Europeisk integrasjon er en av hovedårsakene til at demokratiet svekkes i Europa

Thomas Fazi i intervju med Die Weltwoche: «Vi trenger alle fred, utvikling og økonomisk suverenitet – og det er verken venstre- eller høyrepolitikk.»

12. november 2026

Dette er en redigert utskrift av mitt nylige intervju med Roger Köppel, sjefredaktør og utgiver av det sveitsiske ukemagasinet Die Weltwoche. Intervjuet ble publisert i dag. Hele videointervjuet finnes også på engelsk.

Thomas Fazi kommer fra venstresiden og beskriver fortsatt seg selv som sosialist – noe som er uvanlig blant EU-kritikere, ettersom motstanden mot EU i dag hovedsakelig kommer fra høyresiden. Siden han utga sin første bok om eurokrisen i 2014, har han betraktet europeisk integrasjon som et prosjekt som helt fra begynnelsen har vært elitistisk og demokratifiendtlig. I sin nye bok, Die Brüsseler Tyrannei oder Der diskrete Staatsstreich (Brussel-tyranniet eller det diskrete statskuppet), utgitt på Westend Verlag, trekker han denne tesen til sin ytterste konsekvens.

EU var et udemokratisk prosjekt fra starten

Weltwoche: Herr Fazi, kan du kort presentere deg selv? Hvem er du, og hva er du mest opptatt av?

Fazi: Jeg er forfatter og journalist og har lenge skrevet om økonomiske spørsmål, men først og fremst om europeisk integrasjon. Min første bok, en kritikk av EUs håndtering av eurokrisen, kom ut i 2014.

Jeg er litt av et unntak, ettersom jeg kommer fra den sosialistiske venstresiden og fortsatt betrakter meg som sosialist, mens EU-skepsisen i dag nesten utelukkende kommer fra høyresiden. Tidligere var det imidlertid venstresiden som sto i fremste rekke i kampen for suverenitet og mot EU.

Mitt standpunkt har ikke endret seg: Europeisk integrasjon er en av hovedårsakene til at demokratiet svekkes i Europa.

Weltwoche: Du hevder at EU ikke bare har kommet på avveie, men at det var et udemokratisk prosjekt helt fra starten.

Fazi: Nettopp. I boka argumenterer jeg for at dette ikke var et opprinnelig velment prosjekt som senere sporet av. Det var et elitistisk, oligarkisk prosjekt fra begynnelsen av. Forskjellen er bare at dette nå blir umulig å overse.

Særlig landene som bruker euroen, har ikke lenger noen reell suverenitet. De viktigste økonomiske beslutningene tas i Brussel og Frankfurt.

For meg er suverenitet en forutsetning for demokrati.

Allerede under eurokrisen så vi hvordan disse institusjonene påtvang statene Brussel-systemets nyliberale politikk, ofte mot innbyggernes, velgernes og til og med regjeringenes vilje.

Weltwoche: Og i dag?

Fazi: I dag har det utviklet seg til noe enda mer skremmende: et kontinentalt imperium som knapt har noe historisk sidestykke, og som styrer livene til 450 millioner mennesker uten å kunne utfordres demokratisk.

EU driver omfattende propagandaoperasjoner, kanaliserer penger til frivillige organisasjoner, medier og universiteter, sensurerer gjennom virkemidler som forordningen om digitale tjenester (Digital Services Act, DSA) og griper nå direkte inn i nasjonale valg.

I Romania ble et helt valg annullert i 2024.

Og som kronen på verket leder EU an i en vanvittig opptrapping mot krig med Russland.

Langt fra å være et fredsprosjekt har EU vist seg å være et krigsprosjekt.

EU har blitt en eksistensiell trussel mot Europa.

Ungdomsopprøret mot et system som har sviktet

Weltwoche: La oss snakke om uroen vi nå ser i mange europeiske byer, blant annet i Frankrike, Tyskland og Portugal. Hva har dette med temaet ditt å gjøre?

Fazi: Alt.

Folk konsentrerer seg om volden, men den oppsto i forbindelse med i hovedsak fredelige massedemonstrasjoner, drevet fram av titusener av studenter. Ikke bare i Frankrike, men også i Italia, Spania, Portugal, Belgia, Hellas og Tyskland.

Det er en form for generasjonsopprør.

Disse ungdommene demonstrerer mot et system som har sviktet dem.

