
Isabella Weber er førsteamanuensis i økonomi ved University of Massachusetts Amherst og tilknyttet forsker ved Fairbank Center ved Harvard University. Hun er forfatter av den prisbelønte boken How China Escaped Shock Therapy – se min anmeldelse av boken her. Hun har vært rådgiver for politiske beslutningstakere i USA, Tyskland, Europa og Latin-Amerika. Hun er også blitt anerkjent av magasinet TIME, som har tatt henne med på sin «100 Next»-liste.
Nå har hun kommet med en ny bok, Anti-Fascist Economics: In Defense of Affordability, Dignity and Democracy (Antifascistisk økonomi: Til forsvar for økonomisk overkommelighet, verdighet og demokrati), som har vakt stor oppmerksomhet i økonomi- og finansmediene. Weber blir intervjuet om boken av en lang rekke venstreorienterte medier, og hun har til og med blitt intervjuet av London-avisen Financial Times. Venstreorienterte tidsskrifter som Jacobin har rost boken. Samtidig er synspunktene hennes blitt kraftig angrepet og avvist av mange økonomer innenfor den etablerte økonomiske hovedstrømmen.
Din støtte holder oss gående!
steigan.no er en av de svært få norske nettavisene med daglig publisering som drives 100 % av frivillige leserbidrag, uten pressestøtte, uten annonser og uten betalingsmur. Takk for at du gjør det mulig.
Støtt oss herEttersom Weber vokste opp i Nürnberg, den tyske byen der Adolf Hitler arrangerte sine enorme nazistiske massemønstringer, er tittelen på den nye boken hennes neppe overraskende. Weber er dypt bekymret for at fascistiske krefter igjen er i ferd med å vokse seg sterke i Europa: Alternativ für Deutschland (AfD) i Tyskland, Rassemblement National i Frankrike, Vox i Spania, Chega i Portugal og Italias brødre – samt lignende partier i mange andre europeiske land.
Bokens hovedtema er å utvikle en økonomisk politikk som kan vinne arbeidsfolk bort fra fascistiske ideer og gjenopplive demokratisk politikk. For henne innebærer dette å løse levekostnadskrisen og sørge for grunnleggende tjenester innen utdanning, helse og bolig, som det i dag er alvorlig mangel på. Hvis levekostnadene holdes nede og grunnleggende tjenester blir levert, håper Weber at de fascistiske kreftene vil bli svekket og beseiret. Jeg mener hun har rett i dette.
Men den økende støtten til den antidemokratiske høyresiden er et resultat av flere tiår med finanspolitiske innstramminger som har rasert offentlige tjenester, og en stadig større økonomisk utrygghet for flertallet av befolkningen. Weber hevder at kjernen i problemet er «markedsfundamentalisme» – forestillingen om at markedet regulerer seg selv og fungerer best når det får operere på egen hånd. I virkeligheten er dette «profittfundamentalisme», en nullsumskamp der vinneren tar alt, og som gagner de ultrarike på bekostning av alle andre.
Greit. Men hva er svaret? Hvilken politikk trengs for å få slutt på de stadig økende levekostnadene, usikre arbeidsplassene og de nedbygde offentlige tjenestene i økonomier dominert av finanskapitalen, storkonsernene og teknologigigantene, ledet av superrike oligarker?
For å finne et svar vender Weber seg til dem hun omtaler som grunnleggerne av «antifascistisk økonomi»: Karl Polanyi, John Maynard Keynes, Michał Kalecki, Franklin Delano Roosevelt og John Kenneth Galbraith – men tilsynelatende ikke Karl Marx.
Hun kritiserer faktisk de tyske sosialdemokratene på begynnelsen av 1900-tallet for å ha holdt fast ved «dogmet» om Marx’ arbeidsverditeori i stedet for å utvikle «praktisk politikk» for å møte den økonomiske krisen i 1920-årenes Tyskland, som til slutt brakte nazismen til makten.
Som så mange venstreorienterte reformister før henne hevder hun at det finnes en levedyktig «middelvei» mellom to stråmenn: en totalitær kommandoøkonomi (antakelig sovjetisk «sosialisme»?) og det frie markedet.
Vi må derfor vende tilbake til teoriene og politikken som representerer denne «middelveien», slik den kom til uttrykk gjennom sosialdemokratiet i perioden etter andre verdenskrig, med keynesiansk makroøkonomisk styring.
Weber skriver at antifascistisk økonomi «fjerner den økonomiske uroen og følelsen av en overveldende krise som fascistene utnytter, og viser – konkret, i folks dagligliv – at demokratiske regjeringer kan handle i deres interesse».
Så hva inneholder denne antibiotikaen som skal kunne drepe den fascistiske sykdommen?
