oss 150 kroner!
Adresseavisen skriver: Laveste vannstand på 30 år: Kan gi dyrere strøm.
Når makteliten og NVE skylder på «lav vannstand», utelater de bevisst den rykende pistolen:
Magasinene tømmes fordi den nye EØS-industrien har skapt et kunstig, innenlandsk forbruk som spiser opp det norske overskuddet.
På grunn av EØS-avtalens kjerne-prinsipp om den frie etableringsretten, har norske myndigheter blitt nødt til å rulle ut den røde løperen for multinasjonale selskaper som vil bygge datasentre (som kryptomining og serverparker) og enorme batteri- og hydrogenanlegg.
De datasentrene og batterifabrikkene som nå popper opp i midt-Norge på grunn av EØS-avtalens frie etableringsrett, kjører på 100% kapasitet døgnet rundt, 365 dager i året.
De kan ikke skrus av.
De har et flatt, gigantisk forbruk (base-load) som tvinger kraftprodusentene til å pøse ut vannet fra magasinene kontinuerlig, uansett om det regner eller ikke.
Vi har altså invitert utenlandske strømslukere til å forsyne seg grovt av det vannet vi før sparte til eget bruk. Det er innsiden av EØS-fellen som nå tørker ut Trøndelag.
Eksporten og EUs klimapolitikk (Nådestøtet):
Eksporten fungerer som den låste mekanismen som gjør at vi ikke har lov til å spare på vannet. Da Norge via Protokoll 31 forpliktet seg til EUs klimapolitikk, sa vi ja til å fungere som Europas «grønne batteri». Når det er vindstille i Nordsjøen eller tørke på kontinentet, krever EUs markedskoder at de norske kablene skal gå for fullt.
Fordi ACER og de overnasjonale algoritmene (Euphemia) styrer markedet, har ikke den norske staten lov til å si:
«Nå er det lav vannstand i Midt-Norge, så vi stenger eksportkablene for å spare på vannet til vinteren».
Det vil bli slått ned av ESA som et ulovlig handelshinder. Kraftprodusentene er rettslig pålagt å selge til høystbydende på kraftbørsen. Eksporten sørger derfor for at restene av vannet vårt suges ut av landet, selv når magasinene skriker etter påfyll.
Før EØS avtalen var det en balanse i det norske kraftsystemet.
Norsk industri (som smelteverkene) har historisk sett hatt avtaler der de reduserte produksjonen eller stengte ned i tørrår for å spare vannet og sikre at vanlige folk hadde nok billig strøm gjennom vinteren.
Når magasinene i Midt-Norge nå tømmes i ekspresstempo på grunn av dette forbruket, har ikke den norske staten eller Statnett lenger lov til å gripe inn.
Krafta skal nemlig auksjoneres bort på den europeiske børsen til høystbydende. Vi tvinges juridisk til å fôre data- og batterianleggene helt til magasinene er tomme.
Når vi har brukt opp vår egen billige strøm på å serve datasentrene, må vi importere kraft utenfra for å dekke vårt eget basale behov.
Det betyr at i det sekundet Midt-Norge mangler strøm, smittes regionen umiddelbart av den europeiske marginalprisen. Vi må importere strøm til fantasi-priser basert på tysk gass, kull og CO2-kvoter for å dekke opp for den billige vannkrafta vi nettopp ga bort til de kommersielle datasentrene.
Dette er galskap satt i system.
Det forklarer hvorfor de 365 elbussene i Trondheim havner på 14. plass i strøm-køen og hvorfor strømregningen til vanlige folk i Midt-Norge eksploderer.
EØS-jussen tvinger oss til å gi bort vår egen, unike og billige vannkraft til utenlandske datasentre og batterianlegg.
Magasinene tømmes til det laveste nivået på 30 år for å serve dette konstante sluket.
ACER-systemet tvinger oss deretter til å importere Europas skyhøye strømpriser for å dekke opp for det vi har tapt.
Norske skattebetalere og forbrukere sitter igjen med en trippel regning:
– Vi mister den nasjonale råderetten,
– vi opplever historisk tomme magasiner, og
– vi må punge ut milliarder i dyre importpriser fordi makteliten har rigget et system der vi ikke lenger har lov til å bruke vår egen strøm på oss selv.
EØS-jussen fra 1992 har gjort at vi importerer strømkrise og eksporterer arvesølvet.
Galskapen stopper heller ikke med at disse EØS-beskyttede anleggene støvsuger strømnettet vårt og sender vanlige folk og elbusser bakerst i køen.
Disse gigantiske anleggene er rene vann-støvsugere.
Datasentrene krever millioner av liter rent ferskvann hver eneste dag utelukkende til kjøling for at serverne ikke skal smelte, noe som fordamper og forsvinner ut av det lokale kretsløpet.
Enda verre er hydrogenfabrikken som har kuppet førsteplassen i den midtnorske strømkøen:
Her er det særnorske ferskvannet selve råvaren i produksjonen.
Gjennom elektrolyse skal det pøses ut milliarder av liter rent vann fra våre egne elver og drikkevannskilder for å spalte det til hydrogen – som deretter skal eksporteres rett ut av landet til kontinentet for at EU skal nå sine klimamål.
Hva skjer om en lokal kommune eller et vannverk i Midt-Norge prøver å si nei for å verne om innbyggernes drikkevann når magasinene er på sitt laveste nivå på 30 år?
Svaret er sjekkmatt.
Siden disse anleggene er definert av EU som kritiske for den «grønne og digitale omstillingen», trer prinsippet om overstyrende allmenninteresse inn og overkjører lokale særlover, konsesjoner og kommunalt veto.
Jussen fra 1992 har rigget det slik at vi ikke lenger bare blir en råvarekoloni for strøm, vi gir fra oss selve livsgrunnlaget:
ferskvannet vårt.
Alt mens elvene tørker ut og norske skattebetalere sitter igjen med en trippel regning.
NVE skylder på været, men sannheten er vi har fått en situasjon der EØS-industrien (data og batterianlegg) sluker både krafta og ferskvannet på innsiden, EUs klimakrav suger det ut på utsiden, og ACER-algoritmen sørger for at de trønderske skattebetalerne må betale europeisk fantasi-pris for det lille vi har igjen.
Det er altså ikke tørke som har tømt magasinene – det er EØS-avtalens markedsdesign.
Slik kan et minimalt antall utenlandske datasentre sette hele den midtnorske samfunnsinfrastrukturen sjakk matt.
Siri Hermo
