusjonen til å se dårlig ut … tar livet av kubanske militsmedlemmer og andre i prosessen … piratangrep på cubanske fiskebåter og handelsskip, bombardement av sovjetiske fartøyer lagt til kai på Cuba, et angrep på en sovjetisk hærleir med 12 russiske soldater rapportert såret … et hotell og et teater beskutt fra offshore fordi russere og østeuropeere skulle være til stede der.
Disse handlingene ble ikke alltid utført på direkte ordre fra CIA eller med dens forhåndsvitenhet, men byrået kunne knapt påberope seg uskyld. Det hadde opprettet Operation Mongoose-hovedkvarteret i Miami som virkelig var en stat i en by – over, over og utenfor lovene i USA, for ikke å nevne internasjonal lov, med en stab på flere hundre amerikanere som dirigerte mange flere cubanske agenter på slike typer handlinger, med et budsjett på over 50 millioner dollar i året, og en avtale med lokalpressen for å holde operasjoner i Florida hemmelige bortsett fra når CIA ville ha noe offentliggjort (…)
Ti år senere (…) en epidemi av denguefeber feide over den cubanske øya. Overført av blodetende insekter, vanligvis mygg, gir sykdommen alvorlige influensasymptomer og invalidiserende beinsmerter. Mellom mai og oktober 1981 ble det rapportert om over 300 000 tilfeller på Cuba med 158 omkomne, hvorav 101 var barn under 15 år. I 1956 og 1958 har deklassifiserte dokumenter avslørt at den amerikanske hæren løste svermer av spesialavlede mygg i Georgia og Florida for å se om sykdomsbærende insekter kan være våpen i en biologisk krig (…)
I løpet av det neste tiåret, mens CIA fortsatte å pøse penger inn i eksilsamfunnet, fant mer enn 100 alvorlige ‘hendelser’ sted i USA som Omega 7 og andre grupper tok på seg ansvaret for (…)
Det skjedde gjentatte bombinger av den sovjetiske FN-misjonen, dens Washington-ambassade, dens biler. , et sovjetisk skip la til kai i New Jersey, kontoret til det sovjetiske flyselskapet Aeroflot, med en rekke amerikanske politimenn og russere skadet i disse angrepene; flere bombinger av den cubanske FN-misjonen og dens interesseseksjon i Washington, mange angrep på cubanske diplomater, inkludert minst ett drap; en bombe oppdaget ved New Yorks musikkakademi i 1976 kort tid før en feiring av den cubanske revolusjonen skulle begynne; en bombing to år senere av Lincoln Center etter at den cubanske balletten hadde opptrådt; tre bombeangrep på en enkelt natt i 1979: kontoret til et cubansk flyktningprogram i New Jersey, et apotek i New Jersey som sendte medisinske forsyninger til Cuba, og en koffert som eksploderte på JFK flyplass og skadet fire bagasjehåndterere, minutter før det skulle bli plassert ombord på et TWA-fly til Los Angeles.
Den mest voldelige handlingen i denne perioden var sprengningen av et Cubana Airlines-fly kort tid etter at det lettet fra Barbados 6. oktober 1976, som tok livet av 73 mennesker inkludert hele det cubanske mesterskapet i fekting. CIA-dokumenter avslørte senere at den 22. juni hadde en CIA-offiser i utlandet sendt en rapport til byråets hovedkvarter om at han hadde fått vite fra en kilde at en cubansk eksilgruppe planla å bombe et Cubana-fly som flyr mellom Panama og Havana. Gruppens leder var en babylege ved navn Orlando Bosch. Etter at flyet styrtet i sjøen i oktober, var det Boschs nettverk av eksil som tok på seg ansvaret. Kabelen viste at CIA hadde midler til å trenge inn i Bosch-organisasjonen, men det er ingen indikasjoner i noen av dokumentene om at byrået foretok noen spesiell overvåking av Bosch og hans gruppe på grunn av deres planer, eller at CIA advarte Havana».
Alt som er nevnt i denne artikkelen samt sanksjonene (omtalt i det første av disse ‘reisebrevene’) og mer til skyldes at USA fortsatt ikke har gitt opp å styrte regimet på Cuba, som nå ikke lenger ledes av noen Castro, men av Miguel Díaz-Canel.
Eller for den saks skyld forsøket på å innlemme Cuba som en av USAs delstater, som ble slått fast som mål i 1808, da president Thomas Jefferson henvendte seg til de daværende spanske kolonisatorene med et spørsmål om å overlate Cuba til USA.
Jeg hevder ikke at USA fortsatt har en politikk for å gjøre Cuba til delstat. Men det var en uttalt politikk tidligere. I 1898 stjal USA Cuba fra Spania. Okkupasjonen ble avsluttet noen år seinere. Men USA har aldri gitt opp sine forsøk på å kontrollere Cuba. Og militærbasen på Cuba har USA utvidet flere ganger, med miner rundt, og brukt til sabotasje/terror mot Cuba. I boka Guantanamo – why the illegal US base should be returned to Cuba (2011), viser Fidel Castro en rekke tilfeller der basen har blitt brukt til det. Men for nordmenn er nok basen mest kjent fordi USA siden 2002 har brukt den til fangeleier:
«Den 20. januar 2002 publiseres bilder fra Camp X-Ray som opprører folk over hele verden, og fører til anklager om at USA benytter grove forhørsmetoder og tortur ved denne leiren. Amnesty International sier at forholdene i leirene faller langt under internasjonale – og amerikanske – minimums-standarder for behandling av fanger, og at fangene blir utsatt for tortur og mishandling. FN sier i en uttalelse[ at USAs behandling av fanger som er tatt i Afghanistan og brakt til Guantánamo bryter med folkeretten (…)
Norske Aker Kværners heleide datterselskap Kværner Process Services Inc. (KPSI) leverte strøm, vann og vedlikeholdstjenester til fangeleiren. I januar 2005 stilte Amnesty International spørsmål ved Aker Kværners engasjement.[35] Den norske journalisten Erling Borgen laget en dokumentarfilm (Et lite stykke Norge) hvor det hevdes at Aker Kværners anleggsutstyr skal ha blitt brukt til å lage burene til fangene på Guantanamo. Aker Kværner skal også ha vedlikeholdt utstyr som brukes til vanntortur og lydtortur. I Dagbladet for tirsdag 6. februar 2007 ble det også hevdet at Kværner sammen med det amerikanske oljeselskapet Willbros leverte drivstoff til flyene som ble brukt til å transportere fangene. En rekke andre aktører, blant annet OECD[36], har også kritisert Aker Kværner for sin involvering i denne basen (…)Amnesty har stilt spørsmålstegn ved om norsk lovverk er godt nok, og arbeider for at den kommende stortingsmeldingen i 2008 om bedriftens samfunnsansvar vil legge tilstrekkelig vekt på norske bedrifters eventuelle medvirkningsansvar for menneskerettighetsbrudd».
https://no.wikipedia.org/wiki/Interneringsleiren_p%C3%A5_Guant%C3%A1namo_bay
Her mine to foregående artikler om/fra Cuba:
I fjerde og siste artikkel spør jeg: Er det håp for Cuba.
