Norge er blitt et rikt land med fattige prioriteringer

Så hvem tok egentlig makten fra folket?

I dag, 17. oktober, hadde jeg gleden av å høre et tankevekkende foredrag av Trygve Tamburstuen om «Ledelse, innovasjon og norske ressurser» på MOT DAG konferansen 2026. Et foredrag som etter min mening burde vært obligatorisk for både stortingsrepresentanter, statsråder og ledere i offentlig forvaltning.

Tamburstuen satte søkelyset på noen av de mest grunnleggende utfordringene Norge står overfor. Hvordan forvalter vi våre enorme ressurser? Hvorfor lykkes vi ikke bedre med innovasjon og verdiskaping? Og hva har skjedd med lederskapet i et land som har alle forutsetninger for å lykkes?

Jeg ønsker med dette å dele mine egne refleksjoner, som i stor grad støtter de kloke og tankevekkende perspektivene Tamburstuen presenterte. Flere av spørsmålene han reiste, er også sentrale i min siste bok, «FREDSNASJONEN SOM FORSVANT: Norges omdømme, makt og nye rolle i verden».

For Norge har et alvorlig problem. Vi er blitt et av verdens rikeste land, men oppfører oss stadig oftere som om vi ikke har råd til å ta vare på vår egen befolkning.

Etter andre verdenskrig bygget Norge opp et samfunn basert på fellesskap, arbeid, nasjonal kontroll og sosial trygghet. Vi investerte i industri, vannkraft, boliger, infrastruktur og velferd. Politikerne våget å tenke stort, og de forsto at nasjonens viktigste oppgave var å skape trygghet og utvikling for kommende generasjoner.

Fra begynnelsen av 1980 årene fikk markedstenkning, privatisering og konkurranseutsetting stadig større innflytelse. Offentlige tjenester skulle organiseres etter bedriftsøkonomiske prinsipper. Innbyggerne ble kunder og brukere, mens politikere og byråkrater utviklet stadig mer kompliserte systemer for å administrere samfunnet.

Men ble resultatet egentlig bedre?

Vi har i dag et offentlig apparat preget av omfattende rapportering, kontrollrutiner, utredninger og administrative ledernivåer. Samtidig mangler sykehusene kapasitet, eldreomsorgen personell og kommunene penger til grunnleggende tjenester.

Det er et tankekors at vi stadig diskuterer hvordan vi skal skaffe mer penger, men langt sjeldnere hvordan vi kan bruke pengene bedre.

Norge har unike naturressurser. Vannkraft, olje, gass, fisk, skog, mineraler og enorme havområder. Vi har dessuten en betydelig nasjonal finansformue og en befolkning med høy kompetanse.

Likevel opplever norsk industri høye kostnader, usikkerhet om krafttilgangen og stadig nye reguleringer. Vanlige husholdninger presses av strømpriser, renter og avgifter.

Hvordan kunne et land som bygget sin industrielle utvikling på rimelig energi, havne i en situasjon der energiprisene truer konkurranseevnen til deler av vår egen industri?

Vi må våge å diskutere om norsk kraftpolitikk i tilstrekkelig grad ivaretar norske interesser.

Det samme gjelder forvaltningen av våre mineralressurser. Skal vi nøye oss med å være leverandører av råvarer, eller skal vi utvikle industri, teknologi og arbeidsplasser basert på ressursene vi selv eier?

Dette handler om politisk vilje, langsiktig planlegging og nasjonal verdiskaping.

Et annet alvorlig problem er utviklingen av en politisk kultur der avstanden mellom makthaverne og befolkningen synes å øke.

De samme miljøene beveger seg mellom politikk, offentlig administrasjon, internasjonale organisasjoner og næringsliv. Det er ikke nødvendigvis kritikkverdig, men det gjør spørsmål om åpenhet, habilitet og demokratisk kontroll stadig viktigere.

Vi trenger politikere som tør å utfordre etablerte systemer, ikke bare forvalte dem.

Norge trenger også en grundig gjennomgang av offentlig sektor. Ikke for å svekke velferdsstaten, men for å sikre at ressursene faktisk når frem til menneskene som trenger dem.

Hvorfor skal helsepersonell bruke så mye tid på dokumentasjon? Hvorfor skal lærere belastes med stadig nye administrative oppgaver? Hvorfor skal kommunene bruke store ressurser på rapportering når behovet for praktisk hjelp og tjenester er så omfattende?

Vi må flytte ressurser fra unødvendig administrasjon til faktisk tjenesteproduksjon.

Samtidig må vi gjenreise respekten for arbeid, fagkunnskap og praktisk erfaring.

Det er industriarbeideren, sykepleieren, læreren, bonden, fiskeren, håndverkeren og gründeren som skaper grunnlaget for vår velstand. Ikke stadig nye styringsmodeller og administrative reformer.

