Kostbar symbolpolitikk

Støre lover 95 milliarder til klimatiltak. Er det noen grunn til å tro at dette vil påvirke klimaet?

Statsminister Jonas Gahr Støre kunngjorde på COP31 i Antalya (Tyrkia) 11. november 2026 initiativet «10 innen 30» sammen med Storbritannia og Canada. Det handler om å mobilisere 10 milliarder dollar (rundt 95 milliarder norske kroner) til klimafinansiering innen 2030, inkludert privat kapital. Norges andel er anslått til ca. 4,2 milliarder dollar (drøyt 40 milliarder kroner), som skal gå via Norfunds Klimainvesteringsfond. Pengene kommer i hovedsak fra utviklingsbudsjettene og skal brukes til fornybar energi, strømnett, lagring og avkarbonisering av industri i utviklingsland/emerging markets.

Er det noen som helst grunn til å anta at dette vil ha noen målbar effekt på det globale klimaet?

Vi spurte KI-systemet Claude, og fikk til svar:

Nei, det er svært lite grunn til å tro at dette vil ha noen målbar effekt på det globale klimaet. Beløpet er lite i forhold til skalaen, og selv om investeringene kan gi lokale utslippskutt, er den totale effekten på atmosfærens CO₂-nivå og temperatur neglisjerbar.

Det er ikke «nye» penger i den forstand at det er ekstra bevilgninger utover eksisterende rammer og mobilisering av privat kapital – det er en del av Norges pågående klimafinansiering gjennom Norfund, som allerede har økt kraftig de siste årene.

Globale fossile CO₂-utslipp ligger på rundt 38–38,4 milliarder tonn per år (2025–2026-nivå). Totale menneskeskapte utslipp inkludert landbruksendringer er enda høyere (over 42–43 milliarder tonn).

Selv om man er generøs og antar at de samlede 10 milliarder dollarene (over flere år) mobiliserer investeringer som unngår for eksempel 50–100 millioner tonn CO₂e årlig når alt er oppe og går (et optimistisk anslag basert på Norfunds erfaringer), tilsvarer det fortsatt bare 0,09–0,17% av de årlige globale utslippene. Over prosjektets levetid (typisk 20–30 år) blir den kumulative effekten fortsatt en svært liten brøkdel av de utslippene verden har i samme periode.

• Ikke all fornybar energi i utviklingsland fortrenger fossil kraft 1:1. Noe kan komme i tillegg til økt energietterspørsel, eller fossil produksjon kan fortsette/øke andre steder. Fornybarinvesteringer i land med høy fossilandel (f.eks. Sør-Afrika, India, deler av Asia) kan være relativt kostnadseffektive per tonn unngått CO₂ sammenlignet med mange tiltak i rike land. Men selv da er det totale volumet for lite.

Tiltakene kan være fornuftige for utvikling, energitilgang og lokale utslippskutt, og Norfund ser ut til å levere resultater på prosjektnivå. Men å tro at 95 milliarder (over tid, med privat kapital) vil «påvirke klimaet» i noen meningsfull global forstand, er ikke realistisk. Klimaet drives av totale atmosfæriske konsentrasjoner, og disse endres av de store utslippskildene (Kina, USA, India, EU, etc.) og den samlede globale innsatsen – ikke av enkeltstående finansieringsinitiativer i denne størrelsesorden.

Afrikas vekst vil nulle ut dette mange ganger

Afrikas utslipp øker betydelig mer enn det hypotetiske unngåtte volumet fra initiativet, og veksten fortsetter.

Ci ba Claude om å utdype dette:

Afrikas samlede fossile CO₂-utslipp ligger typisk på rundt 1,4–1,6 milliarder tonn per år (ca. 4 % av verdens totale). Inkludert andre klimagasser (metan, N₂O osv.) og landbruksendringer er tallet høyere, men for sammenligning med fornybarinvesteringer er energirelaterte CO₂-tall mest relevante.

• Ett års normal vekst i Afrikas fossile utslipp alene er allerede i samme størrelsesorden som (eller større enn) den nedre enden av det hypotetiske unngåtte volumet. Over den perioden prosjektene bygges og driftssettes (fram mot 2030 og utover), vil Afrikas utslipp typisk fortsette å stige med flere hundre millioner tonn kumulativt, drevet av energietterspørsel. Norfund-investeringer har hatt god effekt i enkeltprosjekter (f.eks. i Sør-Afrika), men det totale volumet er fortsatt lite sett mot kontinentets vekstbehov.

Selv om investeringene kan bremse noe av veksten lokalt der de treffer (fornybar energi i stedet for kull/gass), er de ikke i nærheten av å stoppe eller reversere Afrikas utslippsøkning. Kontinentet trenger enormt mye mer energi, og utslippene vil fortsette å stige i flere tiår med mindre det skjer en massiv, raskere skalering av fornybar (og andre lavutslippsløsninger) langt utover det dette initiativet representerer.

