
Storbritannias innenlandske etterretningstjeneste MI5 er under gransking for å ha villedet offentligheten og domstolene om sine forbindelser til gjerningsmannen bak terrorangrepet i Manchester Arena og for å ha beskyttet en voldelig nynazistisk informant. Lekkede e-poster viser at etterretningstjenesten i hemmelighet arbeider for å uthule lovgivning som skal forby britiske myndighetspersoner og etterretningsagenter å lyve i forbindelse med offentlige granskinger og etterforskninger.

14. november 2026
Den 21. oktober fullførte det britiske lovforslaget Public Office (Accountability) Bill, kjent som Hillsborough-loven, komitébehandlingen i Overhuset. Lovforslaget skal innføre en «sannhetsplikt» (duty of candour), som gjør det straffbart for offentlige tjenestepersoner å lyve eller holde tilbake opplysninger overfor granskinger og etterforskninger. Forslaget skal nå opp til avstemning i Overhuset. Medlemmene av parlamentets overkammer kan utsette lovgivningen i ett år, noe som potensielt kan føre til at den faller helt bort, eller forsøke å tvinge fram endringer i lovteksten.
Din støtte holder oss gående!
steigan.no er en av de svært få norske nettavisene med daglig publisering som drives 100 % av frivillige leserbidrag, uten pressestøtte, uten annonser og uten betalingsmur. Takk for at du gjør det mulig.
Støtt oss herE-poster som The Grayzone har avdekket, viser at Storbritannias innenlandske etterretningstjeneste MI5 i årevis i hemmelighet har ledet en kampanje mot Hillsborough-loven i parlamentet. I Overhuset har tidligere MI5-direktører ført en «liste» over «allierte» som de kunne stole på ville svekke lovforslaget eller få det forkastet helt. MI5-sjef Ken McCallum forsøkte personlig å forhandle fram det han kalte «en akseptabel versjon av Hillsborough-loven» med statsminister Andy Burnham før han tiltrådte.
Lovforslaget har fått navn etter en tragedie i april 1989, da 97 Liverpool-supportere mistet livet under en trengselkatastrofe på Hillsborough stadion i Sheffield. En offentlig gransking og en senere, separat rettslig undersøkelse fastslo at det lokale politiet hadde forfalsket og undertrykt bevis for feilaktig å legge skylden for massedødsfallene på Liverpools supportere. Katastrofen var i virkeligheten forårsaket av politiets håndtering av situasjonen. Samtidig spredte politiet motbydelige og ærekrenkende beskyldninger mot uskyldige supportere.
Hillsborough-loven vil innføre straffer på mellom to og fjorten års fengsel for offentlige ansatte som lyver overfor offentlige granskere.
I Labour-partiets valgprogram fra 2024 lovet Keir Starmer å gjennomføre lovforslaget. Men Labour har siden trenert prosessen etter å ha kommet under press fra parlamentsmedlemmer som fryktet at MI5, MI6 og GCHQ ville bli skjermet fra gransking. Underhuset vedtok omsider lovforslaget i juli. Nå som avstemningen i Overhuset nærmer seg, frykter forkjemperne for loven at etterretningstjenestene vil finne en måte å unndra seg plikten til å fortelle sannheten på, slik loven krever.
De lekkede MI5-e-postene viser at denne frykten er velbegrunnet. Mens ofrenes familier i flere tiår har kjempet for lovgivning som tvinger offentlige tjenestepersoner til å fortelle sannheten, avslører lekkasjene at høytstående tjenestemenn i etterretningstjenesten svarte på kampanjen deres ved å konspirere for å undergrave forsøkene på å stille politiet og etterretningstjenestene til ansvar. Gang på gang viser e-postene etterretningstjenestens nærmest patologiske tilbøyelighet til å lyve for å skjule alvorlige forbrytelser.
En e-postutveksling avslører at generaldirektør Ken McCallum og hans forgjenger, nå baronesse Eliza Manningham-Buller, drev lobbyvirksomhet overfor ministre og medlemmer av Overhuset for enten å få innført et særskilt «unntak» for MI5 i Hillsborough-loven eller å få hele lovforslaget forkastet.
McCallum innrømmet privat at det var vanskelig å motsette seg lovforslaget offentlig, fordi «det ser ut som om man er imot å fortelle sannheten». Dette hindret imidlertid ikke etterretningstjenesten i å forsøke å ødelegge lovforslaget.
MI5 har konsekvent motsatt seg sannhetsplikten med svakt begrunnede henvisninger til «nasjonal sikkerhet». E-postene viser at etterretningstjenesten mente den hadde overbevist ministrene om nødvendigheten av å «holde oss utenfor» lovens virkeområde, helt til ofrenes familier tvang regjeringen til å la sannhetsplikten også gjelde MI5 i lovforslagets endelige utforming.
En «politisk vanskelig lov å motsette seg» fordi det «ser ut som om man er imot å fortelle sannheten»
Siden den gang har høytstående MI5-tjenestemenn ledet hemmelige forsøk på å sikre at det britiske Overhuset enten vedtar et unntak fra sannhetsplikten for landets etterretningstjenester eller stemmer ned hele loven.
I flere år brukte McCallum en privat e-postadresse under pseudonym for å holde Manningham-Buller orientert om sin hemmelige lobbyvirksomhet overfor den påtroppende administrasjonen til Storbritannias statsminister Andy Burnham.
Offisielle retningslinjer fraråder sterkt britiske myndighetspersoner å bruke private e-postkontoer til statlige anliggender. Dette reiser alvorlige spørsmål om hvor forpliktet de to egentlig er til prinsippene om åpenhet.
I meldingen erkjente McCallum at han i hemmelighet hadde forsøkt «å forhandle fram en akseptabel versjon av Hillsborough-loven» direkte med Burnham, før den kommende statsministeren i det hele tatt hadde tiltrådt.
MI5-sjefen uttalte at Burnhams team «ennå ikke har funnet fotfestet på vårt område». Det antyder at han betraktet den påtroppende regjeringen som en samling relativt uerfarne politikere som han lett kunne få klørne i.

