oss 150 kroner!
500 år med vestlig og Europeisk verdensdominans er over. Hva betyr dette for arbeider og bondebevegelsen? Vi vet ikke hvordan denne dramatiske epoken vil ende. Men noe vet vi: Det blir dramatisk mindre tilgang på penger og ressurser. De rikeste og deres Davos-eliter snakker nå om at man ikke lenger har råd til velferdsstaten.
Sommeren 1931 var 60.000 norske arbeidere stengt ute av arbeidsplassene sine. Storlockouten varte fra februar til august. Ingen av partene vant. Fire år seinere satte de samme motstanderne seg ned og signerte klassekompromisset Hovedavtalen. Hvorfor gjorde arbeidsgiverne det?
Forskning[1] viste at eliten (særlig rett etter revolusjonen i 1917) antok alternativet hadde en helt annen kostnad. Hovedkonklusjonen fra denne forskningen var at sosialpolitiske innrømmelser også var en forsvarshandling fra eliten.
Den amerikanske økonomen Richard D. Wolff hevder at Europas ledere i dag provoserer fram krig med Russland for å kompensere for eget økonomisk forfall. Han har rett i regningen. Men forklaringa hans i forhold til velferdsstaten holder ikke. Wolff mener velferdsstatene i Vest-Europa kunne finansieres fordi Europa slapp å betale, fordi de var under USA beskyttelse. Men det stemmer ikke – Storbritannia brukte over sju prosent av BNP på forsvar i 1955 – og bygde National Health Service samtidig. De nordiske velferdsstatene ble bygd ut på 50- og 60-tallet, da forsvarsbudsjettene var på sitt høyeste i etterkrigstida. Fredsdividenden kom etter 1990. Tre tiår for seint til å bekrefte Wolfs teori. Vi må studere to andre «sprekker» i systemet. La oss se på to hovedfaktorer:
Den første: frykten for sosialismen
Hva fikk kapitaleierne til å inngå et så omfattende kompromiss?
Vi nærmer oss svaret. Arbeiderbevegelsen radikaliserte seg fra omkring 1911. En ny industriarbeiderklasse vokste fram på Rjukan, på Herøya, og industristedene på Vestlandet. Inntrykkene fra den russiske revolusjonen gjorde at flertallet i Arbeiderpartiet en periode søkte medlemskap i Komintern og revolusjonær endring. Så kom streikene: 1921, 1923–24, 1928, storlockouten 1931.
Arbeidsgiverne så et marerittaktig alternativ de fryktet mer enn en velferdsstat. Prisen ble organisasjonsretten, forhandlingsretten og etter hvert et velferdssystem. Til gjengjeld fikk de styringsretten og arbeidsfreden. Og en forholdsvis tam og velfrisert fagbevegelse knyttet til det sosialdemokratiske statsbærende partiet.
Det andre faktoren: pengestrømmen fra koloniene
To fryktelige kriger knuste de vesteuropeiske stormaktene, og imperiene raknet: India 1947, Indonesia 1949, Algerie 1962. Etter 1945 var Vest-Europa juniorpartner til USA – med Marshallhjelpen, NATO og dollaren som verdens oppgjørsvaluta. Konfliktene viste hvem som hadde roret: Suez 1956. Storbritannia og Frankrike gikk inn i Egypt uten å spørre Washington, USA svarte med finansielt press, og de gamle stormaktene måtte trekke seg ut med lua i handa.
Det var «en ny sjef i byen».
Ordningen med underdanighet var likevel god for Europa i sytti-åtti år. Europa mistet hovedkontrollen over ressursstrømmene, men beholdt en solid andel av dem. Billige råvarer, billig energi og industriell forrang.
Det var nettopp denne krybba klassekompromisset spiste av.
