oss 150 kroner!
The Guardian publiserte onsdag en sak om at flere sjømenn om bord på hangarskipet USS Abraham Lincoln har forsøkt å hoppe over bord mens skipets tokt går inn i sin niende måned, etter mer enn 260 sammenhengende døgn til sjøs.
I følge artikkelen:
Militærfamilier og kongressmedlemmer slår alarm om en tiltagende psykisk helsekrise om bord på USS Abraham Lincoln, mens skipets 5 000 sjømenn og marinesoldater gjennomfører et rekordlangt tokt til sjøs knyttet til krigen mot Iran.
To ledende militære fagaviser, Navy Times og Stars and Stripes, melder at flere sjømenn har forsøkt å hoppe over bord mens de dårlige forholdene og den psykiske belastningen på Lincoln nærmer seg bristepunktet. Mannskapet er inne i sin niende måned til sjøs og har tilbrakt 250 sammenhengende døgn uten å gå i land – rekord for et hangarskip i moderne tid.
Pete Hegseth, klovnen som fungerer som krigsminister, avfeide klagene fra familiene til marinesoldatene som «falske nyheter». Den eneste løgneren her er Hegseth.
Saken i The Guardian utløste en reaksjon fra en god venn som nylig gikk av med pensjon fra hæren. Dette sendte han meg:
Og endelig sannheten. Dette går nå sin rundgang. Hvis Lincoln har 5.000 mennesker om bord og ikke har sett land på 38 uker … de sulter, de får ingen pakker, kaffen rasjoneres, og de venter på å dø av et jævla iransk hypersonisk våpen. De sier at antallet er seks forsøk. Nesten et år til sjøs uten landlov og så videre. Det virkelige antallet forsøk er sannsynligvis fem eller ti ganger høyere.
Det forekommer flere selvmordsforsøk under et NORMALT hangarskipstokt. Det er rett og slett normalt, et utslag av statistikken. Og det er FØR man blir sendt i døden på et rent politisk oppdrag av en person som åpent hater militært personell og mener de er pyser hvis de blir såret eller drept.
Seks forsøk høres mye ut, men det tallet er ALT, ALT for lavt. Som offiser har jeg, i likhet med dem, måttet gjennomføre en rekke kommandoledede undersøkelser etter hærreglementets bestemmelse 15-6 i forbindelse med soldater som har begått selvmord. Alle offiserer har gjort det; det er en normal oppgave. Selvmord utgjør dessuten et svært reelt og stabilt antall. Og det er mens man ennå er i tjeneste. De aner ikke hva som venter dem den første natten etter at de kommer hjem – eller hvor de nå havner – og får tid til å sitte alene og tenke på det, ALENE UTEN NOE SOM KAN AVLEDE DEG, BORTSETT FRA DINE ENESTE VENNER JIM OG JACK (det vil si Jim Beam- og Jack Daniel’s-whisky). Visste du at det finnes omstreifende vaktpatruljer på alle marinens skip som kalles «fire guard» (brannvakt)? Betegnelsen er blitt et samlebegrep i alle forsvarsgrener. Det innebærer en rullerende vaktordning for å overvåke området og forsikre seg om at det ikke oppstår … «branner». Feil … vakten skal hindre folk i å forsøke å ta livet sitt der og da. «Brannvakt» forekommer fortsatt i dag, under hærens rekruttskole, når man er ute i felt, under øvelser eller tokt og så videre. Det har ingenting med brann å gjøre. Selvmord er en del av hverdagen i militæret.
Her er et annet eksempel: I de store avdelingene, som den 82. luftbårne divisjon og den 101. luftbårne divisjon … hvis avdelingen klarer seg i 82 eller 101 dager uten en DUI (kjøring i påvirket tilstand), får alle fire dagers helg. Vel, de klarte jevnlig aldri mer enn tre uker uten en slik hendelse. Derfor måtte de endre nevneren til … selvmord. Alle får langhelg dersom VI I VÅR EGEN AVDELING klarer oss i 82 dager uten et selvmord. Gjett hvor mange fridager det ble? Ingen. De måtte endre nevneren igjen … helt ærlig. Jeg tror den nye nevneren faktisk var narkotika. Vi kan ha klart oss i 82 dager uten at noen BLE TATT OG SIKTET for å bruke narkotika i kasernen eller noe slikt. Vi klarte oss imidlertid ikke i 82 dager uten en fyllekjøring eller et selvmord.
