USA tapte Cuba-avstemning

Setter folkeretten og humanitærretten i spill

USA klarte ikke å hindre FNs hovedforsamling fra å debattere  USAs økonomiske krigføring mot Cuba. De krasse verbale forpostfektningene avdekket imidlertid at den enhetlige fronten som har stått bak den årlige Cuba-avstemminga om USAs embargo, slår visse sprekker. I oktober stemte fem land sammen med USA og Israel som de siste åra har stått alene igjen i sin motstand mot resolusjonen som fordømmer blokaden.

Tirsdag stemte 136 land for å holde debatten, mens åtte land stemte sammen med USA, deriblant Ukraina. Et dokument fra USAs utenriksdepartement avdekker at utenriksminister Marco Rubio har gitt USAs ambassader instrukser om å legge press på ulike typer land, allierte og ikke-allierte, og USAs FN-ambassadør Mike Waltz opptrådte som den reineste mafiabossen gjennom sin vulgarisering og fordumming av debatten. 

EUropa har lagt seg på en linje for ansvarsfordeling for krisa på Cuba mellom USA og myndighetene og det kubanske kommunistpartiet for dermed å kamuflere mangelen på konkrete tiltak for å bistå Cuba og aktivt bryte blokaden. Kravet om økonomiske og politiske reformer reiser spørsmålet: Hvilke reformer? De Cuba nå har vedtatt – eller kravene som USA og Trump-administrasjoner forsøker å få Havanna til å knele for under sin økonomiske terrorisme.

Strupetak i seks måneder

Strømnettet er oppe og går igjen i Cuba, så lenge det varer. Det vaker ingen nye oljetankere i farvannene med kurs for raffineriene, og tirsdag kveld  var det igjen spredte protester i gatene. På latinamerikansk vis banket folk på kjeler og panner for å vise at de er sultne. Bilhorn akkompagnerte ropet “Slå på lyset!”

Mandag brøyt strømnettet sammen igjen. Over hele øya. Det livsbejaende, fandeninvolske lysglimtet er at nettet var oppe igjen etter 24 timer. Det har vanligvis tatt tretti timer eller mer. Landets nettoperatør, UNE (Unión Eléctrica de Cuba) som sorterer under Energi- og gruvedepartementet (Ministerio de Energía y Minas), opplyste at de hadde gjenopprettet strømforsyningen fra Pinar del Río helt vest på Cuba til Holguín i øst. Santiago de Cuba, øyas nest største by, var fortsatt uten strøm, ifølge myndighetene, melder Reuters.

Det har nå gått vel seks måneder siden USA kuttet oljeleveransene fra Venezuela og presset Mexico til å innstille sitt salg under trusler om straffetoll, sanksjoner og andre økonomiske straffetiltak. De skrudde samtidig til øvrige sanksjoner og sekundærsanksjoner som rammer tredjeland og utenlandske selskaper. 

Det har ført til at utenlandske bedrifter har stengt ned og forlatt landet, inkludert det kanadiske Sherritt International som har drevet nikkelindustrien på Cuba og har vært en stor energileverandør. 

Dreper i stillhet

Det legger nytt lokk over turistnæringa som ikke rakk å hente seg etter koronapandemien og som var landets største inntektskilde. USAs økonomiske terrorisme som har som mål å få ledelsen til å knele, ifølge president Donald Trump og hans eksilkubanskættede utenriksminister Marco Rubio (familien forlot Cuba allerede i 1956). Med andre ord og i klartekst: regimeskifte i Havanna.

– Blokaden kveler og dreper i stillhet. Å ta tak i denne hensynsløse forbrytelsen er også FNs ansvar, sa Cubas utenriksminister Bruno Rodríguez Parrilla da han talte til FNs hovedforsamling under punkt 38: «Nødvendigheten av å avslutte den økonomiske, kommersielle og finansielle blokaden som USA har innført mot Cuba».

FNs hovedforsamling har siden 1992, i 34 år på rad (med unntak av 2020 på grunn av covid-19), fordømt USAs embargo som nå har utviklet seg til en middelaldersk blokade. FNs organer har fordømt Trumps nye sanksjonsregime som brudd på folkeretten og menneskerettighetene, påpeker Reuters som dekket protestene i La Habana-forstaden Jaimanitas, en tidligere fiskelandsby 42 kilometer fra sentrum, og i consejo popular (kvartal) Santa Fé. 

