Hva ville Machiavelli rådet Putin til å gjøre?

Niccolò di Bernardo dei Machiavelli var en italiensk diplomat, politiker og statsteoretiker. Han utfoldet en tid stor diplomatisk aktivitet i Medicienes tjeneste. Hans to viktigste politiske verk, Fyrsten og Discorsi, en kommentar til Titus Livius kom ut i 1513. Verket Krigskunst kom i 1522. Machiavelli var en kynisk maktpolitisk strateg. Hva ville han ha rådet Vladimir Putin til å gjøre i Ukraina-krigen?

I det siste har Putin uttalt at et mål for «den spesielle militæroperasjonen» er å erobre Novorossija, inkludert Odessa. Dette er også oppe i samtalen mellom Douglas Mcgregor og Glenn Diesen, som vi kommer tilbake til. Her prøver vi å sette oss inn i hva Machiavelli ville ha rådet Putin til å gjøre.

Begrepet Novorossija (Det nye Russland) refererer til sørlige og østlige ukrainske områder som ble erobret under det russiske imperiet på 1700-tallet (hovedsakelig under Katarina den store). Putin brukte det eksplisitt allerede i april 2014, da han listet opp Kharkov, Lugansk, Donetsk, Kherson, Mykolajiv og Odessa som deler av det historiske Novorossija.

Dette var ikke bare retorikk. I 2014 støttet Russland separatistene i Donbass, og det ble dannet en kortvarig «Novorossija-konføderasjon» mellom de to folkerepublikkene. Prosjektet ble lagt på is i 2015, men tanken om kontroll over sørlige og østlige kystområder har ligget der siden. Putin har gjentatte ganger beskrevet store deler av Ukraina som historisk russisk land, bl.a. i den lange artikkelen om «historisk enhet» i 2021.

Krim, Donetsk, Luhansk, Kherson og Zaporizjzja er allerede oblaster i Den russiske føderasjonen. Putin har krevd internasjonal anerkjennelse av dette, samt denazifisering og demilitarisering av Ukraina.

I sin nylige uttalelse (juni 2026) sa Putin at hovedoppgaven for de russiske styrkene er «fullstendig frigjøring av Donbass og Novorossija». Dette ble tolket som en bekreftelse på ambisjoner utover dagens frontlinje – inklusive hele kysten opp til Odessa.

Fra en rein Machiavelliansk/realistisk maktpolitisk synsvinkel er det høyst logisk og nesten uunngåelig at Russland (under en leder som Putin) ville gjøre full kontroll over Novorossija til et strategisk mål.

Kontroll over Svartehavet og landkorridoren: Novorossija gir Russland en sammenhengende landforbindelse fra Rostov til Krim og videre vestover. Dette sikrer forsyningslinjer til Krim (som ble annektert i 2014) og hindrer Ukraina (eller NATO) i å true den strategisk viktige halvøya fra land. Uten dette er Krim sårbar for isolasjon.

Odessa og kysten gir potensiell dominans over nordvestlige Svartehavet. Dette begrenser NATOs evne til å projisere makt mot russisk territorium og gir Russland bedre utgangspunkt for innflytelse mot Moldova, Romania og Balkan, samt at det ville innlemme Transnistria i Russland.

I en verden der stormakter tenker i sfærer og buffere (klassisk realisme à la Machiavelli/Hobbes), er det rasjonelt å ønske en «nøytral» eller kontrollert sone vest for sine kjerneområder. Et fiendtlig Ukraina med vestlig våpen på den andre siden av en kort grense er en permanent trussel mot russisk sikkerhet – spesielt etter NATOs utvidelse.

Russland kan ikke la NATO kontrollere Odessa

Fra et Machiavelliansk ståsted er dette en kjerne i saka. Russland ser Odessa som ei rød linje de ikke kan akseptere under vestlig/NATO-kontroll.

Machiavelli ville sett dette som fortuna (geografi) som krever virtù (handlekraft) for å utnytte eller nøytralisere.

Med Krim under russisk kontroll siden 2014 handler det om å dominere eller i det minste nøytralisere nordvestlige Svartehavet. Odessa er Ukrainas viktigste gjenværende havn, en naturlig base for marineoperasjoner, og gir tilgang til Donau-deltaet (viktig for handel og potensiell militær projeksjon mot Romania/Moldova).

Hvis Ukraina blir NATO-medlem (eller får tett integrasjon med felles kommando, baser eller avanserte våpensystemer), ville russiske strateger se Odessa som en potensiell fiendtlig flåtebase nær russisk territorium. Dette forkorter reaksjonstiden dramatisk og truer russisk flåte i Sevastopol og Novorossijsk. Russland har historisk sett Svartehavet som en vital interessesfære – helt tilbake til tsartida.

Hvis vi ser på valgresultatene fra 2010 så er Novorossija også maktpolitisk logisk.

Hva med rest-Ukraina?

Hvis Putin følger ei Machiavellisk linje vil Ukraina bli en redusert stat uten havner. Det finnes Machiavelliske argumenter for at Putin skulle unnlate å ta resten av landet. Mens befolkninga i Novorossija er potensielt pro-russisk, er befolkninga i vest det motsatte. Der står også nazistene og høyrenasjonalistene sterkest.