Weber konsentrerer ideene sine om tiltak for å kontrollere inflasjonen og gjenopprette folks mulighet til å ha råd til det de trenger. Det som driver mennesker i retning av fascismen, kan i bunn og grunn føres tilbake til at de ikke lenger har råd til å leve, og at levekostnadene stadig stiger. Inflasjonen i Tyskland på 1920-tallet hadde nettopp denne virkningen.
Hva har forårsaket inflasjonsspiralen siden nedgangen under pandemien tok slutt?
Weber hevder, i en rekke vitenskapelige artikler og debattinnlegg, at årsaken ikke var «overdreven etterspørsel» som følge av offentlige utgifter eller for høye lønnskrav, men det hun har kalt «selgerinflasjon».
Hovedargumentet hennes er at når det oppstår tilbudssjokk, som sammenbruddet i de globale forsyningskjedene under pandemien eller energikrisen som følge av Iran-krigen, kan disse drive prisene opp i hele økonomien.
Fordi olje inngår som en innsatsfaktor i utallige andre varer, har mange produsenter veltet prissjokket over på kundene ved å øke salgsprisene.
Dette er utvilsomt en riktig analyse av den akselererende inflasjonen etter pandemien. Den skyldtes åpenbart et «tilbudssjokk» og ikke overdreven etterspørsel.
Følgelig vil ikke konvensjonell pengepolitikk, med renteøkninger eller innstramming i pengemengden, dempe inflasjonen. I stedet vil den øke lånekostnadene for husholdningene (boliglån) og bedriftene (lånerenter), og dermed skape risiko for økonomisk nedgang. Jeg argumenterte på lignende måte i perioden etter pandemien.
Men hvordan skal vi da dempe inflasjonen?
Webers svar er priskontroll.
Regjeringene må ikke overlate inflasjonen til markedskreftenes luner i markeder dominert av monopoler som kan øke prisene for å bevare eller øke profitten.
Som Weber uttrykker det:
«Råvaremarkedene er i sin natur ustabile, og de menneskelige kostnadene ved å overlate dem fullstendig til private aktører rammer hardest dem som har minst evne til å bære dem, samtidig som det kan destabilisere hele økonomier og samfunn».
Det er riktig. Men er priskontroll svaret?
Å kontrollere energiprisene for husholdningene ville ikke løse problemet med prisøkninger på produsentsiden, men ganske enkelt drive private energidistributører til konkurs.
Det ville tvinge regjeringene til enten å subsidiere dem med offentlige midler, oppheve priskontrollen eller overta selskapene som var i ferd med å gå over ende.
Under energiprisøkningen etter pandemien i 2021 og 2022 tvang den franske regjeringen det statseide Électricité de France (EDF) til å begrense økningen i husholdningenes strømpriser til fire prosent, som en del av et landsomfattende «tariffskjold» (bouclier tarifaire).
Selv om denne politikken beskyttet franske forbrukere mot de kraftige levekostnadssjokkene som rammet resten av Europa, førte den til enorme økonomiske tap for EDF og endte med at selskapet ble fullstendig nasjonalisert.
Etter mitt syn er det sistnevnte uansett den beste politiske løsningen: Offentlig eierskap til de internasjonale energi- og matvareselskapene som opererer gjennom hele den globale forsyningskjeden, ville gjøre det mulig for nasjonale regjeringer å fastsette prisene i stedet for at profittjagende magnater gjør det.
Men offentlig eierskap til selskaper som driver med «prisflåing», står ikke på dagsordenen i Webers antifascistiske økonomi.
I stedet tilbyr hun et alternativ som lar energi, teknologi og finans forbli i kapitalens hender.
Hun foreslår at regjeringene bør bygge opp «bufferlagre» for å dempe virkningene av tilbudssjokk når de oppstår.
Staten kan «regulere» prisene ved å opprette betydelige reserver av varer som kan lagres lenge – særlig matvarer og fossilt brensel – ved å kjøpe store mengder når prisene er lave og selge når prisene stiger.
Priskontroll kan dermed være fullt gjennomførbar dersom den iverksettes gjennom styring av tilbudet, og ikke bare gjennom administrative påbud.
Økonomer innenfor den etablerte hovedstrømmen avviser naturligvis bufferlagre som metode for priskontroll. De hevder at en slik politikk ikke vil kunne håndtere spekulasjon eller risikoen for at regjeringene må bruke store pengesummer på å dekke kostnadene ved lagerhold dersom prisene svinger kraftig.
I Anti-Fascist Economics viser Weber til flere eksempler der priskontroll har fungert.
Ett eksempel er Roosevelt–Galbraith-administrasjonen under andre verdenskrig, som opprettholdt en effektiv priskontroll.
Weber hevder også at priskontrollen i det kommunistiske Kina i landets første år var svært vellykket.
Men etter mitt syn er disse eksemplene misvisende.
Under andre verdenskrig hadde regjeringene i USA og Storbritannia full kontroll over de viktigste sektorene i økonomien for å kunne styre dem inn mot krigsinnsatsen.