Den underlig ømme meldingen var den siste i en flere måneder lang e-postutveksling der den nåværende og den tidligere MI5-sjefen nærmest var besatt av hvordan de kunne undergrave Hillsborough-loven.
I en oppsiktsvekkende e-post to måneder tidligere innrømmet den sittende etterretningssjefen åpent at Hillsborough-loven var «et [svært] vanskelig lovforslag å motsette seg politisk», fordi det «ser ut som om man er imot å fortelle sannheten» og «ønsker å frata etterlatte familier en viss (opplevd) mening med tapet av sine kjære».
De to var likevel fast bestemt på å forsøke.
McCallum avslørte deretter nøyaktig hvilke argumenter han og hans underordnede brukte for å hindre at offentlige tjenestepersoner ble tvunget til å fortelle sannheten.
MI5 hadde «konsekvent arbeidet for å si, forsiktig, men bestemt» at selv om «vi applauderer intensjonen bak dette lovforslaget», risikerer det å påføre «[den nasjonale sikkerheten] alvorlig skade».
Blant begrunnelsene var påstander om at lovforslaget ville binde opp etterretningsoffiserer i rettssaker og få MI5s «internasjonale partnere» til å tenke seg om to ganger før de samarbeidet, ettersom loven «under trussel om strafferettslige sanksjoner kunne tvinge fram utlevering av deres materiale».