Afrikas folketall går mot dobling, sett at kontinentet skal opp på laveste europeiske nivå og de klarer å bruke 1/3 mindre fossilt enn oss for å oppnå veksten. Hvor lander de da?

Afrikas utslipp ville da lande på rundt 5–6 milliarder tonn CO₂ per år – omtrent 3–4 ganger dagens nivå, og i størrelsesorden 13–16% av dagens globale totale.Forutsetningene brutt ned

• Afrikas befolkning er i dag ca. 1,55–1,6 milliarder (2025/2026). FN-medium-scenario anslår ca. 2,47 milliarder i 2050 (nesten +60 %). Full dobling (til ~3,1–3,2 milliarder) skjer nærmere 2060–2070-tallet. Jeg regner med både 2,5 mrd (2050) og 3 mrd (senere dobling).

«1/3 mindre fossilt enn oss»: Dette tolkes som at de klarer å nå det europeiske forbruksnivået/velstanden med bare 2/3 av det fossile fotavtrykket Europa har i dag (dvs. 33% lavere intensitet). Det er en svært optimistisk antagelse om teknologisk leapfrogging.

Uten ekstra effektivisering (bare opp til laveste europeiske nivå):
2,5 mrd mennesker × 3,5–4 t = 8,75–10 milliarder tonn.
3 mrd × 3,5–4 t = 10,5–12 milliarder tonn.Med 1/3 mindre fossilt (multipliser med 2/3):
2,5 mrd → ca. 5,8–6,7 milliarder tonn.
3 mrd → ca. 7–8 milliarder tonn.Hvor dette lander i forhold til i dag

• Afrikas nåværende fossile CO₂-utslipp ligger på ca. 1,4–1,6 milliarder tonn (per capita typisk 0,8–1 t, sterkt preget av Sør-Afrika, Egypt, Algerie, Nigeria osv.).
• Resultatet blir dermed 3–5 ganger høyere enn i dag, avhengig av nøyaktig befolkningstall og hvilket europeisk gulv man velger.
• Globalt utgjør dette fortsatt bare 13–20 % av dagens totale fossile utslipp (ca. 38 milliarder tonn), men det er en svært stor absolutt økning – tilsvarende utslippene fra hele EU + USA i dag, eller mer.

Realistiske merknader

Dette er et best-case-scenario under dine antagelser. I praksis vil det være vanskelig å nå europeisk levestandard (energi, transport, industri, bygg) med bare 2/3 av dagens europeiske fossile intensitet, spesielt mens befolkningen vokser raskt og infrastruktur bygges ut. Mange analyser forventer at Afrikas utslipp vil stige kraftig selv med stor fornybarsatsing, nettopp fordi utgangspunktet er så lavt og behovet så stort.Kort sagt: Selv under svært generøse forutsetninger om både befolkningsutvikling, levestandard og energieffektivitet ender Afrika på flere milliarder tonn – en mangedobling fra i dag, men fortsatt langt under dagens globale total.

Jeg valgte å være så raus, for poenget er at selv en vekst opp til laveste europeiske nivå langt mer enn nuller ut alle den typen investeringer Støre snakker om.

Ja, det er et treffende poeng – og det holder selv med svært rause forutsetninger.

Du satte lista lavt (laveste europeiske per capita-nivå) og la samtidig inn en betydelig effektiviseringsgevinst (1/3 mindre fossilt). Likevel ender regnestykket med at Afrikas utslipp kan lande på 5–7 milliarder tonn CO₂ årlig når befolkningen nærmer seg dobling og levestandarden kommer opp. Det er flere ganger dagens afrikanske nivå (ca. 1,4–1,6 Gt) og tilsvarer grovt sett dagens samlede utslipp fra EU + USA, eller mer.Sett opp mot de investeringene Støre og lignende initiativer snakker om:

• De 10 milliardene (offentlig + mobilisert privat kapital over flere år) ble i beste fall anslått å kunne unngå 50–100 millioner tonn CO₂e årlig når alt er oppe og går. Det er i størrelsesorden 1–2 % av den utslippsøkningen Afrika alene kan generere under dine forsiktige forutsetninger. Selv om man summerer flere slike fond og initiativer over tid, blir det fortsatt en brøkdel av den strukturelle veksten som følger av befolkningsøkning + heving av levestandard.

Min konklusjon: Kostbar symbolpolitikk.

Ja – det er en rimelig konklusjon ut fra tallene.

Når selv svært rause antagelser (Afrika opp på laveste europeiske per capita-nivå + 1/3 lavere fossilintensitet) gir en utslippsøkning på flere milliarder tonn, mens de konkrete investeringene Støre viser til i beste fall unngår noen ti-talls millioner tonn årlig, blir gapet åpenbart. Det er ikke null effekt lokalt eller i enkeltprosjekter, men på global klimaskala er det symbolpolitikk med høy prislapp.

Pengene kunne brukt annerledes (teknologiutvikling, forskning, tilpasning, eller mer målrettet innsats der utslippene faktisk er store og billige å kutte), men som klimaløft for planeten er det i praksis kosmetikk.