Jeg deltok i den innledende invasjonen av Irak den 26. mars 2003. Jeg fylte nettopp 44 år og forlot aktiv tjeneste for over ett år siden. 44 − 20 = 24.
44 år minus 20 er lik 24 år med PTSD (posttraumatisk stresslidelse) – etter faktisk å ha drept mennesker … det var rene ville vesten den gangen – skilsmisser og noen løse selvmordsforsøk, hovedsakelig surfing på store bølger på Hawaii, der man egentlig ikke forventer å komme levende tilbake. Riktignok var jeg vervet soldat under invasjonen av Irak, men deretter gikk jeg på West Point og innledet en hel og vellykket offiserskarriere ETTER DET, blant annet med flere stridstokt.
Som jeg tidligere har nevnt, er jeg kullpresident for mitt kull fra West Point og har vært det i 20 år eller noe slikt. Derfor har jeg tallene over de døde fra første dag ved West Point og frem til nå. Selvmord ved West Point forekommer svært regelmessig. Den foretrukne metoden – ettersom alle er i ganske god form og løper mye – er å løpe til Bear Mountain Bridge og deretter hoppe. Jeg tror minst fem begikk selvmord mens jeg var der. Og husk at de stort sett bare kunne ha sluttet og reist hjem. Deretter mistet vi noen i kamp, særlig fra 2009 til 2012, da alt tilspisset seg igjen etter troppe-opptrappingen og så videre. Men som offiserer, og med familier, har vi mistet langt flere på grunn av selvmord.
Vet du hva som er en av de mer «morsomme» avgjørelsene jeg må ta som kullpresident? Hvor navnene deres skal stå, og hvordan de skal plasseres på kullets navneliste. Vi har tre kategorier av døde kullkamerater: strid, selvmord eller skader utenfor strid – helikopterulykke under trening og så videre.
Jeg må høre på og håndtere familiene til hver eneste av mine døde kullkamerater når de diskuterer om navnet deres skal stå på listen over «falne i strid» dersom vedkommende enten tok sitt eget liv mens han eller hun var sendt ut i strid, tok sitt eget liv kort tid etter å ha kommet hjem fra strid eller gjorde det mange år senere. Du kan forestille deg hvor følelsesladde disse samtalene er.
Bare seks selvmordsforsøk blant 5.000 mennesker på et hangarskip som er en kruttønne av raseri, frustrasjon og venting på døden? Gang det med fem, som et minimum. Til slutt ender de bare opp med å si til de nærmeste overordnede at dersom sjømannen eller soldaten din tar sitt eget liv, er det DITT ansvar.
Jeg hørte også fra moren til en sjømann som tjenestegjorde på USS Tripoli. Hun skrev:
Jeg tror jeg fortalte deg at jeg har vært bekymret for den psykiske helsen til disse sjømennene og marinesoldatene om bord på marinefartøyene i krig. Hvorfor? Fordi de fjernet alle feltprestene fra skipet til sønnen min, USS TRIPOLI. De kastet dem av på Diego Garcia, rett før den siste etappen av reisen inn i CENTCOMs område (USAs sentralkommando). Dette gjør meg forbannet. Jeg ringte så mange politikere og slo alarm om at de var blitt fjernet. Jeg spurte hvor mange andre feltprester som var blitt fjernet fra andre skip??? Igjen var det ingen som ville ringe meg tilbake eller sende meg svarene på e-post. Og her er vi nå, med sjømenn som forsøker å begå selvmord i krig. Gode GUD, Hegseth MÅ FÅ SPARKEN! Jeg garanterer at mange militærfamilier ikke vet at feltprestene til deres kjære ble fjernet før de dro i krig. Det å ha en feltprest under krig er en helt avgjørende ressurs!!! De ser så mange grusomme ting – drepte og sårede, barn og venner som blir sprengt i filler – som det er vanskelig for ethvert menneske å håndtere. Dette gjør meg rasende!!! Hvem i helvete kan sørge for at dette budskapet kommer ut i alle nyhetsmedier? Hegseth hadde INGEN rett til å fjerne disse feltprestene. Politikerne må kreve at han får sparken, og at feltprester umiddelbart plasseres tilbake på hvert eneste marinefartøy, særlig i krig.
Denne krisen er reell, og Donald Trump og hans ynkelige krigsminister gjør ingenting for å håndtere problemet.
Denne artikkelen ble publisert på SONAR21 og ble oversatt til norsk og publisert av Derimot.no.