«Lovgivning av denne typen vil glede advokatfirmaene, men gjøre det vanskeligere å levere tjenester til vanlige borgere og skattebetalere», klaget han. «Er dette virkelig det vi trenger?»
McCallum insisterte på at «modellen for [sannhetsplikt] som regjeringen har foreslått, gir aktivistene 90 prosent av det de ønsker».
Samtidig klaget han over at ofrenes familier «fortsetter å skru opp kravene på måter som nå risikerer å få helt uforholdsmessige konsekvenser [sic] for den nasjonale sikkerheten».
MI5s generaldirektør var særlig bekymret for at Hillsborough-loven skulle bli debattert og votert over i parlamentet mens etterretningstjenesten var innblandet i flere pågående skandaler. Disse hadde sitt utspring i MI5-tjenestemenns langvarige tilbøyelighet til å lyve skamløst – blant dem Manningham-Buller selv.
«Manchester Arena, STEAK KNIFE osv.»
McCallum viste spesielt til det dødelige bombeangrepet mot Manchester Arena i 2017 som et mulig problematisk granskingstema for etterretningstjenesten.
Kravet om Hillsborough-loven ble betydelig sterkere etter at en offisiell gransking konkluderte med at MI5 hadde forsømt viktige muligheter til å forhindre det verste terrorangrepet i britisk historie.
I mai 2017 sprengte en islamistisk ekstremist ved navn Salman Abedi seg selv og 22 unge mennesker i luften under en Ariana Grande-konsert i Manchester Arena.
Britiske etterretningstjenester hadde hatt et hemmelig forhold til Abedi og familien hans, som med Londons hjelp hadde kjempet for å styrte regjeringen til Libyas president Muammar Gaddafi.
McCallum erklærte offentlig at han var «dypt lei seg» for at etterretningstjenesten hans ikke hadde klart å forhindre angrepet. Han unnlot imidlertid å nevne at et anonymt MI5-vitne hadde løyet for granskingskommisjonen om etterretningsopplysningene tjenesten satt på om Abedi før angrepet.
MI5 sto også overfor en alvorlig omdømmekrise som følge av håndteringen av en seriemorder og pedofil som tjenesten hadde rekruttert som hemmelig agent innenfor Den irske republikanske armé (IRA).
Etterretningstjenesten satte i gang en intern gransking av agenten, kjent som «Stakeknife», etter at MI5 var blitt avslørt i å ha løyet om ham overfor offisielle etterforskere.
Etter først å ha hevdet at tjenesten ikke hadde noen forbindelse til agenten overhodet, overleverte MI5 hundrevis av dokumenter som avslørte det nære forholdet til Stakeknife. Dette skjedde etter at etterforskerne hadde besluttet ikke å ta ut tiltale mot tjenestemenn i MI5.
I konklusjonene som ble offentliggjort i desember 2025, kritiserte granskingen, kjent som Operation Kenova, åpent MI5 for å ha skjult det ekstraordinære omfanget av forbindelsen til agenten.
I tillegg til å holde tilbake avgjørende informasjon kritiserte etterforskerne Manningham-Buller for offentlig å ha hevdet at MI5 verken hadde kjennskap til eller var involvert i Londons «skammelige» forhold til den beryktede overgriperen.
Sladdede avsnitt i Kenova-rapporten avslørte at Manningham-Buller bevisst hadde skjult viktige detaljer om MI5s mørke allianse med Stakeknife.
Som dette mediet tidligere har avslørt, ble henvisninger i en artikkel i Daily Telegraph fra april 2025 til at Stakeknife ble styrt av «operatører fra etterretningstjenesten», i hemmelighet fjernet etter ordre fra MI5.
«Vi ble ikke kontaktet på forhånd om dette – svært dårlig håndtert», klaget en MI5-tjenestemann i en e-post til Manningham-Buller på det tidspunktet.
Telegraph-artikkelen ble også sensurert for å fjerne avsnitt som slo fast at MI5 var blitt «avslørt i å ha løyet» om sin håndtering av en kvinnefiendtlig mann, «besatt» av vold, som hadde infiltrert nynazistiske miljøer under betegnelsen «Agent X».
BBC avslørte at MI5 hadde beskyttet «Agent X» mot straffeforfølgelse for grusomme forbrytelser mot sin tidligere partner, og deretter hjulpet ham med å flykte fra Storbritannia. Dette gjorde det mulig for ham å angripe flere kvinner i utlandet, under beskyttelse fra en lokal etterretningstjeneste.
En knusende rapport fra Investigatory Powers Commissioner’s Office, offentliggjort i juli, avslørte at høytstående MI5-tjenestemenn hadde gitt BBC det virkelige navnet til «Agent X», for deretter systematisk å benekte overfor flere forskjellige domstoler at de hadde gjort det.
Dette skjedde mens etterretningstjenesten forgjeves forsøkte å hindre BBC i å offentliggjøre sine avsløringer og å beskytte agentens identitet.
MI5 ble til slutt «avslørt i å ha løyet» i et ekstraordinært omfang, i klart brudd med britisk lov.
I mai 2026 varslet Manningham-Buller MI5s generaldirektør om at hun hadde til hensikt å «ta opp bekymringer knyttet til sannhetsplikten», med henvisning til Hillsborough-lovens krav om at etterretningsagenter skal fortelle sannheten.
På dette tidspunktet var hun bekymret for en kommende debatt i Overhuset om kongens trontale, Manchester Arena-bomberens forbindelser til britisk etterretning og MI5s håndtering av den hemmelige agenten Stakeknife, som var knyttet til en rekke drap.
«Gi meg beskjed dersom det vil være nyttig med en oppfriskning om noe av dette», forsikret MI5s generaldirektør henne.
Under debatten tok Manningham-Buller ikke opp spørsmålet om sannhetsplikten. I stedet konsentrerte hun seg om den angivelige trusselen fra russiske «påvirkningsoperasjoner».
Når det gjaldt Hillsborough-loven, skrev McCallum at det «som et minimum» var «verdt å ta en pause for å vurdere detaljene grundig». Han bemerket at slik byråkratisk nøling var «klassisk [Overhus]-territorium».
MI5 er innblandet i skandaler om tidligere løgner – og forbereder seg på å infiltrere parlamentet
I nesten to år hadde baronesse Manningham-Buller arbeidet med å bygge opp en hemmelig koalisjon av medlemmer av Overhuset som kunne forventes å motsette seg hele eller deler av Hillsborough-loven.
Hun fikk støtte fra de tidligere MI5-generaldirektørene Andrew Parker og Jonathan Evans, som begge er medlemmer av Overhuset.
I januar 2022 ble Manningham-Buller leder for det britiske Overhusets innflytelsesrike Conduct Committee, som fører tilsyn med etiske standarder og kan ilegge sanksjoner ved kritikkverdig opptreden.
I dagene som fulgte, avslørte Manningham-Buller privat overfor McCallum at hun hadde akseptert vervet etter kraftig påtrykk fra Jonathan Evans.

