oss 150 kroner!
Pål Steigan har 3. juli i år en interessant artikkel om hvilket råd Niccolò Machiavelli (1469-1527) ville gitt Vladimir Putin (1952-) for å få slutt på konflikten i Ukraina. Machiavelli er den moderne statsvitenskapens far, men han er også kjent som en totalt hensynsløs, kynisk og amoralsk maktpolitiker, slik han fremstår i boken Fyrsten, påbegynt i 1512. Til de grader hensynsløs og amoralsk at den bibelske djevelen på engelsk ofte kalles Old Nick. Machiavelli har altså både ry som den skarpeste statstenker i tidlig renessanse, og som den ondeste av datidens maktmisbrukere.
At Vladimir Putin er en kynisk og amoralsk maktmisbruker, er det få som bestrider i NATO og EU, som jo har besluttet å fjerne Russland fra kartet med militærmakt innen 2030. Lykke til!
Og Steigan er ikke snauere enn at han lar Machiavelli slå an takten:
«I en verden der stormakter tenker i sfærer og buffere (klassisk realisme à la Machiavelli/Hobbes) er det rasjonelt å ønske en «nøytral» eller kontrollert sone vest for [Russlands] kjerneområder. Et fiendtlig Ukraina med vestlige våpen på den andre siden av en kort grense er en permanent trussel mot russisk sikkerhet – spesielt etter NATOs utvidelse».
I dette utsagnet tar Steigan med ett sjumilssteg innersvingen på hele kongerekken av dissenterende statsvitere, økonomer og militære, anført av John Marsheimer, Jeffrey Sachs, Lawrence Wilkerson, Douglas Macgregor, Chas Freeman, Alexander Mercouris og Glenn Diesen.
Men er det riktig å sammenstille Putin og Machiavelli som to hensynsløse kynikere? Som en flittig student av Machiavelli vet jeg mer om ham enn det hans rykte skulle tilsi. Fra 1498 var han bystaten Firenzes utenriksminister og militære koordinator, under det attenårige republikanske interregnum fra 1494 til 1512, da Medici’ene var i landflyktighet. Etter min vurdering er Machiavelli den første i den korte rekken av betydelige opplysningsfilosofer. Jeg anbefaler Hans E. Kincks Machiavelli-biografi «Renæssansemennesker» 1916/1922 og hans skuespill «Mot Solefall» (Askehoug 1980), der hovedpersonen er Niccolò Machiavelli.
Machiavelli skrev to svært viktige bøker:
Fyrsten er en bok om makt, om skjebnen (fortuna, om det menneskene ikke kan påvirke), kjemisk fri for referanser til moral og utopi, og som sådan et vitenskapelig gjennombrudd for statsfilosofien, en jobbsøknad til Medici’ene, som gjenvant makten i 1512.
Discorsi er en bok om Den gode stat (om dyden – vertù – om det menneskene kan oppnå ved sine veivalg), lett forkledd som en diskusjon av Romas historie, i realiteten et langt argument for Italias samling som nasjonalstat, etter modell av Spania, Frankrike og England, men som republikk, et frontalangrep på pavestaten i Roma.
For den forliggende problemstillingen om Russland og Ukraina er det særlig to Discorsi-sitater som er viktige, nemlig fra Discorsi 1.18 og 1.17. Jeg har oversatt etter Machiavellis original (1512), fra en moderne, tekstkritisk italiensk utgave, og fra mine russiske, danske og engelske utgaver:
«1.18: Jeg mener det er viktig .. å undersøke om man i en fordervet stat kan bevare en fri ordning om den finnes, eller om man kan etablere en fri ordning dersom den ikke finnes .. For slik gode skikker må understøttes av lover for å opprettholdes, slik trenger også lover gode skikker for å bli overholdt. Siden gjenopprettelsen av politisk liv i en stat forutsetter et godt menneske, mens voldelig maktovertakelse i en stat forutsetter et ondt menneske, vil det sjelden skje at et godt menneske ønsker å bli fyrste med onde midler, eller at et ondt menneske etter å være blitt fyrste, ønsker å handle godt og bruke den makten han har vunnet på urett måte til noe godt».
«1.17: Man kan konkludere slik: Der materien [folket, skikkene] ikke er fordervet, der vil opptøyer og andre uroligheter ikke skade noe særlig, men der materien er fordervet, hjelper heller ikke velordnede lover, medmindre de håndheves av en mann som med stor dyktighet tvinger dem igjennom, slik at materien, når den er blitt sunn igjen, forblir slik. Men jeg vet ikke om dette noen gang har skjedd, eller om det er mulig .. For det er nødvendig at en enkelt mann med usedvanlig dyktighet gjenoppretter en stat, men det er ikke mulig at en enkelt mann kan fullføre dette verket og at det blir varig, for han dør, og han kan ikke sørge for at hans dyktighet varer etter ham, tvert imot vil staten vende tilbake til den tilstand den var i før». (mine uth.).
