Det amerikanske «byrdefordelingsnettverket» tar form

I 2025 ble USAs nasjonale sikkerhetsstrategi i stor grad feiltolket som en amerikansk plan om å bryte med sin historiske jakt på globalt overtak og i stedet trekke seg tilbake til den vestlige halvkule, samtidig som man på en eller annen måte forsoner eller sameksisterer med tradisjonelle mål for amerikansk aggresjon. 

Mange analytikere hevdet til og med at det ikke var noen direkte omtale av Russland eller Kina som en del av den langvarige «stormaktskonkurransen».  

Likevel, selv gjennom hele dokumentet, erstattet begreper som «fiendtlig og subversiv påvirkning» ganske enkelt «Russland» og «Kina», og bekreftet dermed kontinuiteten i amerikanske utenrikspolitiske mål i stedet for å forstyrre eller bryte med dem. 

Inkludert i det 33 sider lange dokumentet var en detaljert forklaring på nøyaktig hvordan USA ville fortsette å forfølge «stormaktskonkurranse» mot ikke bare Russland og Kina, men alle andre nasjoner som hindrer USAs overlegenhet.

Under en seksjon med tittelen «prioriteringer» var det en politikk for «byrdedeling og byrdeforskyvning» som eksplisitt slo fast: 

«…USA vil organisere et nettverk for byrdefordeling, med regjeringen vår som samler og støttespiller. Denne tilnærmingen sikrer at byrdene deles og at alle slike tiltak drar nytte av bredere legitimitet. Modellen vil være målrettede partnerskap som bruker økonomiske verktøy for å samkjøre insentiver, dele byrder med likesinnede allierte og insistere på reformer som forankrer langsiktig stabilitet. Denne strategiske klarheten vil gjøre det mulig for USA å motvirke fiendtlig og subversive påvirkninger effektivt, samtidig som man unngår overdreven satsing og diffus fokus som undergravde tidligere tiltak». 

Det bør bemerkes at innføringen av et amerikansk «byrdedelingsnettverk» som beskriver tvangen av andre nasjoner til å tjene som forlengelser av amerikansk makt og innflytelse, fulgte etter en seksjon med tittelen «nasjonenes forrang» som hevdet at «det er naturlig og rettferdig at alle nasjoner setter sine interesser først og beskytter sin suverenitet» – og dermed en fullstendig selvmotsigelse. 

Men det er bare hvis man antar at USA diskuterte «nasjonenes forrang» som et generelt prinsipp som gjelder for alle nasjoner, og ikke bare et middel for å frita USA – og bare USA – fra sine forpliktelser i henhold til folkeretten. 

Trusselen om «økonomiske verktøy» for å «samkjøre insentiver» og å «insistere på reformer» for det den amerikanske avisen hevder er «langsiktig stabilitet», er tydelige eufemismer for tvang av nasjoner til å tjene amerikanske utenrikspolitiske mål, og spesifikt for å opprettholde USAs forrang selv på bekostning av disse nasjonenes egne objektive interesser. 

Byrdedelingsnettverket i praksis 

En av de mest åpenbare implementeringene av dette «byrdefordelingsnettverket» ble faktisk offentlig annonsert måneder før den nasjonale sikkerhetsstrategien ble publisert. I februar 2025 krevde USAs forsvarsminister Pete Hegseth offentlig at Europa «doblet innsatsen og forpliktet seg på nytt» til det han omtalte som «Ukrainas umiddelbare sikkerhetsbehov» og «Europas langsiktige forsvars- og avskrekkingsmål». 

I en tid da mange i offentlige og analytiske kretser fortsatt trodde at USA under den nye Trump-administrasjonen prøvde enten å avslutte eller distansere seg fra den pågående krigen i Ukraina, gjorde utenriksminister Hegseth det klart at ethvert skifte i amerikansk politikk overfor Ukraina bare var – det han ville kalle – en «arbeidsdeling» mellom amerikanske interesser i Europa og Stillehavet og realistiske begrensninger som hindret USA i å forfølge begge deler uten å hente ut mer ressurser fra sine klientstater.

Midt i dette samme direktivet ville utenriksminister Hegseth insistere på at Europa skulle øke militærutgiftene fra 2% av hver respektive nasjons BNP til 5% – en insistering som europeiske nasjoner lydig imøtekom (f.eks. Storbritannia , Tyskland og Frankrike ).  

Krigsminister Hegseth krevde også eksplisitt:

«Dette betyr: Donere mer ammunisjon og utstyr. Utnytte komparative fordeler. Utvide den forsvarsindustrielle basen. Og viktigst av alt, være ærlig med innbyggerne om trusselen Europa står overfor. 