Nesten tre år senere sendte hun en e-post til MI5s hovedkvarter og ba om en avklaring på om «problemet med sannhetsplikten» var blitt løst.
En MI5-tjenestemann ved navn David R. advarte om at spørsmålet fortsatt var «svært vanskelig», men ga samtidig uttrykk for optimisme.
Etterretningstjenesten hadde «et godt utgangspunkt hos ministrene når det gjelder behovet for å holde oss utenfor loven», skrev han.
Han forklarte at MI5 var i ferd med å utarbeide et «etisk regelverk» som skulle vise at den britiske sikkerhetsstaten allerede førte kontroll med seg selv og derfor ikke trengte innblanding utenfra.
Når regelverket var ferdig, kunne det «offentliggjøres som en demonstrasjon av at vi allerede er fullstendig åpne og sannferdige i granskinger osv., og at vi derfor ikke trenger at sannhetsplikten skal gjelde oss», erklærte David.
Likevel fryktet etterretningstjenesten at «dette vil bli svært turbulent i parlamentet», ettersom regjeringsministrene var «bekymret for hvordan det vil se ut, og de politiske konsekvensene».

Innvendig i MI5 ble bekymringene forsterket av forestående «vanskelige medie[oppslag] om vår angivelige mangel på åpenhet og sannferdighet i forskjellige saker».
Den viktigste av disse «forskjellige sakene» var Operation Kenova, forklarte MI5-tjenestemannen.
«Dette vil danne et uheldig bakteppe», beklaget David.
«Ken mener dette vil bli vanskelig for oss, og han kommer etter hvert til å bruke en god del tid på kontakt med parlamentet om saken. Vi håper at du og Jonathan også vil hjelpe til.»
MI5-tjenestemannen forsøkte å arrangere et møte med Manningham-Buller ved hovedkvarteret om Hillsborough-loven.
Han introduserte henne også for en MI5-tjenestekvinne ved navn Kate, som var etterretningstjenestens «ansvarlige for alt som har med lovgivning å gjøre», og spesielt for «sannhetsplikten».
Kate ønsket å holde baronesse Manningham-Buller og Jonathan Evans regelmessig orientert om MI5s «interesser i parlamentet». Disse omfattet kommende lovgivning om arbeidstakerrettigheter og militæret.
David nevnte at lord Harold Carter nylig hadde besøkt MI5s hovedkvarter for å knytte kontakter, og at han hadde tilbudt seg «å være enda en støttende stemme i Overhuset i våre saker».
Manningham-Buller svarte at hun, Evans og Parker ville «gjøre det vi kan».
Den tidligere MI5-generaldirektøren var ivrig etter å få vite hvem andre som sto på etterretningstjenestens «liste» over «allierte» i parlamentet.
MI5 rekrutterer i hemmelighet medlemmer av Overhuset for å «motsette seg hele lovforslaget»
MI5s liste over allierte var kort.
David nevnte lord David Anderson, som tidligere hadde hatt ansvar for å gjennomgå terrorlovgivningen, og Alex Carlile, en hardliner i spørsmål om nasjonal sikkerhet, som sporadiske kontakter.
Overhusets justis- og innenrikskomité og lord Tim Clement-Jones ble betraktet som velvillig innstilt.
MI5 ønsket å få Dido Harding, som hadde ledet arbeidet med helsesikkerhet under covid-perioden, til å tale deres sak, ettersom hun hadde sterk kompetanse på data og teknologi.
Manningham-Buller la ned veto mot dette. Hun hadde «svært lave tanker om Dido» og foreslo i stedet å rette innsatsen mot tidligere medlemmer av parlamentets etterretnings- og sikkerhetskomité og tidligere kabinettsekretærer.
Peter Ricketts var en pålitelig støttespiller. Det samme gjaldt Mark Sedwill, når han «gadd å møte opp».