Utfra denne Machiavellis teoretiske posisjon ser vi straks at det ikke kan oppnås noen enighet mellom Russland og Vesten om konflikten i Ukraina.
Russere kan ikke for sitt bare liv gå med på at «materien er fordervet», enda det i og for seg er sant etter 20 års gerontokrati fra 1965, og 40 års forutgående stalinistisk tyranni som sikret alle et magert gjennomsnitt av goder, men som ikke tålte individuelle feilskjær.
Vesten kan ikke få seg til å tro at Russland har vært så heldig å snuble over et så godt menneske, som med slik stor dyktighet tvinger igjennom velordnede lover som overholdes, som har gjenopprettet russernes tapte stolthet over fedrelandet.
Russerne vil være enige i at Putin har slike dimensjoner og Vesten vil godta at «materien er fordervet». Omvendt fungerer logikken ikke. For å imitere Machiavellis stil, konkluderer jeg på denne måten: Når det riktige spørsmål ikke kan stilles, kan det korrekte svar ikke formuleres.
Denne konflikten må derfor i praksis, av de teoretisk angitte grunner, avsluttes på slagmarken, det vil si langs NATOs østgrense.
Det litt epokegjørende ved Steigans artikkel er at han så tydelig tar det machiavelliske utgangspunkt: «Fra en rein Machiavelliansk/realistisk synsvinkel er det høyst logisk og nesten uunngåelig at Russland vil gjøre full kontroll over Novorossija til et strategisk mål».
Men hva vil skje når Kiev og Odessa med kysten er frigjort? Hva kan stanse russernes fremrykning når hele Ukrainas elektriske generator, den industrielle motor, det store elveløp og den maritime havn er falt? Det vil si: Øst-Ukraina og kysten, altså arven etter Tsardømmet og Sovjetunionen. Det sentrale og vestre Ukraina er jo jordbruksland uten naturlige støttepunkter å forsvare seg fra. Og ville ikke et «fritt og uavhengig Ukraina» i praksis bli en projeksjon av makt inn fra NATOs østgrense til hittil nøytrale områder? Vil ikke et rest-Ukraina uvegerlig bli en utvidelse av vestlig makt på bekostning av Russlands sikkerhet?
Pål Steigan er som vanlig en probat og urokkelig søyle: «Hvis Russland skulle okkupere også denne delen, risikerer de å skaffe seg et langvarig og slitsomt problem. Men Russland kan ikke godta at rest-Ukraina blir et Banderastan stappfullt av hevnlystne nazister utstyrt med NATO-våpen».
Oberst Douglas Macgregor, januar 2025: «Russerne har tatt Donbass. Nå ruller de mot Odessa og Dnjepr. De kommer ikke til å okkupere Kiev eller det vestlige Ukraina – det er ikke et mål».
Oberst Lawrence Wilkerson, februar 2025: «Den militære realiteten er at Russland vil sikre seg Odessa og krysse Dnjepr. Etter det har de ingen interesse av å dra videre mot Lvov eller Polen. De overlater rest-Ukraina til seg selv eller til EU».
Våpeninspektør for FN Scott Ritter, januar 2025: «Odessa er nøkkelen. Russland vil ta hele Svartehavskysten, og Dnjepr blir den nye grensen. Alt vest for Dnjepr blir en reststat som Russland overhodet ikke vil styre – de vil heller at Europa tar ansvar for den».
Ambassadør Chas Freeman, april 2025: «Vi ser konturene av et delt Ukraina. Øst og Sør – inkludert Odessa – går inn i Russlands sfære. Det vestlige Vest-Ukraina vil overleve, men Russland vil ikke påta seg byrden med å styre det. De har sagt det gang på gang».
Statsviter John Mearsheimer, februar 2025: «Russland vil ta Odessa og kyststripen opp til Dnjepr. Og der stopper de. De vil ha et nøytralt Ukraina som buffer mot NATO».
Økonom Jeffrey Sachs, mai 2025: «Realiteten er at de russisktalende områdene i sør og øst ikke kommer tilbake til Ukraina. Russland vil aldri akseptere å styre Kiev eller Lvov. Løsningen er et suverent, men nøytralt Ukraina vest for Dnjepr».
Disse sitatene er litt foreldede nå, men den som følger med daglig, kan bekrefte at formuleringene er uforandret: Russerne vil ikke ha Vest-Ukraina, om det så blir kastet etter dem.
