Hjem Internasjonalt

USAs tiger har fortsatt klør

0
Etter 80 år som hegemon er USA blitt rufsete i kanten, men de har fortsatt klør. KI

I den forrige artikkelen pekte jeg på at sjøl om Storbritannia var blant seierherrene i de to verdenskrigene mot Tyskland, var det USA som vant og Storbritannia som til slutt tapte. Tyskland klarte, ironisk nok, å hale en slags seier ut en ut av kjeften på nederlaget. Les Imperier i monstrenes tid.

Av Pål Steigan.

Storbritannia finansierte første verdenskrig ved å selge utenlandske investeringer og låne enormt av USA (via J.P. Morgan og senere amerikanske staten), og gikk fra å være verdens største kreditor til debitor. Under annen verdenskrig gjentok det seg i forsterket form: Lend-Lease, bortgivelsen av baser i bytte mot destroyere i 1940, og det harde amerikanske lånet i 1945, hvor Keynes måtte akseptere betingelser som tvang pundet til konvertibilitet i 1947 (som feilet på noen uker). Bretton Woods bygde på amerikansk, ikke britisk, design. USAs mål om å avvikle imperiets makt og åpne koloniale markeder var delvis et uttalt krigsmål. Suez i 1956 var bare den offentlige bekreftelsen av hva som allerede var avgjort.

Din støtte holder oss gående!

steigan.no er en av de svært få norske nettavisene med daglig publisering som drives 100 % av frivillige leserbidrag, uten pressestøtte, uten annonser og uten betalingsmur. Takk for at du gjør det mulig.

Støtt oss her

Suezkrisa i 1956 var en militær og diplomatisk konflikt der Storbritannia, Frankrike og Israel invaderte Egypt etter at Egypts president Gamal Abdel Nasser nasjonaliserte Suezkanalen. Krigen endte militært med koalisjonsseier, men politisk med egyptisk seier etter sterkt press fra USA, Sovjetunionen og FN.

Ironien

Selv Tyskland, taperen, endte med en slags seier av en annen type. Vest-Tyskland ble integrert i et amerikansk sikkerhetssystem, fikk Marshallhjelp og bygde videre på den gamle industrielle kompetansen og de gamle industrigigantene, som var bærebjelker i Hitlers krigsmaskin, uten å måtte bære forsvarsbyrden. Den europeiske integrasjonen ga Tyskland det markedet keiser Wilhelms Tyskland aldri fikk. Tyskland oppnådde i praksis økonomisk dominans over Europa uten kanoner.

IG Farben bygde fabrikk ved Auschwitz og brukte tvangsarbeid i stor skala. Krupp, Flick, Siemens, Daimler-Benz og Volkswagen gjorde det samme, og bankene (Deutsche Bank, Dresdner) finansierte overtakelsen av jødiske virksomheter og plyndringen av okkuperte land. Oppgjøret med dem ble likevel svært mildt.

Nürnberg-prosessene mot Flick, IG Farben og Krupp ga relativt korte dommer, og de fleste var løslatt tidlig på 1950-tallet etter McCloys benådninger. IG Farben ble oppløst, men delene (BASF, Bayer, Hoechst) ble raskt verdensledere igjen. Hermann Abs gikk fra Deutsche Bank under nazistene til å bli rådgiver for Adenauer. I tillegg kom valutareformen i 1948 og Londonavtalen i 1953, som halverte tysk utenlandsgjeld.

Det britiske hegemoniet ble erstattet med USAs

Det britiske imperiet brukte 30 år på å dø og måtte se seg slått av USA, enda de var allierte. Tilbake sto USA som ubestridt hegemon. USAs makt ble ikke bygd på å knuse Tyskland, men ved å assimilere det. Tysk kompetanse og kapital ble sugd opp i og ble ressurser for USAs hegemoni.

Kan dette skiftet lære oss noe om dagens situasjon? Ikke så mye. Historiske paralleller blir alltid skeive.

