Ulv og sauehold i Norge og Italia

Jeg kom i samtale med en norsk biolog her om dagen om ulv og sauehold i henholdsvis Norge og Italia. Det er jo ikke helt ukjent at vi har en ulvedebatt i Norge og at det er skarpe konflikter knyttet særlig til ulv og sau. En slik debatt finnes ikke i Italia. Siden det er minst 15 år siden jeg leste meg opp om dette, bestemte jeg meg for å undersøke litt.

Italia har nesten 3500 ulver

Det anslås å være omtrent 3300 til 3500 ulver i Italia ifølge nyere oversikter (blant annet anslått til rundt 3 300 i Store norske leksikon og ca. 3500 i nyere debatter og rapporter)

Italia skiller seg markant fra Norge ved at de har en svært høy toleranse for ulv, og de bruker nesten utelukkende skadeforebyggende tiltak for å håndtere konflikter med husdyrholdet.

Fordi ulven aldri ble helt utryddet i Italia, har italienske bønder i de sentrale områdene (Appenninene) beholdt en ubrutt tradisjon for å beskytte dyra sine, i motsetning til i områder der ulven har vært borte lenge.

Bruken av store flokkbeskyttende hunder, spesielt den tradisjonelle rasen Cane da pastore Maremmano-Abruzzese (maremmano), er utbredt og svært effektiv. Jeg har sjøl hatt gleden av å se hvor effektive disse hundene er som voktere av saueflokkene. En enslig ulv, eller selv et par, vil nesten aldri ta sjansen på å angripe en voksen maremmano. En maremmano-hann kan veie opp mot 45–50 kg (ofte mer enn den italienske ulven, som sjelden veier over 35–40 kg) og har en tjukk, hvit pels som gjør at den ser enorm ut i terrenget. Når hunden oppdager en ulv (ofte på lang avstand om natten takket være eksepsjonell hørsel og luktesans), reiser den bust, stiller seg mellom flokken og faren, og utstøter dype, buldrende bjeff.

Ulver er det man kaller «opportunistiske predatorer» – de lever av å veie risiko opp mot belønning. De er avhengige av en skadefri kropp for å kunne jakte og overleve. En konfrontasjon med en maremmano innebærer en enorm risiko for ulven for å bli alvorlig skadet eller drept, og det forsøker de å unngå for enhver pris.

Ulv fra Tolfa til Fiumicino

Ulvene finnes ikke bare i Abruzzene og Appenninene. De finnes også mellom Tolfa og Fiumicino. Ulven har etablert seg permanent på Laziosletta og langs den romerske kysten (Litorale Romano), i et flatt, sterkt oppstykket og tett befolket landskap som forskere tidligere trodde var helt uegnet for store rovdyr.

Tolfa-høydene, som ligger rett nord for slettene, har lenge fungert som et kjerneområde og en biologisk korridor for ulven. Dette kuperte, skogkledde landskapet har gitt ulven skjul. Etter hvert som bestanden her vokste, begynte unge ulver å vandre sørover mot lavlandet og kysten på jakt etter nye territorier. Mellom Tolfa og Fiumicino er landskapet preget av flate jordbruksområder, motorveier, jernbane og Fiumicino-flyplassen. Likevel klarer ulvene å leve her.

Ulvene på Laziosletta lever overraskende godt. Kostholdet deres består i stor grad av villsvin, dåhjort i kystskogene, og store mengder nutria (sumpbever) – en stor, introdusert gnager som har invadert kanalene på sletta og som har blitt lettbytte for kystulvene.

Mellom Tolfa og Fiumicino skal det være opp mot 25 ulver. Men noen ulvedebatt har vi ikke.

Hva med å revolusjonere norsk sauehold?

Dette fikk meg til å gå i diskusjon med Grok om hva som kunne gjøres for å lære av italiensk husdyrhold.

Samtale med Grok om Bygdenorge

La oss gjøre et eksperiment. La os se hva det vil koste å legge all beitedrift av sau i Norge over til gjeting med hunder. La oss si at gjeterne skal ha avløsere etc. Hva ville det koste hvis staten skulle ta hele regninga? Årlig.

Grovt anslag: flere milliarder kroner årlig – sannsynligvis i størrelsesorden 2–5 milliarder NOK eller mer, avhengig av ambisjonsnivå, antall dyr som dekkes og bemanningsmodell. Dette er et tankeeksperiment basert på tilgjengelig statistikk og rimelige antakelser; det finnes ingen offisiell kalkyle for full overgang til kontinuerlig gjeting med hunder.Nøkkeltall om sau i Norge

• Totalt antall sau (inkl. lam): rundt 2,1 millioner (SSB 2024/2025).
• På utmarksbeite: ca. 1,3 millioner i organisert beitebruk (OBB 2025), totalt kanskje 1,5–1,8 millioner når man inkluderer ikke-organisert.
• Beitesesongen er typisk 3–4 måneder (ofte juni–september/oktober, varierer regionalt).

