Skadelig ønsketenking om menneskenaturen 

– et evolusjonspsykologisk perspektiv

Vi er evolusjonært utvikla vesener. Også når det gjelder våre medfødte psykologiske tilbøyeligheter. Noen av disse er positive, men andre er problematiske.

Juni 2026

Evolusjonær seleksjon gjelder ikke bare nedenfor halsen. Det som foregår i hjernen, er også prega av seleksjon gjennom ti tusen generasjoner i flokker av jegere og sankere. Bevisene tårner seg opp, de konkrete plasseringene av følelser og atferdstrekk kartlegges nå mer og mer detaljert. Hvis det var slik at hjernen var en formbar svamp, hvor stor er sannsynligheten for at «innlæringen av en følelse» skulle havne på samme sted hos alle? Og, hvordan i all verden lærer man en følelse? Ved å bli fortalt om den?

–En stor del av vår tenkning og våre følelser er evolusjonært utvikla og medfødt. Først, noen prisverdige og velkjente egenskaper: empati, lojalitet, selvoppofrelse, omsorg for barn, nysgjerrighet, vennskapelighet og samarbeidsevne. Alt slikt bidro til å få etterkommere som igjen kunne få flere etterkommere, og dermed bringe gode gener videre.  

Men dessverre var en del problematiske mentale trekk som vi har innebygget i dag, også gunstige for å produsere etterkommere som overlevde og dermed bragte sine gener videre: fysisk styrke, aggressivitet, egoisme, narsissisme (vi ønsker å bli lagt merke til), posering, grådighet, klatringsstrategier (smisk med alfaer, baksnakk dine rivaler), intriger, flokkmentalitet, få rett for enhver pris, fiendtlighet til utgruppa, manipulering og juks. 

Vi har flere ansikter. Hvilket ansikt vi viser fram avhenger av hvem og hvor mange og hvem som ser din avgjørelse. Offentlig er det om å gjøre å framstå som «god». Når ingen ser deg er det mer vanskelig å gjøre «rett». Hva er det som er så vrient med å akseptere dette? Alle som er eldre enn 10 år veit det. Dette er felles, tverrkulturelle trekk, beskrevet i litteraturen til alle tider, og noe vi ser hele tida. Vi må gjenkjenne og motarbeide dette for å redusere effekten av denne dårlige psykologiske bagasjen, ikke bare snakke sjøltilfreds om det gode!

Det er mye ønsketenkning på dette feltet. Derfor trengs moderne innsikt i menneskets evolusjonært utvikla mentale tilbøyeligheter, og i særlig grad de av våre innebygde mentale tilbøyeligheter som er problematiske. Med innsikt i slikt kan man lettere hindre at de fører til havari av forsøk på å skape gode samfunn.

Dette er veldig vanskelig – ikke minst for ei moralistisk venstreside som ikke vil innse forskjellen på «bør» og «er».

Se denne omtalen av ei bok av Dag Hessen, som er biolog, og erkjenner at vi også psykologisk har en evolusjonært utvikla mental bagasje. Hessen er en «positiv ønsketenker». Men slikt trenger vi mindre av i dag. Vi trenger i stedet realisme angående menneskets negative evolusjonært utvikla psykologiske bagasje.

Ønsketenking om «det gode mennesket – uansett om våre gode sider også er innebygget og evolusjonært utvikla slik som Hessen beskriver – glir inn den romantiske tradisjonen om «den edle vilmann», og mange venstreside-folks skjønnmaling av «det sosialistiske mennesket», som kan bli «godt» fordi det endelig er frigjort fra kapitalismens negative sosialisering. Her er en omtale av enda en ønsketenkende bok i denne tradisjonen.

Se også denne, som er mer balansert.