Nå tømmes denne krybba. Koloniinntektene er nesten borte. Energien er dyrere etter 2022 med sprengningen av North Stream. Kina konkurrerer Europa ut av industrigrener man trodde var sikre (Opel, VW, Boch m.fl.) Og «vår nærmeste allierte» sender regning: krav om kjøp av amerikansk LNG gass, og en NATO-forpliktelse fra Haag i juni 2025 på fem prosent av BNP innen 2035. Ursula besøkte Trump på hans golf resort i Irland og lovte at vi følger «his master». Hun lovet Trump å akseptere toll, investere i USA, kjøpe amerikanske våpen og kjøpe amerikansk LNG. Det vi kaller en «god deal» – for USA.
Fem prosent. Regn selv hva det er i kroner.
«Når krybba er tom, bites hestene»
Nå svikter begge disse beina samtidig. Etter 1991 forsvant motvekta. Sovjetunionen gikk i oppløsning, og den sosialismefrykten som hadde disiplinert kapitalen i sytti år var borte. Velferdsstaten var ikke lenger en pris de måtte betale. Den ble en utgiftspost som kunne reduseres. Det kan vi nå kan observere i flere Europeiske land. Norge er på grunn av oljeinntektene – foreløpig et unntak.
Reflekter over dette «regnskapet»:
- Tapet av rimelig energi fra atomkraft og russisk gass, pluss økte kostnader for å LNG (gass) fra USA. Energi er i ALLE verdistrømmer og påvirker hele systemet. Dette skjer:
- sammen med fraværet av billige råvarer fra fattige land. Afrika har fått nok av dette ufordelaktige handelsmønsteret.
- Samtidig med opprustning til «målet» om minimum 5% av BNP til militær opprustning.
- I tillegg kommer et raskt voksende EU-byråkrati knyttet til grønn omstilling. For alle virksomheter betyr økte kostnader for rapportering og tilpasning. Grønn omstilling med røde tall.
For Norges del betyr dette en gradvis tilbakevending til sin tidligere status som råvarekoloni. USA har full kontroll med vårt militære bl.a. gjennom de 12 «omforente» basene. Mens EU gjennom ACER et omfattende bindende regelverk bestemmer over prisingen på Norges suverent viktigste ressurs og konkurransefortrinn.
Fordi «krybba er tom» vil hestene bites. Arbeider og bondebevegelsen vant organisasjonsretten, faglige rettigheter, velferdsstaten, avtaleverket for landbruket. Alt dette vil komme under angrep. Det vil stå mellom kapitalens investeringer i det militær-industrielle kompleks, lojal støtte til USAs kriger – og velferdsstaten. En nylig artikkel[2] av Nate Bear på steigan.no viser hvordan velferdslandet Finnland nå raskt blir avviklet. Vi er grisen – og det er snart jul[3].
Det er her lærdommen fra 1935 kommer inn.
Hva må gjøres?
Vi kan ikke gjenskape 1931, og vi ønsker oss ikke dit. Men vi kan gjenreise motkreftene i den formen vår tid tillater – og vi må gjøre det nå.
Arbeider og bondebevegelsen må:
- Gjenreise fredssaken. Mot opprustning og krig og de destruktive kreftene bak.
- Bygg sterke lokalsamfunn i by og bygd, der ulike produsenter utvikler verdikjeder som er uavhengige av de store monopolene.
- Gro videre på røttene fra pionerene før oss. Bygg stolthet og identitet knyttet til lokal kultur og historie. Alle samfunn har slike fortellinger!
- Gjenreis opplysningstanken. Utvikle folk som faktisk tenker – ikke kopierer.
- Og ta historia tilbake. Velferdsstaten var ingen gave fra en raus etterkrigstid. Den var en regning, kjempet fram av folk som sto ute i åtte måneder i 1931.
Vi har en jobb å gjøre.
[1] https://www.cambridgebookshop.co.uk/products/reforming-to-survive
[2] https://steigan.no/2026/08/hvordan-finland-odela-seg-selv-for-nato/
[3] Sitat brukt av Tron Øgrim i en av hans bøker.
Click here to register: https://forms.gle/RGFswBzsywbmVaWn6
Hosts Bjarne Berg Wig og Pål Steigan