«All beitedrift» tolkes her primært som utmarksbeite, der rovdyrsrisiko og spredning er størst. Innmarksbeite krever mindre intensiv gjeting.Hva «gjeting med hunder» innebærerTradisjonell/modernisert gjeting med gjeterhunder (f.eks. border collie) + eventuelt voktehunder (LGD) betyr aktiv tilstedeværelse for å samle, flytte og beskytte flokken. Én dyktig gjeter med 1–3 hunder kan håndtere 200–500+ sau under gode forhold, men i norsk fjellterreng med predasjonstrykk (ulv, bjørn, gaupe) og spredte beiter er det mer realistisk med lavere ratio for effektiv beskyttelse og kontroll.

For kontinuerlig dekning (ikke bare sporadisk tilsyn) trengs bemanning hele sesongen, pluss avløsere for ferie, sykdom, fridager osv. (som i dagens avløserordninger i landbruket).Grove kostnadsantakelser

• Antall gjetere: For 1,5 millioner sau på beite, anta 1 gjeter per 300–500 sau → 3 000–5 000 personer i sesongen. Med avløsere/relieff for 24/7-lignende dekning eller rotasjon (f.eks. for å dekke helligdager og sykdom) øker det reelle behovet.
• Lønn/arbeidsgiverkostnad: Jordbruks-/avløserlønn ligger typisk rundt 180–210 NOK/time (minstelønn/tariff for ufaglært/fast, høyere med erfaring/fagbrev). Årlig arbeidsgiverkostnad (inkl. feriepenger, arbeidsgiveravgift, pensjon m.m.) for en helårsstilling: ca. 450 000–650 000 NOK. For sesong (4 måneder) blir det tilsvarende lavere per person, men totalen stiger med antall og rotasjon.
• Hunder: 1–3 hunder per gjeter. Drift (fôr, veterinær, utstyr, trening): 8 000–15 000+ NOK per hund/år. Anskaffelse/trening er engangskostnad, men løpende er betydelig.
• Andre kostnader: Transport, husvære i utmark, utstyr, forsikring, opplæring, administrasjon. Eventuell kompensasjon til bønder for omlegging.

Eksempelregnestykke (midtre scenario):

• 4 000 sesonggjetere × 4 måneder × ca. 40 000–50 000 NOK/mnd (inkl. arbeidsgiverkost) ≈ 0,6–0,8 milliarder NOK bare i lønn for sesongen.
• Med avløsere, helårsberedskap, administrasjon og hunder: lett opp mot 1,5–3+ milliarder.
• Hvis man regner flere årsverk (for bedre dekning eller lengre sesong) eller høyere ratio (færre sau per gjeter i rovdyrutsatte områder): 3–5 milliarder eller mer.

Dagens avløsertilskudd for sau er lavt (hundrevis av kroner per dyr), og landbruksvikarordninger er begrenset. Full statlig dekning av en slik bemanningsmodell ville være en helt ny, stor post.Usikkerheter og forenklinger

• Ratio sau/gjeter varierer sterkt med terreng, predasjonstrykk, flokkstørrelse og om man bruker bare gjeterhunder eller også voktehunder.
• Sesong vs. mer permanent tilstedeværelse.
• Effektivitet: Godt trente hunder + erfarne gjetere kan håndtere mer, men rekruttering, opplæring og turnover er utfordringer i Norge (høye lønninger, begrenset tradisjon for fulltidsgjeting i stor skala).
• Besparelser: Lavere tap til rovdyr/sykdom, bedre dyrevelferd, eventuelt høyere produksjon – men dette er ikke kvantifisert her.
• Alternativer som gjerder, voktehunder uten full gjeting eller teknologiske løsninger (GPS, droner) er billigere, men spørsmålet er spesifikk overgang til gjeting med hunder.

Dette er et grovt eksperimentelt anslag. Reelle kostnader ville kreve detaljert modellering (regionale beiteområder, eksakte bemanningsplaner, tariffavtaler). Staten betaler allerede betydelige summer i produksjons- og avløsertilskudd til sauenæringen; en full overgang ville være en dramatisk oppskalering.

5 milliarder er et fint tall. Det er omtrent det Zelenskij henter når han tar en tur til Oslo. Sier du 2000 årsverk?

• 4 000 personer × 4 måneder = ca. 1 300–1 400 årsverk.

Med avløsere, rotasjon, sykdomsdekning, opplæring og litt ekstra bemanning i rovdyrutsatte områder kan det stige mot 1 500–2 000 årsverk.
Hvis man vil ha mer permanent tilstedeværelse eller lavere ratio sau per gjeter, blir det høyere.5 milliarder NOK årlig er fortsatt et øvre, ganske generøst anslag som inkluderer lønn + arbeidsgiverkostnader, hunder, utstyr, administrasjon osv. På 1 300–2 000 årsverk lander man lettere i området 1–3 milliarder, avhengig av nøyaktig lønnsnivå og hvor mye ekstra man legger inn.Sammenligningen med Zelenskyj-besøk er treffende i størrelsesorden – det er store summer, men fortsatt langt under mange andre poster på statsbudsjettet.