Lviv og Vest-Ukraina (Galicia) har vært det mest nasjonalistiske, anti-russiske og pro-vestlige området siden uavhengigheten. Dette var tydelig allerede i 2010-valget, der Tymoshenko (og tidligere Yushchenko) fikk massive tall. Svoboda og andre høyrenasjonalistiske krefter har tradisjonelt hatt sitt sterkeste feste her.

Hvis Russland skulle okkupere også denne delen, risikerer de å skaffe seg et langvarig og slitsomt problem.

Men Russland kan heller ikke godta at rest-Ukraina blir et Banderastan stappfullt av hevnlystne nazister utstyrt med NATO-våpen.

Niccolò Machiavelli ville nok ha anbefalt Putin å sikre seg et nøytralt og demilitarisert rest-Ukraina. Og Polen vil nok leve godt med det.

Det ville gi maksimal sikkerhet til minimal kostnad: Full okkupasjon av hele Ukraina er dyrt, blodig og vanskelig å holde nede (fiendtlig befolkning, gerilja, økonomisk byrde).

For å oppnå dette måtte nok Russland innta Kiev og sette inn ei marionettregjering og så diktere vilkårene for freden.

Ville USA godta dette?

Et USA under Trump ville nok kunne godta det. Trump ville antakelig selge det som sin private seier. USA ville kunne dumpe Ukraina fullstendig for å konsentrere seg fullt og helt om Kina. USA vil gjerne trekke ut de kostbare basene sine fra Europa og med en slik løsning ville de mye lettere kunne dumpe alle problemene i fanget på europeerne. USA ville redusere utgiftene, og Trump kan erklære «the greatest deal ever made» mens han peker på Europa som taperne. Retorikken ville vært tjukk som olje fra Venezuela – «fred gjennom styrke», «jeg gjorde det ingen andre klarte» – men substansen tynn. Problemene overlates til europeerne.

Vil Europa godta dette?

Punkt 1: Det finnes ikke noe Europa. Europa uten USA er en illusjon. Europeerne vil splitte seg i så mange fraksjoner de kan. Uten USA er de ingen militær kraft, sjøl om de innbiller seg det.

Punkt 2: For noen europeere er dette bedre enn situasjonen i dag. Polen vil mislike en russisk seier, men de ville være entusiastiske tilhengere av at et rest-Ukraina blir demilitarisert og svakt. I et slikt Ukraina ville Polen kunne realisere noen av sine stormaktsdrømmer i form av politisk innflytelse, men naturligvis uten å ta kontroll over noe som helst.

Tyskland vil hate det. Men Tyskland har tapt denne krigen, så de vil ikke ha stort de skulle ha sagt. Kanskje vil AfD ta over og forhandle fram et nytt Rapallo* med Russland. Det er det eneste som eventuelt ville kunne redde Tyskland som industrinasjon.

Storbritannia vil også hate alt som går Russlands vei, men deres militærapparat er en vits og deres politiske ledere er knapt det en gang. Frankrike vil antakelig se på mulighetene for å kunne få til løsninger med Russland.

Italia, Spania og hele det sørlige Europa, samt bitene av det som var Østerrike-Ungarn vil prøve å ikke juble for høyt, men det vil gå et stønn av lettelse fra Roma til Madrid og fra Praha til Budapest.

Frontkjemperstatene i nord og nordøst vil naturligvis se dette som et svik. Norge, Sverige, Danmark og Finland har jo blitt de mest krigerske av alle sammen med revansjistene i Baltikum. Men de vil ikke få noe de skal ha sagt.

Machiavelli ville ha minnet dem om at stormaktene gjør «deals», mens små og mellomstore makter må leve med resultatet.

Ikke vår løsning, men det finnes verre alternativer

Vi har vært imot denne krigen siden vinteren 2014 og vi advarte allerede da mot det vi har opplevd etterpå, så vi vil ikke ta noe ansvar for at vi har havnet der vi har havnet.

Denne artikkelen har vært en øvelse i hvordan en kynisk maktteoretiker som Niccolò Machiavelli kanskje ville ha sett på det. Og når sant skal sies: Det finnes verre løsninger. Jonas Gahr Støre og de andre nordiske statsministrene vil ha krig mot Russland. Det ville ha blitt et kjernefysisk ragnarok, som hadde utslettet det meste av sivilisasjonen i Europa.

Og da er det på tide å slippe til Macgregor og Diesen:

*)Fra Store norske leksikon:

Rapallo-traktatene var en tysk-russisk avtale som ble undertegnet 16. april 1922 av den tyske utenriksministeren Walther Rathenau og den sovjetiske utenriksministeren Georgij Tsjitsjerin i Rapallo i Italia.

Bakgrunnen for avtalen var Tysklands og den nye russiske sovjetrepublikkens isolasjon fra det internasjonale samfunn etter første verdenskrig. Ingen av disse statene fikk delta på Versailles-konferansen som bestemte fredsoppgjøret etter verdenskrigen: Tyskland var den tapende part i krigen, mens i Russland hadde bolsjevikene tatt og etter hvert konsolidert makten.

Sovjetrepublikken til bolsjevikene ble dessuten forsøkt isolert av vestmaktene gjennom diplomatisk isolasjon og handelsblokade. Nye stater i Øst-Europa, som Polen, hindret også at revolusjonen spredte seg videre vestover. Med Rapallo-avtalen brøt Tyskland og Sovjet-Russland ut av isolasjonen og la press på vestmaktene for en normalisering av forholdet til de to landene.