EU-land vil skrote vetoretten

Elleve EU-land, blant dem tungvekterne Frankrike og Tyskland, vil ha langt mindre bruk av den stadig mer omstridte vetoretten. Dette skriver ABC Nyheter.

Siri Hermo kommenterer.

Den endelige spikeren i kista for illusjonen om «medbestemmelse» i EU.

Hvis vetoretten faller, er de små landene redusert til rene provinsstater som kan overkjøres av maktaksen i Brussel.

I dag krever EUs lover på de aller mest sensitive områdene – som utenrikspolitikk, skatt, avgifter, forsvar og opptak av nye medlemmer – fullstendig enstemmighet.

Vetoretten betyr at hvert enkelt land, uansett om det er giganten Tyskland eller lille Malta, har en absolutt nødbrems.

Én enkelt motstemme er nok til å stanse et forslag.

Dette er det eneste verktøyet som sikrer at små land i det hele tatt må lyttes til.

Når Tyskland, Sverige, Danmark og de andre landene i brevet krever overgang til kvalifisert flertall (QMV), betyr det at vetoretten skrotes.

Regelen er at et vedtak går igjennom hvis 15 land som representerer 65 % av EUs befolkning stemmer ja.

Tyskland og Frankrike alene utgjør nesten en tredjedel av EUs befolkning.

Hvis de får med seg noen få andre folkerike land, har de i praksis flertall alene.

Mindre land kan stemme samlet imot, men fordi de har lav befolkning, blir de overkjørt av det matematiske kravet.

Dette brevet som ABC Nyheter omtaler, knuser det aller viktigste argumentet til Europabevegelsen, Høyre, Venstre og MDG i Norge.

De har i tiår påstått at «Norge må inn i EU for å sitte rundt bordet og ha stemmerett».

Men med sine ca. 5,5 millioner innbyggere ville lille Norge utgjort skarve 0.8-1% av befolkningen i EU.

Hvis vetoretten faller og kvalifisert flertall overtar, ville våre 14–15 representanter i EU hatt null reell innflytelse.

Vi ville blitt fullstendig overkjørt i spørsmål om skatt, energi og ressurser hver eneste gang maktaksen i Brussel ønsket det, slik vi blir nå via EØS.

Toget styres nemlig av de største gutta på kontinentet, og integrasjonen handler om å fjerne det nasjonale selvstyret bit for bit, akkurat som ved EØS.

Vetoretten ble i sin tid innført som en demokratisk garanti for å sikre suvereniteten til de enkelte landene. Ideen var enkel:

Ingen nasjon skulle kunne tvinges til å godta lover på sensitive områder – som skatt, forsvar eller utenrikspolitikk – hvis det stred direkte mot deres egne nasjonale kjerneinteresser.

Det tvang de store landene til å forhandle med de små, fordi alle måtte være enige.

Grunnen til at maktaksen (Tyskland, Frankrike, Sverige m.fl.) vil fjerne denne garantien nå, handler om ren maktpolitiske og teknokratiske hensyn:

De store landene mener EU har blitt for «tungrodd». De er frustrerte over at enkeltland (som for eksempel Ungarn eller Slovakia) kan bruke vetoretten som en nødbrems for å blokkere sanksjoner, milliardoverføringer eller militær hjelp under krigen i Ukraina.

EU planlegger å ta inn flere land (Ukraina, Moldova, Balkan-landene). Toppene i Brussel vet utmerket godt at hvis 30–35 land skal sitte med vetorett, vil systemet i praksis fryse fast.

Når effektivitet i Brussel blir viktigere enn å beskytte de små landene mot å bli overkjørt, endres EU fra et samarbeid mellom selvstendige stater til et rent sentralstyrt maktapparat.

Uten vetoretten har ikke de små landene lenger noe drakraft bak kravene sine, og kvalifisert flertall betyr i praksis at de må føye seg etter hva Berlin og Paris bestemmer.

Når vi plasserer forsøket på å skrote vetoretten inn i den lange historiske linjen fra Marshallhjelpen, CI@ og USA på 1940-tallet, og ser det i sammenheng med Norges rolle som forsyningsland, faller de siste brikkene i puslespillet på plass.

Fra et systemkritisk ståsted er ikke fjerningen av vetoretten et forsøk på å gjøre EU «mer demokratisk».

Det er den logiske sluttføringen av et geopolitisk og industrielt prosjekt som har pågått i snart 80 år.

Da USA og CI@ (via frontorganisasjonen ACUE) pumpet millioner av dollar inn i oppbyggingen av Europabevegelsen etter krigen, var målet aldri å skape et koselig diskusjonsforum for smånasjoner.

Målet var å bygge en strømlinjeformet, overnasjonal blokk som kunne fungere som en effektiv økonomisk og militær slegge.

Fra et slikt strategisk perspektiv fungerer vetoretten som en uforutsigbar brems i maskineriet.

Hvis en regional provins (som et mindre medlemsland) kan blokkere overordnede vedtak om energi, skatter eller sanksjoner, hindrer det hele blokkens slagkraft.

Ved å erstatte veto med kvalifisert flertall oppnår man endelig det USA og teknokratene opprinnelig ønsket:

Et sentralisert system som kan fatte raske beslutninger på tvers av et helt kontinent uten at lokale hensyn kan stanse det.

For et forsyningsland som Norge er dette kritisk.