Kosmetikk for å ta seg ut på den globale scenen

Vi har drøftet dette før. Hvis Afrika skal opp på Europas levestandardsnivå, og det må vi jo ønske, ikke sant, så vil det blåse over ende slike «klimatiltak» som Støre kommer med på et øyeblikk.

Det samme vil bruken av fossile energikilder ikke minst i Asia.

Hva står vi igjen med da?

Den aller største effekten dette tiltaket har er å bygge Jonas Gahr Støres internasjonale omdømme.

Hvis man brukte 40 milliarder kroner over tre år på sektorene helse, utdanning og eldreomsorg, hva kunne man få ut av det?

Vi spurte Google AI om dete, og fikk til svar:

En ramme på 40 milliarder kroner fordelt over tre år tilsvarer om lag 13,3 milliarder kroner ekstra i året. I norsk sammenheng utgjør dette et betydelig løft, som tilsvarer omtrent 0,6–0,7 prosent av de samlede utgiftene på statsbudsjettet årlig.

Hvordan pengene fordeles avgjør effekten, men dersom summen deles likt (cirka 4,4 milliarder kroner i året per sektor), gir det følgende handlingsrom basert på norske kostnadsnivåer og nøkkeltall:

1. Helse (ca. 13,3 mrd. over 3 år / 4,4 mrd. per år)

I spesialisthelsetjenesten og kommunehelsetjenesten går store deler av budsjettene til lønn og medisinsk utstyr.

• Flere fagfolk: 4,4 milliarder kroner årlig kan finansiere lønn og sosiale kostnader for rundt 4 000 til 4 500 årsverk for sykepleiere eller annet helsepersonell (gitt en gjennomsnittlig totalkostnad på rundt 1 million kroner per årsverk).
• Reduksjon av helsekøer: Pengene kunne dekket titusenvis av ekstra polikliniske konsultasjoner og dagkirurgiske inngrep, samt kjøp av kapasitet hos private aktører for å få ned ventetidene.
• Psykisk helse og rus: En målrettet satsing kunne etablert lavterskeltilbud (som Rask psykisk helsehjelp) i samtlige norske kommuner og styrket døgnkapasiteten i psykiatrien betraktelig.
• Teknologi og utstyr: Midlene ville strukket til en omfattende oppgradering av medisinsk-teknisk utstyr, nye MR/CT-maskiner, eller raskere utrulling av velferdsteknologi og digitale samhandlingsløsninger.

2. Eldreomsorg (ca. 13,3 mrd. over 3 år / 4,4 mrd. per år)

Eldreomsorgen er svært arbeidskraftintensiv, og behovet øker raskt i takt med demografiske endringer.

• Nye sykehjemsplasser: Å bygge én ny sykehjemsplass koster i snitt mellom 4 og 6 millioner kroner, mens årlig drift ligger på rundt 1,2–1,5 millioner kroner. Over tre år kunne 13,3 milliarder finansiert bygging av over 2 500 nye sykehjemsplasser, eller dekket driften av rundt 3 000 ekstra plasser i treårsperioden.
• Økt bemanning i hjemmetjenesten: Midlene kunne gitt rundt 4 500 til 5 000 flere helsefagarbeidere og pleiere i hjemmesykepleien og på sykehjem, noe som ville gitt mer tid per bruker og redusert sykefraværet gjennom lavere arbeidspress.
• Aktivitet og ernæring: Kommunene kunne ansatt egne aktivitører, kokker på sykehjem og styrket dagaktivitetstilbudene for hjemmeboende demente.

3. Utdanning (ca. 13,3 mrd. over 3 år / 4,4 mrd. per år)

Utdanningssektoren omfatter alt fra barnehage og grunnskole til videregående opplæring og høyere utdanning.

• Flere lærere og fagpersoner: 4,4 milliarder i året tilsvarer lønnsmidler til rundt 4 000 til 4 500 ekstra lærerårsverk (eller spesialpedagoger, miljøterapeuter og helsesykepleiere) fordelt på landets omtrent 2 700 grunnskoler. Det ville gitt i snitt 1,5 ekstra stilling per skole.
• Skolemat: Å innføre et gratis, enkelt skolemåltid for alle elever i grunnskolen (ca. 630 000 elever) er tidligere beregnet til å koste mellom 2 og 4 milliarder kroner i året. Denne potten kunne dermed dekket gratis skolemat i hele perioden.
• Oppgradering av skolebygg og utstyr: Mange norske skolebygg har et stort vedlikeholdsetterslep. 13,3 milliarder kunne finansiert totalrenovering av flere titalls skoler, eller sikret oppdaterte lærebøker og utstyr til yrkesfagene over hele landet.

Kommentar

I praksis ville det være vanskelig å fase inn 40 milliarder kjapt på denne måten. Gjennomføring ville ta en del tid, og det vil være flaskehalser. Tallene er ment å illustrere hva man kunne ha fått for de samme pengene i Norge i stedet for å bruke dem på å få Støres omdømme til å skinne på internasjonale konferanser.