USA gikk forbi Storbritannia økonomisk rundt 1880- og 1890-tallet. Verdens finanssentrum flyttet fra London til New York. Det britiske imperiet var militært bygd på marinen. Her tok USA gradvis over fra Washington-traktaten i 1922.

Overgangen ble ikke gjort gjennom krig mellom de to. Storbritannia valgte å tilpasse seg som juniorpartner i et «spesielt forhold», selv om det var tvunget til det. Det ga eliter, språk og institusjoner som kunne flyte over, og en overgang som var mer kontinuitet enn brudd.

Vi har ingen paralleller til dette i dag.

Russland er ikke Storbritannia og Kina er definitivt ikke Tyskland, hvis du skjønner hva jeg mener.

Et slitent imperium som har sakket akterut

Det som er en likhet er at USA, slik England var det, viser alle tegn på å være et slitent imperium. Her kan vi for enkelthets skyld viser til den målinga som ofte trekkes frem, er Australian Strategic Policy Institute (ASPI) sin rangering av 64 kritiske teknologier, der Kina har hatt den høyeste andelen forskning av høy kvalitet på rundt 58 av 64 områder. BNP målt etter kjøpekraftsparitet gir nå Kina et forsprang på 28% over USA.

Det samme ser vi på det militære området. Mens USA startet århundret med «the war on terror» og tok mål av seg til å ta knekket på minst sju land, har det nå kjørt seg fast i Ukraina og i Iran.

Sjøl om ikke europeerne begriper noen ting ennå, har amerikanerne innsett at de har møtt veggen og ikke har råd eller evner til å fortsette slik. Det betyr ikke at fanden har gått i kloster, men at hans makt er vesentlig redusert.

Fortsatt verdens største militærmakt – tigeren har klør

Man kan godt si at USA er en papirtiger, men man må innse at denne tigeren har klør. USA har fortsatt verdens største militærbudsjett og har baser over hele verden.

USA har i tillegg et omfattende nettverk av utenlandske baser, hangarskipgrupper og transportkapasitet gir unik evne til å operere globalt. De har en stor flåte av moderne kampfly, bombefly og krigsskip, kombinert med avansert teknologi og romkapasitet. De har t av verdens største atomvåpenarsenaler (over 5000 stridshoder) og en komplett atomtriade.

Det har røynet på, både i krigen i Ukraina og krigen mot Iran. Men ta ikke feil. USA er fortsatt i stand til å legge vår verden i grus. Det ville riktignok også bli deres egen undergang, men det er det ikke sikkert at krigsfanatikerne bryr seg om.

Og enda viktigere: På tross av Kinas framganger og Russland sterkere posisjon i dag enn i 2022, er de ikke i stand til å detronisere USA på den globale arenaen.

Det snakkes mye om et nytt Jalta eller Potsdam i forbindelse med toppmøtet i Shenzhen, men verden er ennå ikke modent for et nytt Jalta. Det skal vi forklare i den neste artikkelen.


Forrige artikkelMossad-sjefen presset Washington til å gjenoppta krigen mot Iran
Pål Steigan
Pål Steigan. f. 1949 har jobbet med journalistikk og medier det meste av sitt liv. I 1967 var han redaktør av Ungsosialisten. I 1968 var han med på å grunnlegge avisa Klassekampen. I 1970 var han med på å grunnlegge forlaget Oktober, der han også en periode var styreleder. Steigan var initiativtaker til og første redaktør av tidsskriftet Røde Fane (nå Gnist). Fra 1985 til 1999 var han leksikonredaktør i Cappelens forlag og utga blant annet Europas første leksikon på CD-rom og internettutgaven av CAPLEX i 1997. Han opprettet bloggen steigan.no og ga den seinere til selskapet Mot Dag AS som gjorde den til nettavis. Steigan var formann i AKP(m-l) 1975–84. Steigan har skrevet flere bøker, blant annet sjølbiografien En folkefiende (2013).