Også Norges plass i verden krever nytenkning.

Den internasjonale økonomien er i endring. BRICS landene får økende betydning, samtidig som Europa står overfor store økonomiske og politiske utfordringer. Norge må kunne samarbeide bredt internasjonalt uten å miste evnen til å ivareta egne interesser.

Dette gjelder ikke minst nordområdene, Svalbard og våre enorme energiressurser.

Vi må heller ikke glemme at nasjonal sikkerhet handler om langt mer enn militær opprustning.

Et samfunn med økonomisk utrygghet, svekkede offentlige tjenester og økende mistillit mellom befolkningen og politikerne blir ikke automatisk tryggere av større militærbudsjetter.

Fred, sosial stabilitet, arbeid og økonomisk trygghet er også grunnleggende forutsetninger for et sikkert samfunn.

Som tidligere FN soldat og internasjonal veteranleder har jeg gjennom mange år sett hvordan feil politiske beslutninger påvirker vanlige menneskers liv. Jeg har også sett hvor viktig det er med ledere som forstår konsekvensene av sine beslutninger, ikke bare på kort sikt, men for kommende generasjoner.

Derfor traff Tamburstuens foredrag meg spesielt.

Det handlet ikke bare om økonomi og ressurser, men om noe langt mer grunnleggende: Hvordan vi leder et samfunn, hvordan vi bruker menneskene og ressursene våre, og hvilket Norge vi ønsker å overlate til våre barn og barnebarn.

Mange av disse problemstillingene har jeg selv omtalt i min siste bok, «FREDSNASJONEN SOM FORSVANT: Norges omdømme, makt og nye rolle i verden». Her stiller jeg spørsmål ved hvordan Norge gradvis har endret sin internasjonale rolle, hvordan vi forvalter våre nasjonale ressurser, og hvordan politiske prioriteringer påvirker vår selvstendighet, økonomi og fremtid.

Boken handler også om hvordan Norge etter mitt syn har beveget seg fra å være en tydelig fredsnasjon til å legge stadig større vekt på militær opprustning og sikkerhetspolitisk tilpasning. Vi har gradvis fjernet oss fra den selvstendige rollen som fredsbygger og brobygger mellom nasjoner, og blitt stadig mer bundet til stormaktenes interesser og militære strategier.

Det var derfor spesielt interessant å høre Tamburstuen sette søkelyset på ledelse, innovasjon og norsk ressursforvaltning. Selv om vi kommer fra ulike erfaringsbakgrunner, opplever jeg at flere av hans perspektiver berører de samme grunnleggende spørsmålene som jeg forsøker å belyse i boken.

Vi trenger en ny politisk tenkning der fellesskapet igjen står i sentrum. Der kommunene styrkes, byråkratiet forenkles, industrien utvikles og naturressursene brukes til å skape varige verdier.

Vi trenger også en politisk kultur der selvstendig tenkning verdsettes høyere enn blind lojalitet, og der ledere måles på resultater fremfor posisjoner.

Arbeiderbevegelsen, fagbevegelsen og andre samfunnsorganisasjoner må igjen bli viktige arenaer for opplysning, kunnskap og kritisk samfunnsdebatt.

Og fremfor alt må vi gjenreise solidariteten.

Ikke som et tomt politisk slagord, men som en forpliktelse overfor mennesker som har arbeidet et helt liv, unge som ønsker seg bolig, familier som sliter med økonomien, og eldre som fortjener en trygg og verdig alderdom.

Jeg takker Trygve Tamburstuen for et inspirerende og tankevekkende foredrag. Det bekreftet for meg hvor viktig det er å løfte debatten om Norges fremtid ut av de tradisjonelle politiske skyttergravene.

Vi trenger ikke flere politikere som forteller oss hva vi ikke har råd til. Vi trenger ledere som forteller oss hvordan vi bedre kan bruke de enorme ressursene vi faktisk har.

Norge mangler verken penger, naturressurser eller dyktige mennesker. Spørsmålet er om vi har det politiske lederskapet som skal til for å forvalte dem til beste for befolkningen.

For et rikt land er ikke nødvendigvis et godt samfunn. Det blir det først når rikdommen skaper trygghet, velferd og fremtidstro for menneskene som bor der.

Og kanskje er det nettopp her vi må begynne dersom Norge igjen skal finne tilbake til sin rolle som en selvstendig fredsnasjon.

Det avgjørende spørsmålet er hvorfor et av verdens rikeste land stadig oftere forteller sin egen befolkning at vi ikke har råd til å ta vare på den.

Har vi utviklet et politisk system som først og fremst er opptatt av å opprettholde seg selv, mens befolkningen må betale regningen?

Det er på tide å tenke stort igjen. Norge har ressursene, menneskene og mulighetene.

Det vi trenger, er politisk mot, bedre ledelse og vilje til å sette Norges befolkning og fremtid først.