oss 100 kroner!
Når du leser dette så er jeg ikke i Norge lenger. Men nå, idet jeg skriver dette, så er jeg det. Jeg sitter i stuen min. I «Bakkebygrenda-huset» mitt, som folk gjerne har kalt det. Omgitt av klesstabler og halvfulle bager på alle kanter. Nok til å være underveis. Men ikke så mye at det helt synes enda. Hva som skal skje.
Jeg skriver til deg her, fordi jeg vet at du får med deg det som står på denne plattformen. På steigan. Jeg har glemt å spørre hvordan. Men så har jeg heller ikke fått spurt om alle de tingene jeg har hatt lyst til å spørre om de siste årene. Jeg har ikke fått fortalt i nærheten av det jeg har ønsket heller. Intensjonen var å skrive brev tilbake. Slik du har gjort. Eller, må. Men det er så hyggelig. Selv om det er vondt å lese dem og i det samme huske på hvorfor du må skrive slik. Gjøre det på gamle-måten. Så på én side syns jeg det er så hyggelig. Og nært. Og verdifullt. Men så kjenner jeg smerten din i hvert ord. Jeg ser det. Selv i din vakre håndskrift.
Intensjonen var å skrive brev. Men i stedet har du fått digitale meldinger av meg. Først formidlet gjennom det ene familiemedlemmet ditt, og siden gjennom det andre. Problemet mitt er at jeg har mye på hjertet og skriver så langt. Når jeg endelig får satt meg ned. Og det er her vi kommer til problemet. Det har vært for mange prosjekter og for liten tid. Siden 12. mars 2020. Prosjekter høres forresten litt negativt ut, syns jeg, men det er det altså ikke. Og det er alt mulig forskjellig. Måle husene til folk. De som har forstått hva WiFi gjør. Lese de og de artiklene. Bestille den og den boken. Drive hjemmeskole. Male huset. Svare de som skal innom i morgen. Behandle hjerteskaden. Lage mat. Stelle dyrene. Prate med ungene. Ikke minst, lytte til dem. Gud, som de får med seg ting. Om hva som skjer i samfunnet. Når folk stikker. I ord og gjerninger. Og bokstavelig talt. Rett og slett forsvinner. De får med seg hva som stod på internett. I læreboka. Hva som ble sagt på butikken. Og da passer jeg på å være her. Ikke bare fysisk, men fullstendig påkoblet og til stede.
Så det er lite tid. Selv til de jeg bærer med meg i hjertet, hver dag. Så derfor gjør jeg det slik. Og for at de andre kan lese det også. Jeg har aldri sett deg, men jeg kan vedde livet mitt på at du syns det er greit. Fordi ingen av oss ønsker å skjule den kampen, som vi begge kjemper så hardt for. Fremtiden vår. Helsen vår. Vår- og alle andres.
Det har kostet mye å ikke bare se, men fortsette å finne ut. Og det er hele tiden nye ting å finne ut. Det er hva jeg er nå. Hva jeg gjør. Og hell i uhell, så har jeg tid til det. Fordi jeg ble syk og ikke går på vanlig jobb. Men tro ikke at jeg ikke jobber for det. Jeg lever og ånder for det nå. For at ikke flere skal bli syke. Løyet for. Bedratt. Du har det på samme måten. Det er jo derfor vi skriver til hverandre, eller hva? Kjenner hverandre. I feltet. Vi står i dette sammen. Vit det. Selv om jeg vet at du vet det, kan jeg ikke få understreket det nok.
Det gjør at jeg får lyst til å rive ut håret, når jeg tenker på hva de har gjort mot deg. Som gjør at du må bo i et hus helt for deg selv. Vekk fra teknologi og stråling, – men òg familie, venner og møteplasser. Alt hva livet ditt var. Hvordan pensjonisttilværelsen din skulle være. Og som om ikke isolasjonen var lidelse nok, har du alle smertene i tillegg. Det er nesten så jeg ikke holder det ut -å tenke på det. Men jeg gjør det. Det lover jeg deg! I motsetning til hva de aller fleste gjør for tiden. Ignorerer. Later som det ikke eksisterer. Lukker øynene. Ørene. Alt for å ikke kjenne. Vite. Forstå.
Du skal vite at det er for deg at jeg kjemper på videre. Og du er sterk som en bjørn. Så du må ikke gi deg. Som så mange før deg har gjort. Jeg skal ikke si at jeg ikke forstår dem. Men jeg håper inderlig at du fortsetter å være her med oss. Det skjer jo så mye nå. Selv om mange fortsatt lever som om ingenting har skjedd. Selv om mange virkelig tror at alt er okey, så er det et fantastisk nummer med mennesker som nå ser verden for hva den er. Fantastisk, ja, men at vi har blitt lurt. Utnyttet. Og fortsatt blir jaget på.
Selv har jeg blitt så jaget og plaget – og frosset ut – at jeg nå pakker snippesken. Vi drar vekk. Vi rømmer ikke. Vi velger å forlate det. Og da gjenstår jo bare glede. Men det har vært en lang vei hit. Det har vært tårer, frustrasjon og mye ensomhet. For det er ikke mange som kan sette seg inn i vårt sted. Det er ikke mange mennesker vi kan si det til. Faktisk, tror jeg ingen vet at det faktisk skal skje. Når vi skal dra. Og det er kun dager unna.
Jeg sitter midt iblant tøystabler og halvfulle bager, og skal forlate hjemmet vårt. Men jeg er okay. Vi er okay. Nå skal vi leve igjen.