Samfunnskontrakten foreldrene deres levde med – arbeid hardt, så får du en trygg jobb, en bolig og mulighet til å stifte familie – har brutt sammen.

De unge har båret hovedbyrden av den nyliberale politikken som i stor grad er blitt påtvunget landene fra Brussel.

Weltwoche: På hvilken måte?

Fazi: Sentralbankenes politikk med billige penger, blant annet fra Den europeiske sentralbanken (ESB), drev opp prisene på finansielle eiendeler og boliger og stengte unge mennesker ute fra boligmarkedet.

Arbeidslivet ble gjort mer fleksibelt, men samtidig mer utrygt.

Innstrammingspolitikken uthulte skolene, universitetene og helsevesenet.

Og nå får ungdommene høre at det skal bli enda mindre penger til utdanning og sykehus, fordi vi må betale for våpen.

Det finnes aldri penger til det folk faktisk trenger, men det finnes alltid penger til krig.

Man trenger ikke en mastergrad i økonomi for å forstå at man blir ført bak lyset.

Innvandring og konkurrerende opprør

Weltwoche: Samtidig ser vi vold i forstedene, særlig i Frankrike, der også andre generasjons innvandrere er involvert.

Fazi: Det er et faktum, og det er ingen grunn til å benekte det.

Man kan erkjenne to ting samtidig: at masseinnvandringen har skapt segregerte parallellsamfunn – en sosial tidsinnstilt bombe – og at ungdommene som demonstrerer, har berettigede klager.

Men forestillingen om at disse menneskene, som tilhører andre eller tredje generasjon og er født her, ganske enkelt kan sendes tilbake gjennom såkalt remigrasjon, er en fantasi.

Og selv om det hadde vært mulig, ville det ikke løst de strukturelle problemene Europas ungdom står overfor.

Weltwoche: Men den samme unge generasjonen gjør også opprør fra høyresiden, ved å stemme på partier som AfD og Rassemblement National. Er vi vitne til en slags fransk revolusjon?

Fazi: Det er noe i den sammenligningen.

En like stor del av denne generasjonen utfordrer det etablerte systemet fra en helt annen politisk retning, ved å stemme på AfD eller Le Pen.

Det interessante er at disse to leirene, som betrakter hverandre som dødsfiender, i mange tilfeller retter sinnet mot det samme etablissementet og den samme politikken.

Den store uenigheten gjelder innvandring.

Interessant nok er konservative ungdommer ofte mer bevisste på hvordan EU faktisk fungerer. Venstresiden har for lengst gjort det pro-europeiske evangeliet til sitt eget.

Et regime som mister sin legitimitet

Weltwoche: Etter AfDs framgang i Sachsen-Anhalt sa Friedrich Merz at han var «sjokkert».

Fazi: De historiske parallellene skriver nesten seg selv.

Da NATO nylig ble tildelt Den westfalske fredsprisen, sto Merz og NATOs generalsekretær Mark Rutte smilende på balkongen, mens folk demonstrerte og buet mot dem nedenfor.

Å gi en fredspris til verdens mest aggressive krigsorganisasjon er dypt orwellsk. Ordene betyr det motsatte av det de sier.

Hele scenen minnet om Ceaușescus siste dager.

Weltwoche: Du mener altså at EU befinner seg i krise?

Fazi: I en dyp krise.

EU klarer ikke lenger å levere den materielle tryggheten som holdt folk tilfredse på 1990-tallet. Samtidig smuldrer det ideologiske hegemoniet opp.

Ikke fordi de ikke forsøker. Ensrettingen i de etablerte mediene er uten sidestykke.

Men propaganda virker bare så lenge den er subtil. Når den blir for åpenbar, slutter den å fungere.

Derfor tyr regimet nå til stadig mer undertrykkende virkemidler.

Det annullerer hele valg. Le Pen må i praksis drive valgkamp fra husarrest, og i Tyskland diskuteres det åpent å forby AfD.

Men ethvert regime som kaster den demokratiske masken og viser sitt autoritære ansikt, er allerede i ferd med å tape.

Det fremskynder bare tapet av legitimitet.

Krig som middel til å bevare makten

Weltwoche: Hvor truende er dette Brussel-tyranniet? Er det et tyranni preget av svakhet og inkompetanse, eller er det en reell fare for at krigen blir brukt som et middel til å tilrive seg makt?