Saken burde være klar. Men så er det dét, at russerne aldri har spesifisert noen territoriale militære mål. Ved åpningen av den militære spesialoperasjonen natt til 22. oktober formulerte Putin de viktigste kravene: Nøytralitet, blokkuavhengighet, språk- og religionsfrihet, lokalt selvstyre, demilitarisering og de-nazifisering – for hele Ukraina. Krim ble annektert etter lokal folkeavstemning i 2014, Russland er etter folkeavstemning utvidet med fire nye fylker: Donetsk, Lugansk, Kherson og Zaporozhie, det opprettes buffersoner i nord mot Russland og Hviterussland, som vel også behørig annekteres etterhvert – av berettigede sikkerhetsgrunner.
Så hvorfor tror alle ekspertene ar russerne vil stanse fremrykningen så snart de har lagt de viktigste hindrene bak seg? Det er slående at Putin aldri har sagt et ord om hvor grensen går. Jeg kan tenke meg noen få faktorer som påvirker ekspertene:
a. Det antas sikkert at russerne vil ønske å provosere Vesten minst mulig, så farlig som verdenssituasjonen er blitt. Jeg tror denne faktoren trygt kan ignoreres. Russerne kjenner nå sin styrke.
b. Det antas åpenbart at det går en språk- og kulturgrense langs Dnjepr, at befolkningen i vest er provestlig og derfor vanskelig å styre, og at Moskva vil forsøke å unngå å komme i en slik situasjon at de provestlige må styres. En slik russisk posisjon er i så fall en direkte fornektelse av begrunnelsen for spesialoperasjonen, for på spørsmål svarer russerne alltid at krigshandlingene følger oppsatte planer, som ikke endres, de tilpasses bare, i takt med fremgangen ved fronten. En slik ekspertposisjon stemmer dessuten etter min vurdering dårlig overens med språksituasjonen på bakken.
Talespråket i alle de store russisketablerte byene, Kiev, Odessa, Zaporozhie, Dnjepropetrovsk, Kharkov med fler er og har alltid vært standard russisk. På den annen side har Vest-Ukraina syv fylker som først kom med i Sovjetunionen i forbindelse med andre verdenskrig. Befolkningen i disse fylkene hadde altså før krigen ikke noe motiv for å lære standard russisk, og da de ble sovjetiske, lærte de språket motvillig. Denne befolkningen utgjorde i 1991 9.750.000 innbyggere, altså 19 prosent av den daværende ukrainske befolkningen. Hva tallene er i dag, kan ingen ha noen begrunnet oppfatning av, fordi så mange har flyktet, så mange er døde.
Utenom de syv fylkene i Vest-Ukraina er det mitt inntrykk at befolkningen er tospråklig i det sentrale Ukraina også vest av Dnjepr, at alle når de vil snakker standard russisk perfekt, og at de helst snakker russisk «hjemme på kjøkkenet» på tross av at russisk språk formelt er forbudt og forsøkt undertrykt. I denne befolkningen er kodeveksling helt naturlig (bruk av gloser fra begge dialekter i løpende tale, omtrent som i spanske Catalunya.
Hva den gjenværende befolkningen mener, er litt av en gåte. Landet hadde 52 millioner i 1991, men nå er antallet etter alt å dømme ned mot 20 millioner.
Terror
Det som er helt sikkert er at et eventuelt rest-Ukraina blir et episenter for nådeløs terror. I syv fylker har man familietradisjon for russerhat og motstandskamp med alle midler. I vest-Ukraina ble det ført geriljakrig mot den Røde Armé fra 1945–1956. Tapstallene er usikre, men både ukrainske og russiske kilder oppgir opp mot 25.000 falne og sårede på russisk side, og over 100.000 døde og sårede sivile og militære fra begge sider i dette tiåret.
Når Vest-Ukraina nødvendigvis må bli et terrorrede etter at de nå pågående kamphandlingene tar slutt, kommer den russiske ledelsen naturligvis til å vurdere følgende spørsmål: Vil det være lettere å ha dette terrorredet innenfor egne grenser, hvor det kan føres streng kontroll, eller kan vi stole på folkerett og vennligsinnede naboer som garanti for at nynazistisk innstilte vest-ukrainere ikke får frie hender og oppmuntring til å drive sin terror?
Jeg er overbevist om at den russiske ledelsen har tenkt over denne saken uten å snakke for høyt om den. Jeg er overbevist om hva Machiavelli ville rådet Putin til i denne situasjonen, og jeg er, på tredje året, overbevist om at denne konflikten finner sin slutt langs NATOs østgrense.
Sluttelig en honnør til Pål Steigan for, som en av de første, å ha satt saken på spissen, hvor den jo står som støest.
Les også:
