Hjem Internasjonalt

Toppmøtet mellom Kina, Russland og USA ikke et «fredstoppmøte», men en test USA ikke besto

0
Møtet i Shenzhen mellom Putin, Xi og Trump. Skjermdump.

De etablerte mediene vil selge deg en fortelling om tre stormakter som kommer sammen for å «styre» verden. Det er dekkhistorien. Virkeligheten er enklere og langt mer brutal: USA gikk inn i et rom landet ikke hadde bygget, på betingelser det ikke hadde fastsatt, sammen med to stormakter som Washington i årevis har forsøkt å sabotere forholdet mellom. Trumps tilstedeværelse var ikke en innrømmelse til multipolariteten. Det var en erkjennelse av at Washington ikke lenger har råd til å holde seg utenfor.

Av Aprajita Nafs Nefes.

Din støtte holder oss gående!

steigan.no er en av de svært få norske nettavisene med daglig publisering som drives 100 % av frivillige leserbidrag, uten pressestøtte, uten annonser og uten betalingsmur. Takk for at du gjør det mulig.

Støtt oss her

Her er hva de faktiske hendelsene viser, når vi fjerner den atlantiske innrammingen.

Trumps spill handlet aldri om «fred». Det var Kissingers gamle strategi, og den er død

Hele hensikten med Trumps tilnærming til Moskva, fra de tidligste dagene av hans politiske karriere til telefonsamtalene og utsendingene i 2026, har vært den gamle fantasien om triangulering: Å trekke Russland bort fra Kina, tilby Moskva en «bedre avtale» utenfor det kinesisk-russiske partnerskapet og etterlate Beijing isolert.

Dette er Nixon-strategien snudd på hodet. Det er drømmen til enhver amerikansk strateg som ikke klarer å akseptere at det unipolare øyeblikket er over.

Shenzhen gjorde slutt på den.

Se på hendelsesforløpet. Den 18. november møtte Xi Putin før det trilaterale toppmøtet. Den kinesiske redegjørelsen var ikke noen samling diplomatiske standardformuleringer.

Xi beskrev forholdet mellom Kina og Russland med uttrykket «风雨不动安如山» – «Like stødig som et fjell, uberørt av vind og regn» – og oppfordret til å «lede og fremme en multipolar verden og demokratiseringen av internasjonale forbindelser».

Dette er ikke språket til en underordnet partner som er i ferd med å bli lokket bort. Det er språket til to suverene stormakter som i vertskapets egen hovedstad bekrefter at samordningen mellom dem er strukturell, ikke transaksjonsbasert.

Trump ankom samme dag. Han ble personlig tatt imot av Xi på flyplassen, en protokollær æresbevisning, men ikke en innrømmelse av substansiell betydning.

De vesentlige spørsmålene var allerede avklart mellom Xi og Putin. Trump var ikke arkitekten bak det trilaterale toppmøtet. Han var den som kom sent til et rammeverk Beijing og Moskva allerede hadde bygget.

Hva Trump ønsket å oppnå på møtet – og hva han fikk

Trumps uttalte dagsorden, som han gjentok overfor journalister før toppmøtet, var å diskutere «avslutningen på konflikten mellom USA og Iran og atomnedrustning».

Legg merke til hvordan dette framstilles.

USA skapte Iran-krisen ved å trekke seg fra atomavtalen JCPOA og gjennomføre militære angrep mot anlegg under internasjonal kontroll.

Deretter krevde Washington at Kina og Russland skulle hjelpe til med å rydde opp i rotet på amerikanske premisser.

Dette er selve definisjonen på frekkhet: Først knuser du vasen, og deretter ber du naboene betale for limet.

Kinas standpunkt til Iran er offentlig kjent, og det er det stikk motsatte av hva Trump ønsket.

Kina la ned veto mot den amerikanskstøttede resolusjonen om sanksjoner mot Iran i FNs sikkerhetsråd.

Ambassadør Sun Lei uttalte rett ut at krisen «springer ut av USAs ensidige tilbaketrekning fra JCPOA, landets politikk med maksimalt press og dets to tilfeller av bruk av militærmakt».

Kina forsvarte Irans rett til fredelig utnyttelse av kjernekraft i henhold til ikkespredningsavtalen (NPT) og fordømte angrepene mot anlegg som er underlagt Det internasjonale atomenergibyråets (IAEA) kontroll.

Trump kom ikke til Shenzhen for å møte et Kina som var rede til å slutte seg til hans presskampanje.

Han kom inn i et rom der vertskapet allerede hadde lagt ned veto mot sanksjonene hans, lagt skylden for krisen på landet hans og bekreftet sitt partnerskap med den andre gjesten, Putin, i ordelag som var utformet for å bli sitert.

Det trilaterale toppmøtet var ikke et G3 – det var en erkjennelse av at G1 er over

Vestlige kommentatorer har allerede begynt å framstille Shenzhen som fødselen til et «G3», et slags triumvirat av tre stormakter som sammen skal styre verden.

Kinesiske analytikere har uttrykkelig avvist denne framstillingen, og de har rett i å gjøre det.

Det trilaterale toppmøtet opprettet ikke noe nytt styringsdirektorat.

Det formaliserte en virkelighet Washington har brukt tre tiår på å fornekte: Ingen globale spørsmål – enten det gjelder Ukraina, Iran, atomvåpen, regulering av kunstig intelligens eller forsyningskjeder – kan løses uten deltakelse fra Kina og Russland. Og ingen løsning som blir påtvunget dem, vil være holdbar.

Møtet var historisk, ikke fordi tre menn satt sammen, men fordi USA satte seg ved bordet med to stormakter landet har forsøkt å isolere, sanksjonere og underlegge seg.

Og det gjorde USA på deres hjemmebane, i en by som var en fiskerlandsby da det amerikanske århundret begynte.

Shenzhen er ikke et nøytralt møtested.

Byen er det fysiske beviset på maktforskyvningen: En kinesisk by som er blitt bygget opp til et teknologisk og industrielt kraftsentrum, mens Washington var opptatt med å erklære historiens slutt.

Det de etablerte mediene ikke vil fortelle deg

De vil ikke fortelle deg at Trump kom til Shenzhen på jakt etter en avtale om Iran og Ukraina fordi hans egen strategi har mislyktes.

De vil ikke fortelle deg at Kina la ned veto mot hans Iran-resolusjon, ga landet hans skylden for krigen og forsvarte Irans kjernefysiske rettigheter.

De vil ikke fortelle deg at Xi først møtte Putin, beskrev forholdet til ham som urokkelig som et fjell, og først deretter tok imot Trump på flyplassen.

De vil ikke fortelle deg at det trilaterale toppmøtet ikke var en innrømmelse fra Beijing og Moskva, men en erkjennelse fra Washington av at den gamle ensidige modellen ikke lenger fungerer.

Dekkfortellingen er at «tre stormakter styrer verden sammen».

Sannheten er enklere.

Verden styres ikke lenger fra Washington.

Shenzhen gjorde dette synlig.

Trumps tilstedeværelse var beviset, ikke unntaket.

YouTube player
Forrige artikkelUSA kan fryse Oljefondets midler
skribent
Skribent er en betegnelse vi bruker i databasen på alle som ikke er registrert der som forfattere. I de aller fleste tilfelle vil du finne forfatterens navn i artikkelen.