Fazi: Det ville ikke være første gang europeiske eliter fører krig for å slippe å konfrontere sosiale og økonomiske spenninger på hjemmebane.

Krig kanaliserer samfunnets energi utover, mot en ytre fiende.

Det forbløffende med denne generasjonen ledere er hvor åpent de sier dette.

Russland er påskuddet.

Trusselen er i stor grad konstruert. Det finnes ingen beviser for, og ingen grunn til å tro, at Russland ønsker å angripe Europa. Selv NATO-tjenestemenn innrømmer nå dette.

Russland er den siste store fortellingen de har igjen for å rettferdiggjøre alle disse autoritære tiltakene.

Derfor får de nærmest panikk ved tanken på at krigen kan ta slutt.

Weltwoche: Men er det ikke en fare for at denne fortellingen blir til virkelighet? At man provoserer bjørnen helt til den slår tilbake?

Fazi: Det er den virkelige faren.

Selv om beregningen deres bare er at Russland kan provoseres i det uendelige uten at konflikten eskalerer, er det ekstremt farlig.

NATO legger systematisk til rette for alvorlige angrep dypt inne på russisk territorium, mot russisk infrastruktur.

Det er vi som nå fører krig mot Russland.

Hittil har Russland avstått fra å gjengjelde på samme måte. Men hva bygger vissheten om at de aldri vil gjøre det, på?

Man kan også forestille seg et enda mer urovekkende scenario: at europeiske eliter faktisk arbeider for en åpen krig, drevet av en slags kollektiv dødsdrift.

Heller ødelegge alt enn å miste makten.

Faren for en storkrig mellom NATO og Russland

Weltwoche: Ukrainas president Volodymyr Zelenskyj kom til makten med løfte om å skape fred med Russland. Frykter du en tredje verdenskrig i Europa i løpet av de neste seks til tolv månedene?

Fazi: Her må vi skille mellom ulike forhold.

Trump kan være oppriktig i sitt ønske om en fredsavtale.

Men det finnes mektige krefter innenfor USAs sikkerhetsapparat som fortsatt ønsker krigen. De ukrainske angrepene på russiske oljeraffinerier muliggjøres også gjennom amerikansk etterretning, satellitter og CIA.

Det foregår altså en konflikt innad i den amerikanske staten.

Europeiske ledere samarbeider sannsynligvis med det transatlantiske krigsetablissementet i USA.

Hvis det virkelig skulle komme til en åpen krig mellom NATO og Russland, ville det ikke bli en utmattelseskrig slik vi ser i Ukraina.

Det ville bety hypersoniske missiler mot europeiske byer.

Konsekvensene ville være utenkelige.

Hvis det er dette de spiller på, har de mistet forstanden.

Sveits bør holde avstand til EU

Weltwoche: La oss vende oss mot Sveits. Vi skal snart stemme over de institusjonelle avtalene med EU. Hva er ditt råd?

Fazi: For Sveits ville det være fullstendig galskap å fordype integrasjonen med EU på dette tidspunktet.

Det ville heller ikke vært fornuftig for tretti eller førti år siden.

Men å overføre enda mer makt til EU i dag, med den autoritære og krigerske kursen unionen har slått inn på, ville være katastrofalt.

Sveits er et levende motbevis mot løgnen om at små land bare kan lykkes innenfor EU.

Island viser det samme.

Og land som Polen og Ungarn, som var kloke nok til å bli med i EU, men ikke innføre euroen, har på mange områder klart seg bedre enn landene som gikk inn i valutaunionen.

Det skyldes at de beholdt langt mer av sin suverenitet.

Suverenitet er vanskelig å vinne tilbake

Weltwoche: Kan suverenitet som først er avgitt, noen gang vinnes tilbake?

Fazi: Det er det avgjørende spørsmålet.

EUs grunnleggere forsto dette utmerket.

Man begynner med samarbeid om små og tilsynelatende uskyldige spørsmål som ikke vekker bekymring.

Men overnasjonaliteten skaper deretter sin egen utviklingslogikk og avhengighet av tidligere beslutninger.

Ved hver ny krise oppstår det en tendens til å overføre enda mer makt til disse institusjonene, fordi man ikke lenger har virkemidlene til å håndtere krisen selv.

Det er en glidebane.

Når man først har tatt det første skrittet, glir man uunngåelig videre.

Døren åpnes stadig mer, og det blir nesten umulig å snu utviklingen.