En krigsøkonomi, der de største selskapene og finansinstitusjonene arbeider etter en plan, har ingenting til felles med dagens frislipp for kapitalistisk profittjakt og investeringer.
Fullstendig priskontroll i en økonomi ville kreve at staten hadde full kontroll over oligopolenes investeringer og produksjon.
Og full kontroll ville bare være mulig ved å overføre oligopolene til offentlig eierskap, med en plan for investeringer og produksjon.
Det er derfor priskontrollen fungerte i Kina under Mao: «Selgerinflasjon» var ikke mulig.
I kapitalistiske økonomier etter pandemien vil priskontroll presse profitten ned.
Greit nok, vil du kanskje si.
Men i en profittdrevet kapitalistisk økonomi vil dette til slutt bare føre til lavere investeringer og svakere produksjonsvekst (se eksemplet fra Frankrike ovenfor).
Som en kritikk av bufferlagre fra en økonom innenfor hovedstrømmen konkluderte:
«Selv om offentlige bufferlagre kan bidra til prisstabilitet i møte med kortsiktige tilbudssjokk, kan de ikke på en bærekraftig måte håndtere prisendringer som gjenspeiler mer langsiktige strukturelle endringer».
Etter mitt syn oppstår disse «langsiktige strukturelle endringene» når produktivitetsveksten avtar fordi investeringsveksten svekkes. Det fører til at tilbudet vokser langsommere i forhold til etterspørselen etter varer og tjenester.
Det er dette som er den underliggende årsaken til stigende inflasjon, ikke «prisflåing» i seg selv.
I en økonomi dominert av profittdrevne selskaper innen energi og andre nøkkelsektorer som produserer grunnleggende nødvendighetsvarer, vil prisene dermed stige.
Se oppsummeringen av argumentasjonen min her.
Webers antifascistiske politikk er naturligvis ikke begrenset til inflasjonskontroll.
Hun etterlyser «aktiv statlig politikk som kan styre, regulere eller sørge for grunnleggende nødvendigheter».
Når det gjelder offentlige tjenester, «forsvarer»(?) hun en revitalisering av offentlig utdanning, transport og helsevesen innenfor en ramme av «universelle grunnleggende tjenester».
Weber mener at vi trenger en «sterk stat» som aktivt motvirker ulikhet gjennom virkemidler som industri- og sosialpolitikk eller skattereformer, styrker den sosiale tryggheten og på en proaktiv måte håndterer kriser (?) og endringsprosesser.
Joda, vi trenger alt dette. Men hvordan skal det kunne gjennomføres i kapitalistiske økonomier der de offentlige utgiftene kuttes og veksten i private investeringer er svak (med unntak av kunstig intelligens og forsvar)?
Selv om vi hadde sosialdemokratiske regjeringer i Europa eller USA som var villige til å skattlegge de rike hardere og bruke mer penger på «universelle grunnleggende tjenester», ville dette føre til grunnleggende endringer?
Weber siterer Polanyi, som sier:
«Fascismens seier ble i praksis uunngåelig som følge av liberalernes motstand mot enhver reform som innebar planlegging, regulering eller kontroll».
Weber retter derfor nå en appell til det nye demokratiske flertallet i den amerikanske Kongressen:
«At folk igjen har råd til å leve, har nettopp gitt demokratiet nytt liv (så det ble altså ikke fascisme likevel). Men for å beskytte dette må demokratene endre selve spillereglene, ikke bare slagordene. Økonomien må bygges opp igjen med utgangspunkt i de grunnleggende behovene – for å gjenopprette offentlig makt, sikre et økonomisk minstegulv for folks livsgrunnlag og sette et tak på privat rikdom».
Som en anmeldelse av Webers bok i Jacobin påpekte:
«Lesere av Anti-Fascist Economics som søker enten en overordnet teoretisk kritikk av kapitalismen eller et detaljert politisk program, vil ikke finne alt de leter etter. Weber er tydelig på at det hun tilbyr, ‘ikke er ferdige oppskrifter, men utgangspunkter’».
Min bekymring er at man neppe kommer særlig langt med bare priskontroll, bufferlagre og skattlegging av de rike – for å bruke en baseballmetafor: Man kommer knapt til første base – så lenge finanskapitalen, næringslivet og ressursene fortsatt er i hendene på et bitte lite mindretall av eiere, slik som «Magnificent Seven» (Alphabet, Amazon, Apple, Meta, Microsoft, Nvidia, og Tesla).
Men Weber ville uten tvil betrakte denne kritikken som «marxistisk dogmatisme» som mangler «utgangspunkter».
Tittelen på Webers bok er talende.
Den heter Antifascistisk økonomi, ikke Antikapitalistisk økonomi.
Målet hennes er å gjenopprette (sosial)demokratiet og «verdigheten» gjennom å styre kapitalismen, ikke ved å erstatte den.
Denne artikkelen ble publisert på bloggen til Michael Roberts.
oss 150 kroner!


