oss 150 kroner!
Fremtiden nærmer seg raskere enn de fleste forstår. I Shanghai er en myntstor hjernebrikke operert inn i en pasient med nedsatt håndfunksjon. Implantatet registrerer signaler fra hjernen og sender dem til en datamaskin, som igjen styrer en robothanske. For mennesker med lammelser og alvorlige ryggmargsskader kan dette være et medisinsk gjennombrudd som gir bevegelse, selvstendighet og verdighet tilbake.
Men bak den medisinske begeistringen åpnes samtidig en dør som menneskeheten kanskje ikke klarer å lukke igjen. For når teknologien først kan lese hjernens signaler, er det bare et spørsmål om tid før noen forsøker å påvirke signalene den andre veien. Da handler det ikke lenger bare om å hjelpe en hånd til å bevege seg. Da handler det om adgang til menneskets tanker, følelser, reaksjoner og frie vilje.
Tradisjonell propaganda har alltid vært avhengig av at mennesker ser, hører og til slutt tror på et budskap. Stater, militære organisasjoner, politiske miljøer og kommersielle selskaper har brukt aviser, radio, fjernsyn, reklame, sosiale medier og algoritmer for å forme virkelighetsbildet vårt. Gjennom gjentakelser, frykt, fiendebilder og følelsesmessig press forsøker man å styre hva befolkningen oppfatter som sant, farlig eller nødvendig. Men propaganda har en svakhet. Den virker ikke alltid. Mennesker kan slå av fjernsynet, avsløre løgnen, lese andre kilder og begynne å stille kritiske spørsmål. Når tilliten forsvinner, mister propagandaen mye av sin kraft.
Covid-19 viste hvor raskt hele verdens befolkning kunne påvirkes gjennom en kombinasjon av frykt, medisinsk autoritet, politiske vedtak, sosialt press og ensrettet kommunikasjon. Det betyr ikke at medisiner eller vaksiner i seg selv kunne styre menneskers tanker. Men pandemien viste at medisinske tiltak og sprøyter kunne bli sentrum i en omfattende kampanje som påvirket hvordan mennesker handlet, hvem de stolte på, hvem de fryktet og hvordan de behandlet hverandre.
På kort tid ble mennesker delt inn i ansvarlige og uansvarlige, vaksinerte og uvaksinerte, lojale og mistenkelige. Naboer, kolleger og familiemedlemmer begynte å overvåke hverandres oppførsel. Mange godtok begrensninger som tidligere ville ha blitt oppfattet som utenkelige. Arbeidsplasser, reisemuligheter og sosial deltakelse kunne knyttes til medisinsk status. Spørsmål og tvil ble ofte møtt med moralsk fordømmelse, mens kritiske røster kunne bli stemplet som farlige før argumentene deres var undersøkt.
Dette var ikke nødvendigvis resultatet av én hemmelig plan. Det var et bilde på hvor kraftig et samlet system av frykt, autoritet, sensur, sosial belønning og utestengelse kan virke. Når mennesker tror at livet deres eller andres liv står i fare, blir de mer villige til å adlyde. Når alle store institusjoner gjentar det samme budskapet, blir det vanskeligere å protestere. Når medisinske beslutninger gjøres til et mål på moral og samfunnsansvar, kan personlig samtykke gradvis bli erstattet av press.
Pandemien viste derfor at en hel verdensbefolkning kan styres uten at noen trenger å plante en ferdig tanke direkte i hjernen. Det holder ofte å kontrollere informasjonen, skape frykt, definere den ønskede handlingen og gjøre avvik sosialt eller økonomisk kostbart.
Det er nettopp denne erfaringen som gjør hjerne- og tanketeknologi så alvorlig. Når propaganda, krisekommunikasjon og sosialt press ikke lenger er tilstrekkelig, kan teknologien gi makten et enda sterkere verktøy. Når ordene ikke overbeviser, kan man forsøke å påvirke reaksjonene. Når mennesker ikke lenger reagerer sterkt nok på fryktbudskapet, kan frykt, uro eller lydighet i teorien forsterkes gjennom teknologi som kommuniserer direkte med nervesystemet.
Dagens hjerneimplantater kan ikke plante ferdige politiske meninger i hodet på mennesker. Det må sies klart. Men teknologi som både kan registrere og stimulere hjernens aktivitet, kan i framtiden påvirke smerte, humør, frykt, konsentrasjon, belønning og impulskontroll. Dermed kan det som begynner som behandling, utvikles til atferdsstyring.
Militæret vil naturligvis se muligheter. En soldat som kan styre droner eller våpensystemer med hjernen, reagerer raskere enn en soldat som bruker hendene. Et implantat som skjerper oppmerksomheten eller demper frykt, kan fremstilles som en nødvendig fordel på slagmarken. Men hva skjer dersom teknologien også reduserer tvil, medfølelse eller motvilje mot å drepe? Hva skjer når soldaten ikke lenger vet om motet er hans eget, eller om reaksjonene er justert av systemet han er koblet til?
Da har vi ikke bare utviklet et nytt hjelpemiddel. Da kan vi ha skapt et menneskelig våpensystem hvor samvittighet og fri vilje er satt under teknisk administrasjon.
Også i det sivile samfunnet kan presset bli enormt. Arbeidsgivere kan ønske ansatte som holder konsentrasjonen lenger. Skoler kan ønske elever som lærer raskere. Forsikringsselskaper kan kreve tilgang til data om stress og mental belastning. Myndigheter kan hevde at teknologien gir tryggere, friskere og mer produktive borgere. Alt vil først bli presentert som frivillig. Deretter som anbefalt. Til slutt kan det bli forventet.
Covid-19 viste hvor raskt frivillighet kan bli omgitt av sosialt, økonomisk og moralsk press. Den erfaringen må ikke glemmes når neste medisinske og teknologiske revolusjon presenteres som trygg, nødvendig og uunngåelig.
Den alvorligste faren oppstår når menneskets indre liv blir gjort om til data. Tankemønstre, fryktreaksjoner, oppmerksomhet og følelsesmessige svingninger kan bli informasjon som lagres, analyseres og brukes. Propagandaen trenger da ikke lenger være generell. Den kan tilpasses den enkeltes biologiske reaksjoner og treffe akkurat når mennesket er mest redd, slitent eller sårbart.
Det er her fremtidens makt ligger. Ikke bare i å kontrollere informasjonen mennesker mottar, men i å kontrollere hvordan de reagerer på den.
Når propagandaen ikke lenger virker, kan neste skritt bli å forandre mennesket som nekter å tro.