EU-kritiske partier møter systemets grenser

Weltwoche: Høyrepartiene har etter hvert tonet ned kravene om å forlate EU. Er de blitt korrumpert av makten?

Fazi: Jeg ville ikke brukt ordet korrupsjon. Jeg ville sett på dette strukturelt.

Hvis man betrakter EU som et imperium og medlemsstatene som kolonier, ligger det i kolonialsystemets natur at det ikke tillater koloniene å stemme seg demokratisk ut av imperiet.

Den første bølgen av EU-kritiske partier var naiv.

I 2018, da Lega og Femstjernersbevegelsen kom til makten, bøyde Italia av under press fra Brussel.

Den neste bølgen, politikere som Meloni, forstår den koloniale ordningen.

De vet at de i de store spørsmålene om økonomisk politikk og utenrikspolitikk knapt har noe annet valg enn å underkaste seg diktatene fra Brussel.

Direkte demokrati krever suverenitet

Weltwoche: Da gjenstår bare innbyggerne. I Sveits i 1992 var nesten alle partiene for å bli med, men folket sa nei med knapp margin.

Fazi: Det er nettopp velsignelsen ved direkte demokrati.

Det fungerer som et fengsel for politikerne.

De må hele tiden stå til ansvar og kan kalles til orden.

Det er dette som mangler i Europa.

Men hvis man ønsker mer direkte demokrati i andre land, må man først ut av EU.

Direkte demokrati krever suverenitet for å ha noen virkning.

Man kan la innbyggerne stemme over hva som helst, men hvis beslutningene uansett tas i Brussel, er det meningsløst.

Den sveitsiske modellen viser veien, særlig i internettalderen, der folk kunne stemme nesten daglig.

Og de ville som regel ta klokere beslutninger enn våre korrupte eliter.

EU-rettens forrang og Polens grunnlov

Weltwoche: Et svært aktuelt eksempel er Polen, der den EU-vennlige regjeringen går til angrep på sine egne grunnlovsdommere.

Fazi: Ingen reagerer med indignasjon, men dette går rett til sakens kjerne.

De hater at det fortsatt finnes grunnlovsdommere i Polen som tar landets grunnlov på alvor.

Dette er dommere som tidligere har slått fast at polsk rett har forrang framfor EU-retten.

Det er det ytterste kjetteriet i EU.

Hele EUs arkitektur bygger nemlig på prinsippet om EU-rettens forrang, altså at EU til syvende og sist står over nasjonale lover og grunnlover.

Det som står på spill i Polen, er å fjerne de siste bastionene for motstand.

Målet er å innlemme landet fullstendig i EU-systemet, også gjennom å oppgi den nasjonale valutaen, noe som ville være i strid med Polens grunnlov.

Det er nøyaktig det samme som det sveitsiske kravet: «Sveitsisk rett framfor fremmede dommere.»

Alle som forsvarer nasjonal suverenitet og rettsstaten, blir straffet.

For Brussel har selv ikke en rettsstat med maktfordeling.

Fred, utvikling og økonomisk suverenitet er verken høyre eller venstre

Weltwoche: Til slutt: Hvordan overbeviser du venstresiden om at denne overnasjonale globalismen strider mot dens egne idealer?

Fazi: Problemet er at det ikke lenger finnes noen virkelig sosialistisk venstreside.

Det som i dag går under betegnelsen venstresiden, har nesten ingenting med den gamle arbeiderbevegelsen å gjøre.

Det er en progressiv-liberal grøt som dreier seg om individuell identitet.

Venstresiden ønsket en gang å overvinne forskjeller og forene mennesker på grunnlag av felles klasseinteresser.

Den liberale progressivismen gjør det motsatte.

Den finner stadig nye måter å splitte arbeiderne på, blant annet ut fra hvilke pronomen folk bruker.

Jeg er ærlig talt mindre opptatt av å overbevise venstresiden enn av å forene de beste ideene fra begge tradisjonene.

Fra den gamle venstresiden: ideene om økonomisk demokrati.

Fra de konservative: den kulturelle sunnfornuften.

Det gamle Europa var halvt kristent og halvt sosialistisk, forent av tanken om fellesskapets beste.

I dag er høyre og venstre først og fremst redskaper elitene bruker til å splitte folk.

Vi trenger alle fred, utvikling og økonomisk suverenitet. Og det er verken venstre- eller høyrepolitikk.