Sannhetens time: Arkitekturen bak avviklingen av Norge som energinasjon

Det vi ser i dag er ikke resultatet av tilfeldige politiske enkelthendelser, men sluttføringen av en langsiktig plan for total europeisk integrasjon.

Gjennom fem energipakker blir Norge manøvrert inn i en juridisk skrustikke der nasjonal råderett må vike plass for overnasjonal styring.

Den trinnvise overføringen av makt:

Hver energipakke har fungert som et nytt låsehakk i døren for nasjonal kontroll:

-Pakke 1 & 2: Strømmen ble juridisk omdefinert fra samfunnskritisk infrastruktur til en markedsvare.

Dette tvang frem et skille mellom produksjon og nett, og fratok oss muligheten til å bruke kraftselskaper som nasjonale verktøy.

-Pakke 3: Den politiske fjernkontrollen ble fysisk flyttet ut av landet.

Gjennom opprettelsen av ACER og den «uavhengige» regulatoren RME, ble norske folkevalgte fratatt retten til å instruere kraftsektoren.

-Pakke 4: Her blir styringen av selve flyten i nettet sentralisert.

Beslutningsmyndigheten over utenlandskabler og kapasitet ble lagt til overnasjonale koordineringssentre under ACERs tilsyn.

-Pakke 5: Den endelige sammensmeltingen.

Vannkraften låses nå fast som et rent støttebatteri for EUs hydrogen- og kjernekraftsatsing.

ACER får direkte etterforskningsmyndighet, og nasjonale særfordeler fjernes for å sikre «lik konkurranse» i EUs «grønne» skifte.

Den juridiske «skrustikka»: -Vedlegg IV og Protokoll 31-

Det geniale grepet bak denne planen er koblingen mellom marked og klima.

Ved å legge energireglene i Vedlegg IV i EØS og koble dem til de forpliktende klimamålene i Protokoll 31 i EØS, har man skapt en tofronts-felle:

Hvis Norge prøver å ta kontroll over kraftprisene (økonomisk styring), rammes vi av energimarkedets regler i Vedlegg IV.

Hvis vi prøver å prioritere nasjonal industri (politisk styring), bryter vi med lojalitetsplikten til klimaavtalen i Protokoll 31.

Dette gjør det juridisk umulig å reversere prosessen så lenge EØS-avtalen består.

Lojalitetsplikten har vært der fra start der forrangsprinsippet (EØS-loven § 2) fungerer som den endelige garantisten og tetter alle nasjonale hull: EU-retten trumfer alltid norsk lov.

Den nye virkeligheten: Ideologi trumfer fri flyt.

Sannheten som nå åpenbarer seg, er at EU selv er i ferd med å forlate prinsippene om «fri flyt» som de har påtvunget Norge.

For EU er det «grønne» skiftet og digitalisering blitt viktigere enn de fire frihetene.

Vi ser nå at EU tillater særbehandling av kjernekraft og strategisk industri (data og batterier) for å sikre sin egen «strategiske autonomi».

Samtidig tvinges Norge til å opprettholde lojaliteten til de gamle markedsreglene.

Resultatet er at Norge er redusert til en råvarekoloni.

Vi leverer den grønne vannkraften til det åpne markedet der prisen er høyest, mens EU-landene tar seg friheten til å bryte avtalen når det passer deres egne industrielle ambisjoner.

Debatten på Stortinget er redusert til et teater; bak teppet er kontrollen over landets viktigste ressurs ugjenkallelig tapt – med mindre hele EØS-fundamentet utfordres.

Siri Hermo