
I den forrige artikkelen skrev jeg at Imperier dør langsomt og fryktelig. Det er dessverre den historiske erfaringa. Det britiske imperiet brukte 30 år på å dø, fra 1914 til 1944 og det måtte to verdenskriger til før hovekonkurrenten Tyskland ble tvunget i kne og USA kunne stadfeste sitt hegemoni med Bretton Woods, Det internasjonale pengefondet, Verdensbanken, FN-systemet og dollarhegemoniet. Minst 100 millioner mennesker ble drept i prosessen.
Av Pål Steigan
Din støtte holder oss gående!
steigan.no er en av de svært få norske nettavisene med daglig publisering som drives 100 % av frivillige leserbidrag, uten pressestøtte, uten annonser og uten betalingsmur. Takk for at du gjør det mulig.
Støtt oss herFør 1914 var det Tyskland som var hovedutfordreren. Tyskland hadde industrien og teknologien, men slet med markeder, råvarer og energi. Tyskland hadde kunnskapsforsprang, men ikke det fysiske grunnlaget for å omsette det til trygg, hegemonisk makt.
Tyskland hadde rikelig med kull (Ruhr, Schlesien, Saar), som var det viktigste energigrunnlaget i kullalderen. Men olje, gummi, bomull, kobber og mye av jernmalmen måtte importeres. Etter hvert som Tyskland hentet malm fra Sverige, via Narvik og Luleå, var de strategisk avhengige sjøveiene og nøytrale naboer. Dette gjaldt også matvarer og kunstgjødsel. Chilensk salpeter var lenge den viktigste kilden til nitrogen, og det er derfor Haber-Bosch-prosessen er så sentral: Den løste et strategisk forsyningsproblem like mye som et vitenskapelig. (På 1920-tallet gikk Norsk Hydro over til Haber-Bosch-metoden i sin kunstgjødselproduksjon.) Ironien er at den ga Tyskland sprengstoff og gjødsel nok til å føre krigen langt etter at blokaden hadde avskåret salpeteret.
Markedene
Tyskland kom for seint til kolonifordelingen og satt igjen med de restene som var igjen, og som verken ga store markeder eller råvarer. Britene kontrollerte havene og store deler av verdenshandelen gjennom imperiet og pundet. Tyskland var derfor både avhengig av eksport og sårbart for at andre kunne stenge dørene. Det forklarer mye av tysk politikk: Weltpolitik, flåteutbyggingen, Bagdadbanen og ideene om Mitteleuropa. Alt var forsøk på å sikre seg et økonomisk bakland som britene og amerikanerne hadde fått gratis fra geografien.
Den herskende politiske eliten i Tyskland sluttet seg under første verdenskrig til Mitteleuropa-planen da den utarbeidet Tysklands krigsmål og planene for en ny europeisk orden. Mitteleuropa skulle opprettes gjennom etableringen av en rekke marionettstater, der de politiske, økonomiske og militære forholdene skulle være underlagt kontroll fra Det tyske riket. Hele regionen skulle fungere som Tysklands økonomiske bakgård. Gjennom å utnytte regionens ressurser og økonomi skulle den tyske interessesfæren settes bedre i stand til å konkurrere med strategiske rivaler som Storbritannia og USA.
Det er ikke urimelig å se på EU som en fortsettelse av Mitteleuropa.
USA hadde alt
USA hadde alt Tyskland manglet. De hadde et kontinentalt hjemmemarked, olje, kull, jern og matoverskudd, beskyttet av to hav. Storbritannia hadde imperiet og sjømakten. Tyskland hadde bare kompetansen, og i en verden der makt til syvende og sist hviler på materiell kapasitet, var det en sårbar kombinasjon. Blokaden 1914–18 viste hvor sårbare de var. Matmangelen førte til hungersnød i «kålrotvinteren» 1916–17. Mye av det som senere skjedde, fra syntetisk bensin til jakten på rumensk olje og ukrainsk korn, kan leses som en fortsettelse av samme problem.
Jakten på olje var en av de aller viktigste økonomiske og strategiske grunnene til at Tyskland invaderte Sovjetunionen under Operasjon Barbarossa i juni 1941 med oljefeltene i Baku som endelig mål.
I sitt kjente skrift Imperialismen som kapitalismens høyeste stadium (skrevet i 1916 under første verdenskrig) analyserte Vladimir Lenin hvordan jakten på markeder, råvarer og kontroll over handelsveier driver frem krig mellom stormaktene.
Ifølge Lenin var ikke denne kampen et resultat av tilfeldig grådighet eller dårlig politikk, men en nødvendig konsekvens av at kapitalismen hadde gått inn i en ny fase dominert av store monopoler og finanskapital.
Når industrien vokser til gigantiske monopoler og truster, trenger de enorme og stabile forsyninger av råvarer som kull, jern, olje og gummi. For å sikre seg mot konkurrenter, holder det ikke lenger å kjøpe råvarer på et åpent marked. Monopolene og statene deres må eie og kontrollere selve områdene der råvarene finnes.
Lenin påpekte at jo mer utviklet kapitalismen blir, desto skarpere blir kampen om råvarekilder i hele verden. Dette førte til det aggressive kappløpet om å kolonisere Afrika og Asia på slutten av 1800-tallet.