De går fredelig for seg og fortoner seg oftest som en liten ansamling av folk som søker ut i nattemørke gater i påvente av at strømmen skal komme tilbake. For mange har det afrikanske ordtaket blitt en påtrengende virkelighet: “Om du mener at små ting ikke betyr noe, har du aldri tilbrakt natta i et telt sammen med en moskito”. Vifter og klimaanlegg står stille.

For Cuba og den kubanske befolkninga er dette derimot ikke små ting som en kan vifte til side som mygg. Det la utenriksminister Rodríguez vekt på under sin tale til hovedforsamlinga tirsdag.

– USAs regjering fører en mangefasettert, ukonvensjonell krigføring mot Cuba, en krigføring som allerede har vart i snart sju tiår, og som har blitt stadig mer grusom og hensynsløs i løpet av de siste sju månedene, fastslo Rodríguez som har sittet på post siden 2009 da han overtok etter Felipe Pérez Roque som ble avsatt, sammen med visepresident Carlos Lage Dávila, kritisert av Fidel Castro for forkjærlighet for makt. Han er medlem av politbyrået i Partido Comunista de Cuba (PCC).

Cuba har alltid stilt USA til regnskap for embargoen og holdt FN fortløpende oppdatert om kostnadene. I perioden fra mars 2025 til februar 2026 beløp de seg til rekordhøye åtte milliarder dollar, ei økning på sju prosent sammenliknet med samme periode året før, ifølge Rodríguez. Tallene inkluderer ikke de «ekstreme konsekvensene» av drivstoffblokaden USA innførte mot Cuba i februar, understreker han ifølge Al-Jazeera.

Danset ikke USAs vals

Det er helt etter kjøreplanen. Det mest interessante er derimot de politiske forpostfektingene forut for debatten i FNs hovedforsamling som USA forsøkte å stanse. USAs FN-ambassadør Michael (Mike) Waltz forsøkte på sitt sedvanlige vulgære vis å avfeie debatten som sløseri med FNs penger fordi debatten ville koste 28.000 dollar i timen. Fire timers debatt til 84.000 dollar ville kunne “gitt 3500 kubanske barn mat i en hel måned,” raljerte en av de mange forretningsmennene i Trumps diplomati og i USAs diplomati generelt. Florida-politikeren har dessuten, som mange andre i det sjiktet, en militær karriere fra hærens Special Forces. Waltz ble ansett som en av de mest Kina-krigerske haukene i Kongressen og har tatt det med seg til FN.

Han retter det samme haukeblikket mot Cuba. I debatten ga han den kubanske regjeringa ansvaret for strømkrisa og påsto uten skrupler at “det fins ingen amerikansk blokade. Den eneste blokaden på Cuba er giljotinen regimet holder over hodene på sitt eget folk”, ifølge Al-Jazeera.

Waltz vant lite gehør i salen. Land etter land gikk på talerstolen og oppfordret Washington til å avslutte blokaden og oppheve sanksjonene som lammer Cubas økonomi. Stemmetallet ble 136 for å fordømme blokaden. Tretti land stemte avholdende, deriblant Canada som selv har blitt rammet av sekundærsanksjonene, og Tyskland som dermed brøyt med fellesinnlegget som EU hadde forberedt – og som Norge stemte for.

Sju land stilte seg sammen med alliansen mellom USA og Israel som har vært siste skanse mot den årlige Cuba-resolusjonen fram til i fjor: Ukraina, samt Tsjekkia og Nord-Makedonia i Europa, Argentina, Paraguay og Costa Rica i Latin-Amerika, og Marokko i Afrika som ble tildelt råderetten over Vest-Sahara av USA for å inngå normaliseringsavtalen med Israel (Abraham Accord) i desember 2020, i Trump første periode.

Avstemninga bekreftet en urovekkende trend: At flere land slutter seg til Trump-administrasjonenes utenrikspolitikk, eller lar seg presse til det av uro for politiske og økonomiske reaksjoner, selv om den kjørte stridsvogner over folkeretten og humanitærretten, eller “den regelstyrte verdensordenen” som Vesten liker å speile seg i.

Det første tegnet med hensyn til Cuba kom med fjorårets FN-avstemning om blokaderesolusjonen. I fjor stemte “bare” 165 land for resolusjonen, ned fra 187, mens fem land stemte sammen med USA og Israel og tolv land stemte avholdende. De fem var Ukraina og den elektroniske CIA-basen Nord-Makedonia, Argentina og Paraguay og Ungarn som nå er tilbake på EU-linja.

De tolv var Tsjekkia, Marokko og Costa Rica som nå stemte med USA, Albania, Bosnia og Hercegovina, de baltiske statene Estland, Latvia og Litauen og Polen og Romania, Natos nye, framskutte østflanke, Moldova og Ecuador.

Utpressing

Avstemningsresultatene er i seg sjøl ikke urovekkende med hensyn til å rokke flertallet. Men så har heller ikke avstemminga vært bindende, men for en uforpliktende markering å regne som Washington glatt har kunnet overse og som USAs vestlige allierte, inkludert Norge, aldri har blitt utfordret på for ikke å følge opp. 

USAs politiske offensiv i forkant av debatten og avstemninga, i en situasjon med massive folkerettsbrudd og utsulting av en uavhengig medlemsstat i FN, er derimot dypt urovekkende og et varsel om hvor langt Trump-administrasjonen er villig til å gå. Hver liten motstand vil bli konfrontert, og USAs allierte synes å være mer enn villige til å selge unna alt annet for å holde en tilsynelatende psykopatisk president, capo di tutti capi (“sjefen over alle sjefer”), i folden.

Under debatten tirsdag om hvorvidt debatten i generalforsamlinga i det hele tatt skulle holdes, kom USA med utilslørte trusler. Det er utformet som en instruks fra Rubio, avslører et diplomatisk notat som er lekket til og offentliggjort i det amerikanske nyhetsmediet The Nation.

Notatet er fra utenriksdepartementet til USAs ambassader. Det instruerer ambassadene til å legge press på både allierte og regjeringer som USA ikke anser som allierte. Marsjordren er krystallklar: Press landene til å trekke tilbake støtten til Cuba, først når opptrappingen av blokaden skal behandles og deretter når Cuba igjen kommer på sakskartet i neste FN-sesjon med en ny avstemning om embargoresolusjonen 27. oktober. 

Dette er langt mer alvorlig enn Trumps gjentatte uttalelser om Kalaallit Nunaat (Grønland) fordi blokaden av Cuba er høyst reell og krever menneskeliv – og fordi dette er forlengelsen av USAs kolonialistiske håndtering av Venezuela, andre runde av krigen mot Iran og “Gaza-planen”.

Det blir ikke mindre alvorlig ved at Rubio, “visekonge av Cuba”, helt åpent spekulerer i at det bryter ut en humanitær katastrofe som skal føre til et desperat folkelig opprør på øya.

Dette kaster ikke bare mørke skygger over Cuba med hensyn til “den regelbaserte verdensordenen”. Skyggene mørkner med tanke på hvordan Vesten har stilt seg overfor Israels folkemorderiske krig og politikk over Gaza og resten av Palestina og regionen. Trump har tatt USAs aggressive politikk overfor Cuba til et nivå hvor folkeretten og humanitærretten står på spill. Det har islett av en folkemorderisk politikk. Det setter Waltz’ vulgære opptreden i sitt rette perspektiv og hvor det hele tida blir referert til en innøvd og inngrodd anti-kommunistisk retorikk.

Samtidig er opptrappinga med overgangen fra retorikk til regelrette trusler et signal om at Trump-administrasjonen blir mer utålmodig med at strategien med den økonomiske kvelninga av Cuba ikke går som planlagt i en situasjon der Trump-administrasjonen ikke ser ut til å komme seg ut av krigen med Iran. 

Tåler ikke motstand

USA tåler derfor ikke motstand om Cuba, i eller utafor FN og  tyr til regelrett verbal utpressing – og sannsynligvis konkrete økonomiske trusler under bordet, slik Trump har brukt toll i sin andre presidentperiode .

Tre sider lange SBU-notatet («Sensitive but Unclassified» – sensitivt, men ikke gradert), datert 1. juli, som gravejournalisten Ken Klippenstein og Peter Kornbluh har publisert i The Nation, bekreftet det utenriksminister Rodríguez varslet 29. juni da han gjorde FN oppmerksom om Washingtons «press uten sidestykke» for å hindre nok et nederlag i FN om «den akutte situasjonen» som følge av de økende angrepene mot landets økonomi. 

Rubio instruerer USAs ambassader om å legge press på vertslandene for å støtte “vår motstand” mot FN-avstemminga.

Førstelinja var å hindre at debatten fant sted, som mislyktes, deretter å oppfordre «nært allierte medlemsland til å komme med uttalelser der de refser Cuba for landets tilslutning til en fullstendig diskreditert økonomisk teori, dets grove inkompetanse og dets omfattende korrupsjon».

Med andre ord å avvike fra spørsmål om folkeretten og humanitærretten og i stedet inngå i et ideologisk felttog mot Cuba – og naturligvis med internasjonale ringvirkning og koblet på USAs terrorlisting av stater hvor Cuba fortsatt står oppført.

Ingen slipper unna. “USA vil lytte svært nøye til innleggene deres under debatten og fraråder bruk av argumenter som kan skape friksjon i våre bilaterale forbindelser.”

I denne kategorien finner vi Nato- og EU-land, deriblant Norge, Japan, Sør-Korea og andre asiatiske allierte og “The Shield of the Américas“, offisielt Americas Counter Cartel Coalition (ACCC eller A3C) som Trump satte opp 7. mars i år under et toppmøte for den vestlige halvkule som har hovedkontor i Doral i “The Sunshine State” Florida – samme by i Miami-Dade County der USAs Southern Command har hovedkvarter.

Under dette “skjoldet” befinner Argentina, Bolivia, Chile, Costa Rica, Den dominikanske republikk, Ecuador, El Salvador, Guyana, Honduras, Panama og Paraguay, alle ledet av høyreekstreme eller svært høyreorienterte ledere seg, samt Trinidad og Tobago som ligger i Venezuelas skjærgård. Nå vil Colombia slutte seg til med Abelardo de la Espriellas som nyvalgt president.

Rubio har en like kategorisk ordre til de alliansefrie landene: De må «avstå fra å komme med uttalelser» og være «svært varsomme med ordlyden i eventuelle uttalelser». Det gjør ikke de åpne eller tilslørte truslene mindre fordekt. 

USA lar dem vite at Det hvite hus «vil følge nøye med på kommentarene deres.” Dette er en form for global utenrikspolitisk gag rule, og “The Shield of the Americas” fortoner seg som en utenrikspolitisk versjon av Operation Condor (Operación Cóndor), et etterretningssamarbeid for politisk undertrykking som høyreorienterte diktaturer i Sør-Amerikas «sørlige kjegle» gjennomførte mot kommunister og andre på venstresida, inkludert frigjøringsteologer.

“Operasjonen” pågikk formelt fra 1975 til 1983, men virksomheten lar seg vanskelig avgrense før eller etter fordi etterretningsvirksomheten har fortsatt og høyresida har stort sett gjenvunnet eller ikke gitt slipp på sine posisjoner uten å gjennomføre tradisjonelle statskupp. 

Kommandoen over alle kommandohøydene i samfunnet, fra kapitalen til institusjonene og byråkratiet og media og kultur, inkludert religionen, gir dårlig grobunn for reelt demokrati om det begrenses til president- og parlamentsvalg under gitte rammer som til forveksling likner på rettslig krigføring (lawfare).

Uten sidestykke

Rodríguez beskriver Cuba som en «uten sidestykke»-situasjon. Den samme betegnelsen kan bli brukt på Venezuela. Situasjonen er “akutt”, påpekte utenriksministeren overfor generalforsamlinga, fordi “USAs flerdimensjonale aggresjon allerede er i gang og er en realitet», ingen fjern trussel. Strategien er dessuten gjennomskuelig. Den bygger på den samme historisk dobbeltmoralen som Trump-administrasjonen spyr ut som en muddervulkan i alle himmelretninger og øser ut over statsledere og navngitte personer på hjemmebane – og som i alt for lang tid har blitt møtt med smisking. Det er i seg sjøl med på å undergrave folkerett og internasjonale konvensjoner.

Rubio og Waltz følger opp i samme stil og flagger at Trump-administrasjonen har «tilbudt 100 millioner dollar i bistand» til Cuba. Forholdet gjelder også Venezuela der USA har satt økonomiske håndjern på fungerende president Delcy Rodríguez og hennes regjering og sender nødhjelp til det jordskjelvrammede landet mens USA legger beslag på landets oljeformue.

«Å legge skylden på Cuba for den økende humanitære krisa – samtidig som Trump-administrasjonen fører en åpen økonomisk krig mot øya i form av oljeembargo, sanksjoner mot utenlandske selskaper med virksomhet der, og trusler mot nasjoner som ønsker å yte humanitær hjelp til Cuba – har blitt en yndet beskjeftigelse i Washington,» konstaterer Klippenstein og Kornbluh i The Nation.

Peter Kornbluh er senioranalytiker i National Security Archive siden 1986 og har tidligere vært direktør for både Chile Documentation Project og Cuba Documentation Project.

Kenneth Klippenstein er gravejournalist med fokus på USAs nasjonale sikkerhet, konflikter mellom forretningsselskaper, media og aktivisme for The Nation og The Intercept og har levert stoff til The Daily Beast, Salon og andre publikasjoner.

Hvem presser hvem?

USA ignorerer og trosser konsekvent det solide flertallet i  i Cuba-avstemningene. Det er intet nytt, men  USA overgår seg sjøl i sin forakt for FN under Trumps presidentperioder; denne gangen verre enn den forrige, enten det gjelder Palestina eller Cuba. FNs høykommissær for menneskerettigheter, den østerrikske juristen Volker Türk, mener at “sanksjonspakka er så omfattende at de rammer hele økonomiske sektorer og får breie, vilkårlige og alvorlige konsekvenser for befolkninga (og) er uforenlige med de grunnleggende prinsippene i internasjonal menneskerettighetslovgivning».

 – Barn dør fordi leger mangler tilgang til nødvendig utstyr og medisiner. Dette er uakseptabelt.

Kritikken rammer indirekte USAs allierte som ikke står opp for Cuba fordi de ikke møter USAs “perfekte storm” med annet enn ord og ingen konkrete handling. EU og omegn, deriblant Norge, har i stedet lagt seg på en form for ansvarsfordeling som griper inn i Cubas indre anliggende.

“Norge støttet et fellesinnlegg forberedt av EU. I innlegget uttrykte EU bekymring for de negative humanitære konsekvensene av USAs embargo, men understreket også at Cubas krise krever politiske og økonomiske reformer,” skriver statssekretær i Utenriksdepartementet Andreas Kravik i en e-post til Klassekampen.

«Den vanskelige situasjonen for det cubanske folk skyldes ikke bare embargoen,» sa EU-ambassadøren til FN, Stavros Lambrinis, tidligere EUs ambassadør til USA (mars 2019 – desember 2023) og EUs spesialrapportør for menneskerettigheter (2012-19) og utenriksminister 2011 for det sosialdemokratiske Pasok under EUs første krisediktat overfor Hellas. Han unndro seg ikke for å kritisere at Cuba har stilt seg på Moskvas side i Russlands krig mot Ukraina – noe Havanna ikke har gjort.

Hvor blir presset lagt, og hvem dikterer de politiske og økonomiske reformene? Er det de reformene som Havanna nå har vedtatt – eller USAs krav?

Se bloggen "Reformer i blokadens tid. Cuba vedtar 176 økonomiske tiltak", 7. juli 2026, https://www.peterm.no/reformer-i-blokadens-tid)

I sin redegjøring gjorde utenriksminister Rodríguez det klart at “det ikke er noen framgang” i samtalene mellom Det hvite hus og Havanna og at det sannsynligvis heller ikke vil bli det så lenge amerikanske tjenestepersoner «behandler Cuba som en beseiret eller underkuet motstander, som en koloni», ifølge Al-Jazeera.