En del av dette er å snakke åpent med folket ditt om hvordan denne trusselen bare kan møtes ved å bruke mer penger på forsvar».

Med økte militærutgifter som er svært upopulære på tvers av det europeiske kontinentet, er det avgjørende å skape og selge en «trussel mot Europa» i etableringen og utnyttelsen av Washingtons «byrdedelingsnettverk» – en trussel som ikke bare fremstilles gjennom kontinuerlig fabrikkerte påstander om Russland og dens allierte og partnere (Kina, Iran og Nord-Korea), men også den ekstra trusselen om at USA «forlater» Europa til Russland og dets påståtte «aggresjon». 

Utenriksminister Hegseth innrømmet offentlig at forholdet mellom USA og Europa er et tema av «arbeidsdeling», som senere ble utdypet i den nasjonale sikkerhetsstrategien for 2025 som et «byrdefordelingsnettverk», som lar USA «motvirke fiendtlig og subversiv påvirkning effektivt, samtidig som man unngår overdreven belastning og diffus fokus som undergravde tidligere innsats».

Krigen i Ukraina startet som og fortsetter å være utelukkende en amerikansk stedfortrederkrig mot Russland – en stedfortrederkrig utløst først av at USA politisk erobret Ukraina i 2014, deretter tok kontroll over og utnyttet Ukrainas militære og etterretningstjenester langs Russlands grenser, og siden 2022 ledet krigen mot Russland fra en amerikansk base i Tyskland helt på toppen av «Ukrainas» kommandokjede, inkludert å dirigere droneangrep mot både energiinfrastruktur på russisk territorium, samt angrep på skip som eksporterer russisk energi til sjøs. 

Hvis man skulle tro på den vestlige mediefortellingen om en amerikansk-europeisk «splittelse» , måtte man tro at USA rett og slett «forlot» Europa og til og med Washingtons egen stedfortrederkrig i Ukraina mot Russland. Det ville kreve at man ignorerte det faktum at USA fortsatt fører krigen i Ukraina fra sin militærbase i Tyskland, og forsyner både Ukraina med våpen direkte , men også Europa med våpen som eksplisitt skal overleveres til Ukraina. 

Det ville også kreve at man ignorerer forsvarsminister Pete Hegseths innrømmelse av at USA ikke gir opp sin egen stedfortrederkrig, men ganske enkelt setter i gang sitt «byrdefordelingsnettverk» og utøver den amerikansk-europeiske «arbeidsdelingen» som ble fastsatt i februar 2025. 

Byrdedelingsnettverk: Det saudiske byrået 

Lignende skuespill har blitt utført, blant annet mellom USA og Canada, hvoretter Canada signerte en 100-årsavtale med Ukraina, som retorisk sementerte sin forpliktelse til det som er en amerikansk stedfortrederkrig. 

Og nylig skal Saudi-Arabia ha ringt USAs president Donald Trump og bedt om militær støtte som svar på Ansarallahs nylige fremrykk langs sørvestkysten i nabolandet Jemen. Midt i det daglige politiske sirkuset i vestlige medier skal USA ha avslått Riyadhs forespørsel. 

I virkeligheten er Saudi-Arabias involvering i Jemen en amerikansk krig i alt annet enn navnet – og en del av den bredere amerikanske krigen mot Iran.  

I flere tiår har USA bygget opp Saudi-Arabias militære kapasiteter.

«Saudiarabiske» angrep på mål i Jemen har – i årevis – blitt utført av amerikanskbygde krigsfly, vedlikeholdt av amerikanske entreprenører , som frakter amerikansk ammunisjon , og som er blitt styrt til målene sine ved hjelp av amerikansk etterretning, overvåking og rekognosering samlet inn ikke bare av amerikanske ressurser over slagmarken, men også av amerikanske spesialstyrker som opererer i Jemen, på slagmarken. 

Selv om USAs president Donald Trump offentlig avviste Riyadhs forespørsel om militær bistand, utvider USA angivelig ISR-støtten til pågående saudiske operasjoner i Jemen. 

I lokale saudiarabiske medier blir Ansarallahs fremrykk fremstilt som en eksistensiell trussel mot både Saudi-Arabias nasjonale sikkerhet og den økonomiske stabiliteten i hele regionen, i et forsøk på å tvinge offentligheten til å akseptere de nødvendige militærutgiftene (både i form av penger og blod) som kreves for å fortsette eller utvide det som var og fortsatt er en amerikansk stedfortrederkrig mot både Jemen og Jemens iranske allierte. 