For å beskytte disse enorme investeringene og sikre seg tilgang til nye salgsmarkeder, bruker finanskapitalen statsmakten og militæret til å underlegge seg andre land politisk og økonomisk.
Imperier kommer – og forsvinner
Et imperium kan kanskje vare så mye som 400 år, men som hegemonisk imperium varer det mye kortere, kanskje rundt 100 år.
Vi spurte KI-tjenesten Claude om dette, og fikk til svar:
Mønsteret er ganske tydelig: Hegemoniet er mye kortere enn selve imperiet.
Anslag for toppfasen
| Makt | Hegemoni | Varighet |
|---|---|---|
| Romerriket (Middelhavet) | ca. 146 f.Kr. til ca. 180 e.Kr. | ca. 300 år |
| Tang-Kina | ca. 630 til 755 | ca. 125 år |
| Abbasidkalifatet | ca. 750 til 950 | ca. 200 år |
| Osmanriket (Middelhavet og Øst-Europa) | ca. 1453 til 1683 | ca. 230 år |
| Mongolene | ca. 1206 til 1260 | ca. 55 år |
| Spania | ca. 1520 til 1640 | ca. 120 år |
| Nederland (handel og finans) | ca. 1620 til 1672 | ca. 50 år |
| Frankrike (Europa) | ca. 1660 til 1715 | ca. 55 år |
| Storbritannia | ca. 1815 til 1914 | ca. 100 år |
| USA | ca. 1945 til nå | ca. 80 år og pågående |
Dette stemmer bra med våre egne studier. Imperier går ut på dato.
Verdenskrigens første fase – omfordelingskrigene etter 1990
Dersom et rike bryter sammen eller mister kontrollen over noen områder, vil rivalene konkurrere om å fylle tomrommet. Imperialismen følger det prinsippet som Aristoteles i sin fysikk kalte horror vacui – redselen for det tomme rom.
I det tjuende århundret var det to enorme kriger som begge ble utløst på grunn av denne ubalansen.
Verdenskrigene var kriger om hegemoni, om økonomi, om kontroll – om nyoppdeling. Etter 1. verdenskrig møttes stormaktene i Versailles for å slå fast det nye maktforholdet og den nye oppdelinga. Taperne i krigen, Tyskland, Russland, Østerrike-Ungarn og Det osmanske riket, ble desimert og stykket opp, og enten gjort om til maktesløse enheter eller erobret av seierherrene.
Seierherrene i 2. verdenskrig møttes i Jalta på Krim og der bestemte Roosevelt, Churchill og Stalin den nye oppdelinga av Europa. Både Versailles-avtalen og Jalta-avtalen holdt seg gjennom hele den kalde krigen. Selv ikke opprøret i Ungarn eller Sovjets og dets alliertes innmarsj i Tsjekkoslovakia førte til noen endring av dette mønsteret.
Sovjetunionens sammenbrudd
Det dramatiske skillet kom ved innledninga til nittitallet. I 1991 opphørte Sovjetunionen å eksistere, og snart var også østblokka en saga blott. Og dermed var balansen brutt, den som hadde opprettholdt den gamle orden.
Og nå lå et enormt område klart for nyoppdeling. Det svekkede Russland klarte knapt å ta vare på eget territorium, og slett ikke det området som i sin tid var kontrollert av Sovjetunionen. Aldri noen gang tidligere har et så svært område ligget åpent for omfordeling. Det var resultatet av to forferdelige kriger som var kommet i spill igjen. Det kunne ikke føre til noe annet enn krig.
(Les: Krig i vår tid.)
Dette la grunnlaget for USAs Eurasia-strategi, som dreide seg om å sikre kontrollen over den veldige eurasiske kontinentet. Det er denne kampen for nyoppdeling til fordel for i første rekke USA, som har ligget til grunn for de fleste krigene siden 1990: Somalia, Irak-krigene, Balkan-krigene, Libya, Ukraina, Syria og Ukraina.
Da Sovjetunionen gikk i oppløsning åpent det seg det største rommet for imperialistisk ekspansjon noensinne. De fleste krigene siden er etterdønninger av dette sammenbruddet – også krigen i Ukraina. Ikke minst den.
Siden da har USA innledet mange kriger:
- Gulfkrigen (1991)
- Kosovo/Serbia (1999)
- Afghanistan (2001–2021)
- Irak (2003)
- Libya (2011)
- Syria (fra 2011)
- Ukraina (fra 2014)
- Iran (2025–2026)
- Venezuela (2026)
Det er ikke urimelig å regne dette som omfordelingskriger fra USAs side for å erobre det «tomme rommet» som åpnet seg i 1991. I disse krigene er det drept millioner av mennesker og land er lagt i ruiner, alt for å sikre USAs verdensherredømme.
I nesten 30 år gikk dette stort sett i USAs og Vestens vei.
Det faktiske nederlaget overfor Iran i 2026 og det kommende nederlaget i Ukraina er vannskiller. Imperiet har møtt grensene for sin makt. Hva det betyr skal vi se på i den neste artikkelen.
oss 150 kroner!