Hele vår økonomiske verdi for EU ligger i våre enorme naturressurser: olje, gass, fisk og ikke minst den billige vannkraften som nå er bundet opp via ACER og 70 %-regelen i Energipakke 4.

Hvis vetoretten faller og kvalifisert flertall overtar på sensitive områder som energi, miljø og skatt, betyr det at maktaksen i Brussel (Tyskland/Frankrike) mekanisk kan vedta hvordan kontinentets ressurser skal fordeles.

Lille Norge ville med sine 0.8-1 % stemmevekt mistet ethvert verktøy til å beskytte egne ressurser.

Systemet ville redusert oss til en ren råvareleverandør på papiret, der Brussel bestemmer prisen og flyten på kraften vår, mens norske distrikter og industri må ta regningen -som nå med EØS.

Dette viser hvorfor den fabianske metoden (bit-for-bit-integrasjonen) har vært så effektiv for Ja-siden i Norge.

Hadde det norske folk i 1972 eller 1994 fått vite at vi skulle inn i en union uten vetorett, hvor de store landene bestemmer alt via folketall, ville EU-prosjektet vært politisk dødt over natten.

I stedet har de brukt EØS-avtalen, Energipakkene og Protokoll 31 til å binde oss til masten først.

Nå når vi er fanget i nettet av klimaregnskap, landbruksrestriksjoner og energipakker, endrer EU spillereglene på innsiden.

Vi har i realiteten gitt fra oss råderetten til et system som er i ferd med å fjerne den siste demokratiske sikkerhetsventilen for små land.

Det var Frankrikes president, general Charles de Gaulle, som kjempet frem vetoretten i 1965/1966.

Det var en reell, knallhard og eksistensiell maktkamp mot at EU skulle bli en overnasjonal superstat.

De Gaulle brukte den mest drakoniske metoden som finnes for å tvinge det igjennom:

– «Den tomme stols politikk» (1965).

Ifølge den opprinnelige Romatrakten (1957) skulle unionen etter en overgangsperiode gå over til flertallsavstemninger.

Da overgangsperioden utløp i 1965, nektet de Gaulle å godta dette. Han fryktet at overnasjonale byråkrater i EU-kommisjonen ville overstyre fransk landbruk og suverenitet.

Som protest trakk han alle franske representanter ut av Brussel. Siden alt arbeid krevde enstemmighet på det tidspunktet, ble hele EU fullstendig lammet i seks måneder.

Dette ble kalt «den tomme stols politikk».

For å løse krisen måtte de andre fem landene bøye av for Frankrike.

I januar 1966 inngikk de Luxembourg-forliket.

Dette var et uformelt, men politisk bindende unntak som slo fast: – Hvis et medlemsland mener at dets «vitale nasjonale interesser» står på spill, må flertallsavstemninger vike.

Landene må forhandle helt til de blir enstemmig enige.

Dette ga i praksis alle land en permanent vetorett.

Vetoretten var så reell at den bremset EUs overnasjonale integrasjon i tjue år, fordi landene hele tiden brukte vetoet til å beskytte egne markeder, avgifter og ressurser.

Det er nøyaktig denne bremsemekanismen som de store landene nå mener har utspilt sin rolle.

Det de Gaulle kjempet for å beskytte i 1965, er akkurat det maktaksen i dag vil fjerne for å sikre full, sentralisert kontroll.

Det var Charles de Gaulle som la ned et kontant veto mot Storbritannias/Norges EU-søknader i både 1962/1963 og i 1967.

Dette historiske faktumet passer perfekt inn i den geopolitiske analysen min om USA, Marshallhjelpen og Norges rolle som forsyningsland.

De Gaulles begrunnelse for å bruke vetoretten avslører at han så akkurat den samme «elefanten i rommet».

De Gaulle gjennomskuet det transatlantiske spillet:

Han begrunnet vetoet sitt med at Storbritannia var altfor tett knyttet til USA, både økonomisk, militært og politisk.

Han kalte britene en amerikansk «trojansk hest».

De Gaulle advarte om at dersom Storbritannia (og land som Norge, som søkte i samme slengen) kom inn i unionen, ville det opprinnelige europeiske prosjektet bli fullstendig utvannet.

Han forutså at unionen i stedet ville forvandles til et gigantisk, transatlantisk frihandelsområde styrt av amerikanske og britiske interesser.

Han visste at USA ønsket et integrert og strømlinjeformet marked for å sikre flyt av energi, kapital og ressurser på tvers av grensene.

Ved å blokkere britene (og dermed også Norge) holdt han denne transatlantiske maktkonsentrasjonen på avstand så lenge han styrte.

Først etter at de Gaulle gikk av, og etter at han døde, ble veien åpnet for at Storbritannia (og etter hvert EØS-systemet for Norges del) kunne kobles på.

De Gaulles vetorett var et geopolitisk våpen han brukte for å hindre at Europa ble den teknokratiske og transatlantisk styrte superstaten som vi ser fullbyrdes med Energipakke 3, 4, 5, EUs klimapolitikk og opphevingen av vetoretten i dag.

Det som i media fremstilles som en teknisk justering for å gjøre EU mer «effektivt», er i realiteten fullbyrdelsen av det transatlantiske etterkrigsprosjektet.

Det handler om å fjerne nasjonalstatenes mulighet til å verne om egne innbyggere, egen matproduksjon og egne naturressurser, slik at alt kan underlegges den sentraliserte maktaksens behov.

Det tåkelagte selvstyret var bare en mellomstasjon. Endestasjonen er total overstyring.

Siri Hermo