Jeg reagerer altså på alle som skal vektlegge hvor medfødt «gode» vi er. Jeg mener man i større grad bør vektlegge menneskets betenkelige medfødte psykologiske bagasje. For å komme videre må man bli mye ærligere om menneskenaturen. Betrakt menneskesamfunnet som en hierarkisk pyramide av bavianer/sjimpanser. De sterkeste og mest ærgjerrige alfahannene og -hunnene er på toppen eller nær den.

Sjøl idealister utvikler seg til karrierister og maktmennesker når de får muligheten. Uansett politisk farge. En naturlov. Dette kan bare motvirkes ved at folk er opplært til å forstå slike mekanismer, detektere når de er virksomme – og si fra om det. Det er de ikke i dag.

Handle som politisk menneske på grunnlag av slik innsikt. Dropp sentimentaliteten. Dette er veien til å skape bedre samfunn.

Noen mener at sosialpsykologi ivaretar det behovet jeg skriver om her – evolusjonspsykologi er mindre vesentlig. Men evolusjonspsykologi er ikke det samme som sosialpsykologi. Sosialpsykologi handler om gruppedynamikk, evolusjonspsykologi handler om å forstå hvilke – og virkninga av – typiske medfødte mentale trekk individene har med seg, som er evolusjonært utvikla og dermed «innebygget».

Har du vært på styremøte i en stor organisasjon/bedrift? Eller på landsmøte i et parti? Det har jeg, en del ganger. Og der kan man observere alle slags manøvrer, intriger, pos(isjon)ering og innlegg som kan forstås ut fra relasjoner og dynamikk i et «sjimpanse-hierarki». Og som fører til skadelige utfall og beslutninger, til og med der hvor korrekt informasjon foreligger og er blitt framlagt i forsamlinga som skal fatte vedtak.  

De fleste kjenner vel igjen slikt som dette:  

• Hvilken vei blåser vinden? Ønsker jeg å kjempe for noe som er riktig men uansett vil tape? 
• Bør jeg støtte det gode innlegget fra han der som åpenbart er lite likt av alfahannene (-hunnene) og deres smiskere/medløpere? 
• Hva er mine egne framtidsutsikter hvis jeg tar kampen for det upopulære standpunktet? 
• Hvilke alfa-skikkelser bør jeg jobbe med for at de skal like meg, og hvordan?
• Hvilken flokk/undergruppe bør jeg søke tilhørighet til?
• Hvilke mote-ord bør jeg benytte? Hvordan bør jeg snakke?
• Hvordan bør jeg kle meg?
  
  

Ape-instinktene i full utfoldelse. Evolusjonært hard-wired i oss. Med svære negative samfunnskonsekvenser mange ganger, fordi disse tilbøyelighetene er sterkere blant mennesker som har oppnådd maktposisjoner – også i land som hevder de er på en sosialistisk kurs (eksempler på forfall og kollaps der, er tallrike). 

Mange peker av og til på de angivelig så fredelige dvergsjimpansene (bonoboene) for å tilbakevise at primatene (oss inkludert) har problematiske innebygde mentale tilbøyeligheter. «Bonobo-romantikk» er en vanlig skanse for sosialistiske og andre ønsketenkere. Motforestillinger og bokomtale her.  

For å oppsummere:  

Et godt demokrati benytter seg av sosial kontroll gjennom synlighet. Ved å åpent erkjenne våre medfødte problematiske trekk, kan vil tøyle dem. «Ja, jeg vet at jeg er like ille som de fleste, så la oss snakke åpent og ærlig om det». Nepotisme og korrupsjon holdes i sjakk.  

Bare ved også å vektlegge også de problematiske sidene ved menneskenaturen kan vi overvinne den negative virkningen av disse, og dermed gjøre andre og bedre samfunn mulige.

Evolusjonspsykologi bør inn i pensum på videregående – en del av vår allmenndannelse. Som en motvekt til ønsketenkende tekster om menneskenaturen, anbefaler jeg denne boka: Det biologiske mennesket – individer og samfunn i lys av evolusjon.