Akkurat som med den amerikansk-europeiske «splittelsen» eller den nylige «splittelsen» mellom USA og Canada, er den påståtte «forlatelsen» av Saudi-Arabia fra USAs side, midt i det som i hovedsak er en amerikansk stedfortrederkrig mot Jemen, ganske enkelt ment å hjelpe Riyadh med å «forene seg med sine innbyggere» om «truslene» de står overfor, for å rettferdiggjøre «å bruke mer på forsvar» og andre upopulære ofre som kreves av det saudiske samfunnet som en del av Washingtons «byrdefordelingsnettverk». 

Ettersom USA bevisst forstyrrer energieksporten fra hele Vest-Asia (inkludert blant amerikanske klientstater som Saudi-Arabia, De forente arabiske emirater, Qatar og andre), samtidig som de krever salg av større mengder amerikanske våpen til disse nasjonene, vil kutt i sosiale programmer over hele regionen for å gjøre dette kreve tilstrekkelige politiske narrativer og kontroll for å unngå intern ustabilitet. 

Kannibaliseringen av klientstater 

USA har i flere tiår brukt sitt globale nettverk av klientstater som en forlengelse av sin egen politiske, økonomiske og militære makt. Etter hvert som Russland gjenoppstår, Kina reiser seg, og den multipolare verden fortsetter å fortrenge USAs urettmessig tilegnede og misbrukte globale makt – USA vil innrømmet måtte presse disse klientstatene ytterligere. 

Den amerikanske nasjonale sikkerhetsstrategien fra 2025 etterlyser åpent et «byrdedelingsnettverk» for å hente ut mer ressurser fra amerikanske klientstater enn noen gang før – men som illustrert av USAs forsvarsminister Pete Hegseth i direktivet han leverte til Europa tidlig i 2025 – vil det kreve at befolkningen i amerikanske klientstater overbevises om tilstrekkelige «trusler» de står overfor for å gjøre det. 

Hvis en fiktiv «russisk invasjon» av Europa eller «Ansarallah-missilangrep» på Saudi-Arabia ikke er nok til å panisere befolkningen i amerikanske klientstater og få dem til å overgi sine sosiale programmer og kollektive fremtid til å bevare et avtagende amerikansk globalt hegemoni – så vil kanskje trusselen om at USA forlater sine stedfortredere midt i stedfortrederkrigene som USA dro dem inn i i utgangspunktet, være nok. 

Til tross for det politiske teateret med fremvoksende splittelser mellom USA og dets klientstater som utfolder seg, bruker amerikanske klientstater mer nå enn på noe annet tidspunkt etter slutten av den kalde krigen på militære kapasiteter – enten ved å kjøpe ytterligere våpen fra USA selv, eller ved å omdirigere offentlige utgifter fra sosiale programmer til militærindustriell produksjon for å støtte pågående amerikanske kriger og stedfortrederkriger over hele verden. 

Ironien er at mens regjeringene blant amerikanske klientstater peker på Russland, Kina, Iran og andre nasjoner som «trusler» mot fred, stabilitet og velstand – er det deres underordning overfor USA og deres lydige deltakelse i amerikanske kriger og stedfortrederkriger som aktivt ødelegger deres respektive økonomier og ødelegger livene til deres respektive befolkninger. 

Og selv om USA har akselerert presset av sine klientstater gjennom dette «byrdefordelingsnettverket», er ingenting ved måten det gjøres på bærekraftig. Den amerikanske strategien ser ut til å være å bruke sin egen gjenværende makt – og å vri tørre sine stedfortredere – for å forstyrre fremveksten av den multipolare verden raskere enn den multipolare verden kan etablere seg og fortrenge Washingtons og Wall Streets uberettigede innflytelse over hele kloden. Denne amerikanske strategien handler mindre om å opprettholde dominans enn om et desperat sjansespill mot den uunngåelige nedgangen. Ved å likvidere ressursene og stabiliteten til sine egne klientstater for å true fremveksten av multipolarisme, akselererer Washington og Wall Street nettopp de faktorene som bidrar til deres kontinuerlige nedgang.

I stedet for å falle for det politiske teatret USA bruker for å opprettholde denne strategien, må folk som bor blant USA og dets klientstater prøve å nå ut og få kontakt med den multipolare verden før USA – gjennom sitt «byrdefordelingsnettverk» – tar disse klientstatene med seg. 

Brian Berletic er en geopolitisk forsker og skribent basert i Bangkok.

Denne artikkelen ble publisert på bloggen til Brian Berletic.