oss 150 kroner!
Jeg leste i dag at «hytta på en fjellknaus blant furutrær i Arendal får årlige skatter og avgifter på 70.000 kroner hvis Skattekommisjonens forslag trer i kraft». Og min første tanke var: Folk må stå samlet. Folk må nekte å betale, så er saken ferdig.
Men så husket jeg at dette er Norge. Du vet, det landet hvor folk tror de er gode mennesker fordi de gjør som de blir fortalt. Det landet hvor myndighetene har fått rollen som Gud, og hvert vedtak blir behandlet som et nytt bud fra oven; noe man ikke stiller spørsmål ved, noe man ikke diskuterer, noe man bare bøyer seg for. Du vet, det sånn-er-det-bare-landet…
Landet hvor man kan innføre den ene ulogiske regelen etter den andre, den ene avgiften etter den andre, den ene kontrollmekanismen etter den andre, og folk sukker kanskje litt ved kjøkkenbordet, klager litt til naboen, skriver kanskje en frustrert kommentar på Facebook, men til slutt betaler de. Fordi «sånn er det bare».
Men nei! Det er ikke bare sånn. Det har blitt sånn fordi folk har akseptert det!
Eiendomsskatt. Kommunale Avgifter. Formuesskatt. Dokumentavgift. Arveavgift i nye former. Skatt på allerede beskattede penger. Avgifter på hus, hytter, strøm, vann, avløp, renovasjon, vei, vedlikehold, forsikring og lån. Hvor mange ganger skal et menneske betale for det samme før vi tør å kalle det ran med lovens språk?
Det begynner å bli tydelig at det ikke lenger handler om fellesskap. Det handler ikke om solidaritet. Det handler ikke om at alle skal bidra litt for at samfunnet skal fungere. Det handler om noe langt mer alvorlig:
En gradvis uthuling av eiendomsretten.
For hva betyr det egentlig å eie et hus hvis staten og kommunen kan skattlegge deg så hardt at du til slutt ikke har råd til å beholde det?
Hva betyr det å eie en hytte hvis avgiftene blir så høye at vanlige familier må selge den?
Hva betyr det å eie jord, skog, bolig eller eiendom hvis du aldri virkelig får fred fra systemet?
Da eier du ikke lenger. Da leier du av staten, selv om navnet ditt står på skjøtet. Og det er kanskje nettopp det som er målet. For bit for bit blir det vanskeligere for vanlige nordmenn å eie noe. Først blir det dyrt. Så blir det tungt. Så blir det utrygt. Så blir det umulig.
Og til slutt står folk der og tror at det var deres egen feil at de måtte selge huset, hytta, familiegården eller barndomshjemmet. Men det var ikke nødvendigvis deres feil. Det var et system som gjorde det umulig å stå.
Noen sa eiendomsrett? Har vi virkelig den? Et folk uten eiendom er et folk uten røtter. Jeg kommer fra Afrika, hvor hver stamme har sitt eget område, sine fylker, sine «eiendommer». Har du ingen steder hvor du tilhører, har du ingen røtter. Et folk uten røtter er lettere å styre. Et folk som ikke eier sitt eget hjem, sin egen jord, sitt eget sted, blir mer avhengig, mer lydig, mer redd. Og kanskje er det nettopp derfor eiendomsretten angripes så stille. Ikke med soldater,
ikke med dramatiske taler og ikke med et stort sjokk. Men med skjemaer, med nye reguleringer, med større avgifter. Med «klimatiltak». Med «utredninger». Med nye «forslag». Med EU «nødvendige reformer» og med et byråkratisk språk som får overgrep til å høres ansvarlig ut.
Og nordmenn da? Hva gjør Kari og Ola? De nikker, de betaler, de tilpasser seg og de sier: «Ja, men reglene er jo sånn. / Sånn er det bare»
Men hvem lager reglene, får jeg spørre? Hvem tjener på reglene, tør jeg stille? Hvem taper på reglene da? Og når ble lydighet viktigere enn rettferdighet?
Det er på tide at nordmenn våkner opp og forstår at frihet ikke bare handler om å kunne reise på ferie, si sin mening i private rom eller stemme hvert fjerde år. Frihet handler også om retten til å eie, retten til å bygge, retten til å bo, retten til å skape et hjem, retten til å etterlate noe til barna sine og retten til å ikke bli presset bort fra det man har jobbet et helt liv for.
Når staten gjør det umulig for vanlige mennesker å beholde eiendom, er det ikke lenger bare politikk. Da er det et angrep på menneskets verdighet. Og dette angrepet vil ikke stoppe av seg selv. Ingen makt gir seg frivillig. Ingen avgift forsvinner bare fordi folk lider i stillhet.
Ingen urett blir rettet opp av et folk som bare mumler i sofaen. Jeg ser faresignaler. Ser du dem, du også?
Norge trenger ikke flere lydige borgere som bøyer hodet og betaler seg fattige. Norge trenger modige mennesker som tør å spørre: Hvor går grensen? Hvor går grensen før man sier nei? Hvor går grensen før man nekter? Og hvor går grensen før man slutter å kalle underkastelse for «samfunnsansvar»?
For dersom folket aldri sier nei, vil systemet alltid ta mer. Mer penger, mer frihet, mer eiendom, mer kontroll, mer liv. Og en dag vil barna våre spørre oss: Hvorfor lot dere dem ta alt? Da holder det ikke å svare: «Fordi sånn var det bare.»
Nei. Sånn var det ikke bare. Sånn ble det fordi for mange var stille. Og derfor må vi slutte å være stille!
Les mer om skatt-tematikken i boka mi: De Modige Må Si Ifra! Bestilles her:
