oss 150 kroner!
Både Bondelaget, Småbrukarlaget og landbruksministeren gleder seg over at jordbruket er i rute med kutt i klimagassutslipp, og har tatt ca. halvparten av målene i klimaavtalen. Ser vi på rapporten fra regnskapsgruppa, kommer det fram at færre drøvtyggere er hovedgrunnen til lavere utslipp. Dette skriver Bondebladet.
Siri Hermo kommenterer:
Din støtte holder oss gående!
steigan.no er en av de svært få norske nettavisene med daglig publisering som drives 100 % av frivillige leserbidrag, uten pressestøtte, uten annonser og uten betalingsmur. Takk for at du gjør det mulig.
Støtt oss her
Det absolutte klimabokholderiet og beredskapssvikten som foregår i kulissene:
Det var i 2019 den juridiske fellen klappet igjen for det norske landbruket. Da vi koblet oss til EUs klimarammeverk, forpliktet vi oss til Innsatsfordelingsforordningen (ikke-kvotepliktig sektor), som krever knallharde, bindende årlige kutt i utslipp fra nettopp transport, bygg, avfall og landbruk for perioden 2021–2030.
Når landbruksministeren og organisasjonene «gleder seg» over at jordbruket er i rute med kuttene, feirer de i realiteten en styrt avvikling av norsk matproduksjon….
Rapporten innrømmer det rett ut:
Utslippene går ned fordi antall norske kuer og sauer raser nedover.
Men vi spiser ikke mindre kjøtt. I stedet importerer vi kjøttet fra utlandet.
Siden EU-jussen krever at utslippene skal regnskapsføres der dyret fysisk står, blir det norske klimaregnskapet grønt og fint på papiret fordi dyra slaktes i Tyskland.
Globalt er utslippet nøyaktig det samme, men verdiskapningen, arbeidsplassene og matsikkerheten nappes ut av hendene på norske bønder for at politikerne skal oppfylle de bindende målene de undertegnet i Protokoll 31 i 2019.
Norturas prognose viser et underskudd på 14.600 tonn storfekjøtt.
Hvis norske ammekubønder skulle ha produsert dette selv for å sikre norsk selvforsyning og beredskap, ville det utløst et «utslipp» på 438.000 tonn CO₂-ekvivalenter.
I et uavhengig Norge ville dette vært et tegn på god beredskap og sunn matproduksjon.
Men under det overnasjonale EU-regimet vi overtok i 2019, regnes dette som en katastrofal «klimasmell» i regnskapet.
For å unngå denne papirsmellen, tvinges systemet til å holde den norske kjøttproduksjonen nede.
Dette belyser også hvorfor saken med nydyrkingstømmeret (EUDR) oppstår akkurat nå.
Protokoll 31 i 2019 sluste inn både Innsatsfordelingen (som krever færre kuer for å kutte metan) og LULUCF (som låser skogen som CO₂-sluk).
Nettet er perfekt snørt sammen:
Hvis bonden vil starte med ammeku for å dekke kjøttunderskuddet, nektes han å rydde skog til beite fordi LULUCF-reglene fra 2019 straffer arealendringer.
Hvis han likevel rydder skogen, gjør EUDR-forordningen tømmeret hans uselgelig på markedet.
Og hvis han til slutt skulle klare å produsere kjøttet, blir han stoppet fordi Innsatsfordelingen krever lavere dyretall for å nå utslippsmålene.
Greier folk flest å se galskapen i dette…?
Den desidert største «nedgangen» på papiret (1,48 millioner tonn) skyldes ene og alene én ting:
Norske bønder har blitt nektet å rydde skog til beite, og de har blitt nektet å dyrke opp myr.
Det er her koblingen til LULUCF og Protokoll 31 fra høsten 2019 blir så ekstremt synlig.
Da Norge underla seg EUs arealkrav, ble jorda vår låst.
For at staten skal nå målene i Brussel, må de strupe nydyrkingen i Norge. At dette fører til at vi må importere 14.600 tonn storfekjøtt fra utlandet og rasere vår egen matberedskap, betyr ingenting for bokholderne.
Det eneste som teller er at den norske statistikken ser pen ut på papiret.
Rapporten avslører også en dyp juridisk og biologisk felle:
Myra som ble drenert og dyrket opp for tiår siden (for å bygge landet og mette befolkningen etter krigen), fortsetter å frigjøre karbon i lang tid fremover.
Dette betyr at uansett hvor mye dagens bønder tyner seg, kutter i driften, eller lar være å nydyrke, så vil utslippene på papiret fortsette å være høye på grunn av historisk matproduksjon.
Siden EU-jussen krever bindende årlige kutt, betyr det at det overnasjonale presset på dagens bønder bare vil øke og øke.
Dette systemet krever at dagens matproduksjon må straffes for at vi ryddet jord i «gamle dager».
Dette handler ikke om miljø, det handler om overnasjonal kontroll og suverenitetsavgivelse.
Gjennom Protokoll 31 i 2019 fikk EU kloa i det norske landbruket, transport, bygg, avfall, skogen og arealet.
Resultatet er et parodisk system der faktisk økning i utslipp feires som et gigantisk kutt, alt mens norske kuer slaktes, jorda legges brakk, og maten vår må kjøpes fra utlandet. Politikernes lojalitet ligger hos revisorene i Brussel, ikke hos folket som trenger mat på bordet og trygge rammer for egen eiendom.
Når Bondebladet videre skriver at utslippene i sektoren «energi» stort sett handler om diesel til traktorer og energi til oppvarming av driftsbygninger, beskriver de nøyaktig de områdene som ETS2 er konstruert for å knekke.
Hvorfor dette blir en økonomisk katastrofe for norske bønder og forbrukere fra 2028?
Gjennom den avtalen maktapparatet snek inn i Protokoll 31 i 2019, ble landbruket underlagt to parallelle EU-regimer:
• Innsatsfordelingen:
Krever at de fysiske utslippene fra kuene og traktorene i Norge skal ned på papiret.
Siden traktordiesel og oppvarming av låver bruker fossilt brensel, blir denne energibruken nå truffet direkte av det nye kvoteoverbygget fra Fit for 55 via vedlegg XX.
• Hvordan ETS2 fungerer som en skjult overnasjonal skatt:
ETS2 går direkte på veitransport (drivstoff) og oppvarming av bygg.
EU deler ikke ut noen gratis kvoter i ETS2.
Circle K, Esso og brenselleverandørene tvinges til å kjøpe kvoter på auksjon for hver eneste liter diesel eller fyringsolje de selger.
Siden selskapene må betale dyrt for disse kvotene i Brussel, velter de hele regningen direkte over på pumpeprisen.
For en norsk bonde som er fullstendig avhengig av diesel på traktoren for å produsere mat, eller for en vanlig innbygger i distriktene som må kjøre bil til jobb, betyr dette at EU i praksis innfører en skjult, overnasjonal drivstoffavgift via EØS-avtalen.
Rapporten i Bondebladet nevner at energibruken i landbruket gikk litt ned igjen i 2024. Men hvorfor gikk den ned?
Jo, fordi tallet på dyr raser og mindre jord blir dyrket!
Når det blir færre kuer og mindre skog som ryddes til beite, trengs det naturlig nok mindre diesel til traktorene.
Sirkelen sluttes:
Maktapparatet feirer altså at «energibruken går ned», men sannheten er at forbruket går ned fordi norsk matproduksjon holdes nede.
Når ETS2 slår inn med full kraft i 2028, vil de bøndene som fortsatt prøver å produsere mat i Norge, bli straffet med astronomiske priser på diesel og oppvarming.
Dette skjer fordi våre egne politikere i 2019 ga fra oss den nasjonale råderetten over både energien, arealet og skattekontrollen, og la alt i hendene på revisorene i Brussel.
Det pågår altså et totalt havari av norsk selvforsyning og beredskap i sanntid.
Når staten og landbruksorganisasjonene feirer at vi er «i rute», feirer de i realiteten at norske gårder vil bli nødt å legge ned, mens vi gjør oss 100% avhengige av import fra Europa.
Det er dette som er den nakne sannheten om suverenitetsavgivelsen fra 2019:
Våre egne politikere har ofret den norske bonden og nasjonal matberedskap for å være mønsterelever i bokholderiet til Brussel.
Siri Hermo