I januar, da lovforslaget var kommet videre i behandlingen, sendte Kate, MI5s ansvarlige for lovgivningsspørsmål, regelmessige oppdateringer til Evans, Manningham-Buller og Parker.
Forkjemperne for Hillsborough-loven, HLN, hadde uventet protestert mot lovforslagets «modell for nasjonal sikkerhet», som MI5 hadde ment var akseptabel. Regjeringen forberedte seg nå på å endre lovforslaget uten å varsle etterretningstjenesten.
«Vi har betydelige bekymringer knyttet til hvor raskt [det nasjonale sikkerhets]miljøet blir pålagt å gi råd om de mulige risikoene ved endringsforslag, og om de langsiktige konsekvensene av enkelte av alternativene», advarte Kate.
Men med debattene i Overhuset nært forestående forberedte MI5 seg på «å gå i dialog» med lovgiverne for å få lovforslaget torpedert.
I løpet av få dager hadde Manningham-Buller hatt private samtaler med skyggeminister for justis Richard Keen og skyggeminister for regjeringskontoret Simone Finn, begge medlemmer av Overhuset.
De to planla å lede motstanden mot lovforslaget i Overhuset. Keen fortalte Manningham-Buller at de var «tilbøyelige til å motsette seg hele lovforslaget».

Samtidig ble de Blair-orienterte ministrene lord George Robertson og lord David Blunkett også sett på som sannsynlige allierte.
Evans sluttet seg bifallende til og påpekte at Finn var «fiendtlig innstilt til [hele] lovforslaget».
Han funderte på «hva som er den beste måten å gi henne en orientering om eventuelle bekymringer knyttet til [nasjonal sikkerhet]».

En MI5-operatør som bare er kjent som «Gareth M.», var begeistret for Manningham-Bullers hemmelige kontakt med lady Finn.
Han siterte bifallende parlamentarikerens nylige, krasse avvisning av Hillsborough-loven som en alvorlig og uønsket trussel mot statens hemmelighold.
Gareth var «overbevist om at vi vil kunne gi lady Finn (og lord Keen) vår objektive vurdering av spørsmål og bekymringer knyttet til nasjonal sikkerhet etter hvert som de politisk ansvarlige departementene utvikler sine vurderinger».
Lord Carlile hadde nylig besøkt etterretningstjenestens hovedkvarter, samtidig som McCallum snakket «med en rekke andre parlamentsmedlemmer».
I slutten av mars fortalte Manningham-Buller Gareth at hun hadde fått vite at et nylig møte med Hillsborough-familiene hadde vært preget av «mange sterke ord» om forsinkelsene i gjennomføringen av loven.
Gareth avslørte at McCallum hadde hatt «flere ytterligere møter» med ministre og daværende statsminister Keir Starmer.

Selv om sannhetsplikten ville gjelde «på individnivå» for MI5s tjenestemenn, hadde lederne for etterretningstjenestene fortsatt «en viss kontroll» over hvordan deres organisasjoner forholdt seg til offisielle granskinger.
Med andre ord kan tildekking av kritikkverdige forhold fortsatt være godkjent av staten.
Selv om MI5s kampanje for å trekke tennene ut av lovforslaget om åpenhet i stor grad har unngått medienes søkelys, har enkelte i det politiske miljøet lagt merke til den.
Under debatten om lovforslaget i Overhuset i mai advarte baronesse Shami Chakrabarti, en forkjemper for borgerrettigheter som tilsynelatende var klar over etterretningstjenestens lobbykampanje, om at:
«Et generelt unntak for etterretningstjenestene ville ikke være noen Hillsborough-lov i det hele tatt.»
Hvis de lekkede e-postene gir noen pekepinn, kan det nettopp være hele poenget.
Denne artikkelen ble publisert av The Grayzone.
oss 150 kroner!