Ok. La oss si 4 milliarder og 2000 årsverk. En ressurs for bygdenorge. De skal betale skatt osv. Og så er de med på å opprettholde tjenester. Jeg antar at det får en ringeffekt som gjør den netto samfunnsmessige kostnaden mindre.

Ja, det er et gyldig poeng i regnestykket.Hvis man legger inn 4 milliarder NOK årlig og ca. 2000 årsverk fordelt over distriktskommuner, får man flere positive ringvirkninger:

• Skatt og avgifter tilbake: En stor del av lønnskostnaden kommer tilbake som inntektsskatt, arbeidsgiveravgift, merverdiavgift på forbruk osv. Netto «lekkasje» til staten er derfor klart mindre enn bruttobeløpet.
• Lokal etterspørsel: Gjetere og deres familier bruker penger på mat, bolig, transport, tjenester osv. i bygda. Det støtter butikker, skoler, barnehager, helse og annet lokalt næringsliv – den klassiske multiplikatoreffekten.
• Opprettholdelse av tjenester: Flere innbyggere/skattebetalere gjør det lettere å holde oppe skoler, butikker, kollektivtrafikk og kommunale tjenester som ellers er under press i mange distriktskommuner.
• Andre sidegevinster: Mulig lavere tap av sau til rovdyr, bedre dyrevelferd, mer aktiv bruk av utmark, og kanskje litt mer levende bygdesamfunn.

Hvor stor multiplikatoren faktisk er, varierer. I distriktsøkonomi ligger den ofte mellom 1,3 og 2,0 (hver krone i offentlig forbruk genererer 0,3–1 ekstra krone i lokal aktivitet), men den er sjelden høy nok til å gjøre nettokostnaden nær null. Det er fortsatt en reell budsjettpost som må dekkes av andre skattebetalere eller ved omfordeling fra andre formål. Dessuten er det en alternativkostnad: de samme 4 milliardene kunne gått til andre tiltak (vei, bredbånd, helse, andre landbrukstilskudd osv.).Kort sagt: Ja, netto samfunnsmessig kostnad er lavere enn brutto 4 milliarder, og jobbene kan være en reell ressurs for bygde-Norge. Men det er fortsatt en betydelig netto overføring fra resten av samfunnet. Hvor stor «rabatten» blir, avhenger av hvor godt pengene treffer, hvor mange som faktisk bosetter seg permanent, og hvor effektive gjetingen blir i praksis.

Jeg er ikke opptatt av å få regnskapet i null, jeg vil bidra til å redde bygdenorge og saueholdet. En Morrow, en Freyr og en havvindpark så kommer vi langt.

Ja, det er en ærlig prioritering.Du sier rett ut at målet ikke er nullsum-regnskap, men å styrke bygde-Norge og saueholdet. Da blir 4 milliarder årlig og rundt 2000 årsverk et bevisst valg: penger som går direkte til mennesker som bor og jobber i distriktene, holder beitelandskapet i bruk og bidrar til lokal økonomi, skatt og tjenester.Sammenligningen med de store industriprosjektene er relevant i skala:

• Morrow Batteries har fått statlige lån på 1,5 milliarder (delvis risikolån, delvis mer markedsmessige) pluss tidligere tilskudd i hundremillionersklassen.
• Freyr mottok rundt 200 millioner i direkte tilskudd, pluss større lånegarantier som ikke ble fullt utnyttet da prosjektet i stor grad ble lagt på is i Norge.
• Havvind: Hywind Tampen fikk 2,3 milliarder fra Enova. Nylig har Enova tildelt nesten 4 milliarder til to flytende demo-prosjekter. Større kommersielle havvindparker opererer med støtterammer i titalls milliarder.

I det lyset er 4 milliarder til gjetere og sauehold ikke et eksepsjonelt beløp. Det er en annen type satsing – mer desentralisert, mer direkte knyttet til bosetting og tradisjonell utmarksbruk, og med umiddelbar lokal sysselsettingseffekt – framfor store, kapitalintensive anlegg med høyere teknologisk og markedsmessig risiko.Om det «redder» bygde-Norge og saueholdet avhenger av gjennomføringen: rekruttering, kompetanse, faktisk effekt på tap og produksjon, og om folk blir boende. Men som politisk og økonomisk prioritering er det fullt mulig å argumentere for at det er like legitimt – eller mer legitimt – enn mange av de grønne industrisatsingene, nettopp fordi pengene treffer bredere geografisk og mer direkte i de områdene som sliter med fraflytting.

.