oss 150 kroner!
Etter hvert som verden har gått fra unipolaritet til multipolaritet, må også sikkerhetsarkitekturen endres for å sikre freden. Fra Europa til Midtøsten og Øst-Asia er de eksisterende sikkerhetsarkitekturene i ferd med å bryte sammen, og det trengs nye ordninger for å forhindre stormaktskriger som kan utslette menneskeheten. Problemet er at nye sikkerhetsarkitekturer historisk sett først har blitt etablert etter store kriger som har knust den tidligere status quo.
12. november 2026
Krig som katalysator for endring
Etter Napoleonskrigene ble den europeiske konsert etablert, og den organiserte forholdet mellom statene fra 1815 til 1914. Etter første verdenskrig ble det utviklet en ny sikkerhetsarkitektur med Folkeforbundet, men denne brøt sammen i 1939 da andre verdenskrig brøt ut. Etter andre verdenskrig ble De forente nasjoner opprettet for å regulere forholdet mellom statene og utvikle en felles folkerett. Under hele den kalde krigen hadde vi imidlertid et todelt system. Det internasjonale systemet var organisert under FN, mens den bipolare internasjonale maktfordelingen organiserte konkurrerende alliansesystemer under NATO og Warszawapakten.
Din støtte holder oss gående!
steigan.no er en av de svært få norske nettavisene med daglig publisering som drives 100 % av frivillige leserbidrag, uten pressestøtte, uten annonser og uten betalingsmur. Takk for at du gjør det mulig.
Støtt oss herDa den kalde krigen tok slutt, fortsatte det todelte systemet å eksistere. Vesten undertegnet i første omgang avtaler om en ny, inkluderende felleseuropeisk sikkerhetsarkitektur, basert på udelelig sikkerhet og uten nye skillelinjer. Dette kom til uttrykk i Paris-charteret for et nytt Europa fra 1990 og opprettelsen av Organisasjonen for sikkerhet og samarbeid i Europa (OSSE) i 1995 – begge med grunnlag i Helsingforsavtalen fra 1975.
Disse avtalene ble imidlertid uthult gjennom utvidelsen av NATO som et redskap for hegemonisk fred, noe som skapte et nytt Europa uten Russland, Europas største land. Den nye oppdelingen av Europa og undergravingen av prinsippet om udelelig sikkerhet har stått sentralt i konflikten mellom NATO og Russland de siste tre tiårene, og dette var den utløsende årsaken til krigen i Ukraina.
Nye sikkerhetsarkitekturer blir historisk sett født gjennom krig, når den tidligere status quo forsvinner og det oppstår en erkjennelse av behovet for å etablere et system som kan forhindre krig og bygge fred. Institusjoner er vanligvis effektive og problemløsende i sine tidlige faser, fordi målene deres er klare. I senere faser går de inn i en forfallsprosess og blir institusjonaliserte, oppslukt av byråkrati og institusjonell selvoppholdelse, samtidig som de motsetter seg tilpasning til nye realiteter.
NATOs omforming er et interessant eksempel på et forsøk på institusjonell tilpasning og selvoppholdelse. Det foregikk åpne debatter om å finne et nytt formål for militærblokken etter at den hadde mistet sin sovjetiske motstander. Slagordet som ble brukt for å omfavne internasjonalisme og ekspansjonisme, var «out of area or out of business» – operasjoner utenfor eget område, eller nedleggelse.
Europa søker en rolle i den multipolare verden
Alle de viktigste aktørene er i ferd med å finne nye roller i den multipolare verden. Kina og Russland går i spissen for å etablere en ny geoøkonomisk arkitektur og politiske institusjoner som BRICS og Shanghai-organisasjonen for samarbeid (SCO), for å legge til rette for at framvoksende makter skal få en større rolle i den multipolare verden.
USA forsøker å bevare eller gjenopprette sin tidligere hegemoniske posisjon, men tilpasser seg motvillig de nye realitetene ved å flytte oppmerksomheten mot den vestlige halvkule og Øst-Asia.
Europeerne er de som er mest motvillige til å tilpasse seg de nye realitetene. Deres tidligere rolle som USAs viktigste partner i et internasjonalt system preget av kollektivt hegemoni sikret Europas enhet og relevans. Det finnes også få alternativer når det gjelder hva Europa kan utvikle seg til, ettersom USA har gitt Europa en økonomisk modell, en sikkerhetsmodell og en politisk modell. USA har dessuten fungert som den fredsskapende makten som har sikret enheten på kontinentet gjennom de siste tiårene.
Europeerne kan stille seg fullt og helt bak USA og dermed risikere å havne i et vasallforhold. Manglende diversifisering av forbindelsene vil imidlertid bare svekke Europa ytterligere, samtidig som et USA på retrett vil betrakte Europa som stadig mindre relevant i den nye verden.
Alternativt må Europa tilpasse seg en ny internasjonal maktfordeling og finne enhet gjennom en geoøkonomisk logikk basert på kollektiv forhandlingsmakt og arbeidet for felles teknologisk suverenitet. Et geoøkonomisk Europa må imidlertid tilpasse seg realitetene og søke forbindelser med de andre maktsentrene – og det inkluderer Russland.
Dette kommer ikke til å skje.
Institusjonene fra den tidligere status quo, som NATO, eksisterer fortsatt, og det holder håpet om en tilbakevending til den unipolare verdensordenen i live.
Den 6. november 2026 uttrykte EUs utenrikspolitiske sjef, Kaja Kallas, dette synet eksplisitt da hun avviste Russlands oppfordring om å reformere den europeiske sikkerhetsarkitekturen:
«Vi har allerede en europeisk sikkerhetsarkitektur på plass. NATO og EU har begge sine respektive roller. Vi må sørge for at Ukraina blir integrert i denne arkitekturen».
Tysklands utenriksminister Johann Wadephul argumenterte på tilsvarende måte:
«Europa trenger ikke en ny sikkerhetsarkitektur, slik Russland vil ha oss til å tro, men ganske enkelt en gjenopprettelse av den eksisterende sikkerhetsarkitekturen».
Den omfattende krigen i Europa, som raskt kan utvikle seg til en atomkrig, så ikke ut til å påvirke deres vurdering av stabiliteten i den tidligere status quo.
Krigen kommer
Som historien har vist, fortsetter tidligere sikkerhetsarkitekturer å eksistere lenge etter at de har utspilt sin rolle og forfallet har satt inn.
I en handling preget av desperasjon og selvbedrag griper europeerne til absurde fortellinger om at de står overfor en ny Hitler, for å gi et nytt formål til en foreldet og forfallen sikkerhetsarkitektur som ikke lenger gir sikkerhet.
Fordi europeerne ikke er villige til å akseptere de nye realitetene og diskutere en ny europeisk sikkerhetsarkitektur, vil de velge krig når deres ukrainske stedfortrederhær bryter sammen på slagmarken.
Enhver vei til fred som innebærer å anerkjenne Russlands sikkerhetsbekymringer, er blitt avvist fordi det ville undergrave den tidligere hegemoniske sikkerhetsarkitekturen.
Som tidligere i historien vil en ny sikkerhetsarkitektur bli bygget etter den kommende krigen mellom Europa og Russland – dersom vi overlever den.
Denne artikkelen ble publisert på bloggen til Glenn Diesen.
